Hvem blir vel ikke fra tid til annen slått av tanken; ‘Shit, h*n har virkelig scoret over evne!..’  Om en misliker disse kjensgjerningene aldri så sterkt, er det ikke til å komme utenom at en nå og da møter på par hvorav en blir slått av hvor mye mer attraktiv den ene parten syntes å være enn den andre.. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Vi tviholder jo gjerne på illusjonen om at det er det indre som teller, i tillegg til at den siste tidens nyoppførte uskrevne regler sier at ‘alle mennesker er vakre på sin måte’, hvorpå selv den minste lille innsigelse på disse tingene ansees for å være uakseptabelt. Men når samfunnet setter slike begrensninger for hva som er ‘lov’ å fronte, føler jeg gjerne et tilsvarende behov for å utfordre det, og da spesielt i tilfeller som dette; For jeg er nemmelig ikke et øyeblikk i tvil om at praktisk talt alle de som proklamerer syn som at ‘alle er like vakre’, at skjønnhet kun er opp til øyet som ser og at det kun er det indre som teller, lyver for seg selv så vel som for omverdnen. Om en misliker det aldri så sterkt, kan en ikke benekte eksistensen av objektiv skjønnhet, -altså at noen objektivt sett er ansett for å være vakrere enn andre.

Når det er sagt, mener jeg overhodet ikke å si at disse andre faktorene som personlig smak, personlighet, osv IKKE er reelle faktorer som spiller inn når det kommer til vår oppfatning av et menneske som vakkert, for det gjør de så absolutt! Jeg har bla.a selv latt meg overraske av i hvilken grad min oppfatning av det rent eksterne hos et menneske påvirkes (i positiv eller negativ retning) av hvorvidt jeg liker eller misliker vedkommendes personlighet. – Og videre har ethvert menneske selvsagt sine personlige smakspreferanser! Men paralellt med disse individuelle faktorene, finnes det også visse utseendemessige trekk og typer som appellerer til allmennheten, for å si det slik.

Disse irrgangene for hva denne objektivt anerkjente skjønnheten består av blir imidlertid for omfattende å gå inn på her (men dette er imidlertid et tema som er behandlet her), da poenget rett og slett er at  enkelte mennesker er generelt sett ansett for å være attraktive enn andre.

Først og fremst må en ting må være helt klart: Det indre teller faktisk mest, og dette gjelder praktisk talt for alle mennesker uansett ytre fremtoning når det kommer til partnervalg. Men samtidig levnes det ingen tvil om at det ytre i aller høyeste grad også er en medvirkende faktor når en ser hvordan et så stort flertall ender opp med en partner som er tilnærmet like attraktive at en skulle tro det var en naturlov. Den kjekkeste gutten/mannen går for den fineste dama og vice versa, av den enkle grunn at de har et utseende som gir de muligheten til å velge på øverste hylle. – Og har du muligheten til å velge fra denne øverste hylla hva utseende angår, så benytter du deg av denne muligheten, uansett hva du interlektuelt sett er ute etter i en partner. Et godt eksempel på dette, er skuespilleren George Clooney; Skuespilleren som beundres for sitt utseende av kvinner i alle aldre verden over. Men Clooney er faktisk alt annet enn en overfladisk ‘fuck-boy’, og langt mer enn en glamorøs filmstjerne. Mannen er nemmelig genuint opptatt av verdens problemer, sine medmennesker og dyr, og at han i sin tid så etter det indre i en kvinne, kjøper jeg fullt ut. – Vel.. ‘Fullt ut’ i betydningen at dette var hva mannen selv bevisst var ute etter. – Og (selvsagt) fant han ei med disse indre kvaliteter, -og hun var ikke engang kjendis fra underholdningsverdnen, men anerkjent menneskerettsadvokat. -Men ikke desto mindre befinner unektelig kvinnen som i dag går under navnet Amal Clooney på den nevnte øverste hyllen utseendemessig!

Etter alt å dømme, er vi mennesker biologisk ‘innstilt’ på å gå for det beste vi kan oppnå, også når det kommer til hva som i dag er å betrakte som rent overfladiske faktorer, da dette er noe vi gjør om vi er det bevisst eller ei. Men så er det nå en gang slik at det ikke finnes noen regel uten unntak, hvilket også gjør seg gjeldende her.. – For hist og her kommer vi over par som hva ‘eksteriøret’ angår unektelig befinner seg på ulike hyllenivåer, for å bruke det uttrykket. Par hvor den umiddelbare tanken som slår en ved møte er typ; ‘Woow! Har h*n scoret over evne, or what!?..’

Denne tanken blir som regel fulgt av skam i det den når bevisstheten, samtidig som vi heller ikke greier å fornekte det vi ser; At den ene er og blir mer attraktiv enn den andre, objektivt sett. Men for min del, er det essensielle ved disse parene det beundringsverdige. Er det noen som virkelig har hatt ‘baller’ til å kjøre sitt eget løp, så bunnløst ærlig, rent og genuint at selv ikke underbevisstheten har latt seg styre av omverdnens syn på skjønnhet, er det de som velger ‘under evne’, for å si det sånn. Det er disse, og kun disse vidundermennesker innen de personlige egenskaper jeg setter høyest, nemmelig det å gjøre seg opp sine meninger på selvstendig grunnlag, som har troverdighet i hht at skjønnhet er relativt fordi de rett og slett har evnet å heve seg over den menneskelige smålighet. Desverre må jeg for min egen del bare bite i det sure gresset, og erkjenne at jeg etter alt å dømme er ‘stuck’ i denne lite beundringsverdige menneskeligheten hvor meningsløse kriterier, mot all fornuft, tas med i betraktningen ved partnervalg. Og som om ikke det var nok, er min personlige preferanse ‘laid-back med en edge av bad-boy’ over seg innenfor den akk så objektivt/allment ansette attraktiviteten. Det eneste bitte-lille lysglimt i så måte, er at jeg i det minste innehar evnen til å se og nesegrust beundre dette interlektets seier over det primitive/instinktive, og det er da iallefall noe..