..- Eller er skjønnheten for relativ til at den lar seg utregne basert på graden av symmetri? (De lærde strides..)

Hva som ansees for å være vakkert, er jo til en viss grad subjektivt, i tillegg til at vårt syn på dette unektelig farges av tidens trend i den kulturen vi tilhører. Men det finnes også de trekk, former og fasonger som rett og slett tiltaler det menneskelige øyet. Trekk, former og fasonger som har vært betraktet som vakre gjennom alle tider og i alle kulturer. Det er denne universelle skjønnheten som har fått betegnelsen ‘Det gyldne snitt’, hvilket i matematikken utregnes med følgende formel: a/b = (a+b)/a.. 

‘Det gyldne snitt’ er såvisst ikke av nyere dato! Formelen ble nemmelig utarbeidet lenge før Kristus gjorde sin entré på planeten, hvorav det var et ubetalelig verktøy i kunst og arkitektur. Ikke minst sverget de gamle grekerne til metoden, hvilket inkluderer historiens mest anerkjente kunstner (og vitenskapsmann), Leonardo DaVinci. Ikke bare er ansiktet som pryder verdens mest verdifulle maleri, Mona Lisa, en perfekt match i forhold tyil ‘det gyldne snitt’, men DaVinci refererer direkte til denne formelen i sin like velkjente opptegning av ‘Det perfekte mennesket’ (under).

At symmetri behager det menneskelige øyet, mener jeg er opplest og vedtatt, i og med at den symmetriske skjønnheten er den eneste som har holdt hevd til alle tider og i alle kulturer. Det som imidlertid så langt i fra er like skråsikkert, er hvorvidt det er et likhetstegn mellom graden av symmetri og graden av skjønnhet, om en kan bruke det uttrykket..(?)

I det jeg gjorde research for dette innlegget, kunne jeg selvsagt ikke styre nysgjerrigheten angående hvordan mitt eget ansikt ville komme ut i forhold til det gyldne snitt. Årsaken til denne nysgjerrigheten, var i stor grad koblet til det faktum at det var graden av symmetri som lå til grunn for at jeg i sin tid ble ‘oppdaget’ av en agent for modellbyrået NTB, og det er nettopp den symmetriske formen for skjønnhet som det gyldne snitt relaterer seg til. Så tatt i betraktning at jeg visste hvilke trekk som var min døråpner til ‘modellverden’, visste jeg også at jeg burde matche rimelig bra med ‘det gyldne snitt’.

Men gjør dette meg, og andre symmetriske mennesker vakrere enn andre?.. Vel.. Det overlater jeg til den enkelte å bedømme. Men det jeg vet, er at det iallfall gjør en velegnet som ‘lerretet’ for fotografenes kunstverk, for å si det slik. Symmetri vil kort fortalt si at ens trekk står riktig i forhold til hverandre både hva avstander og størrelsesforhold angår, og når en har lyse farger i tillegg, er det nærmest ingen grenser for hvilke typer og sinnsstemninger en kan ‘gjøres om’ til.

Da jeg for første gang satte fot innenfor dette modellbyrået, ble vi som var hentet inn av byrået selv innkalt til et møte før vi begynte opplæringen sammen med betalende kursdeltagere som av ulike grunner ville lære å posere. Her ble vi møtt av en meget oppegående representant for byrået, vil jeg si, som anerkjente at vi så absolutt var berettiget til å føle stolthet og glede over å ha blitt ‘sett’ på denne måten, uten at dette dermed betydde at vi var å anse som vakrere enn andre av den grunn. Vi var kort og godt plukket ut pga at vi innehar trekk som gjør oss velegnet for denne typen jobb. Dernest fikk vi lære at det var to former for skjønnhet som agentene så etter; Her ble disse gitt betegnelsene ‘ordinær og sær‘, hvorpå den ordinære er den jeg selv representerer gjennom symmetrien, mens den sære er den formen hvor det er nettopp asymmetrien som skaper skjønnheten.

En asymmetrisk skjønnhet, er kort fortalt utfallet av at visse deler av ansiktet er betraktet som mer attråverdige enn andre, som f.eks øyne, lepper og kinnbein. Ergo blir eksempelvis et menneske med gigantstore øyne og svært markerte kinnbein betraktet som vakkert i form av sin sære skjønnhet. -Og ikke bare er denne formen for skjønnhet langt sjeldnere enn den ‘normale’. Det er også de tilhørende denne kategorien som gjennom sin egenart vil bli en merkevare i form av seg selv. -Ergo; Det er de ‘sære’ skjønnhetene som blir supermodeller, sammen med de typ ‘one in a billion’ som både er karakteristiske i sitt utseende (sær), samtidig som de har en forbløffende match i forhold til det gyldne snitt. Poenget er uansett at den gruppen jeg selv representerer, den hvis fotogenitet er et utkomme av symmetri, -altså den ‘normale’ skjønnheten er velegnet som ‘lerret’ i fotokunstens tjeneste, men ikke noe mer. Vi er svært så anvendelig materiale som i samarbeid med stylist og fotograf kan utformes til nær sagt hva det måtte være, inkludert mindre vakre fremtoninger. Men vi vil aldri bli et ‘navn’ i så måte, da vi ikke har noe særpreg i den forstand som gjør oss gjenkjennelige uansett hvor- og i hvilken setting vi måtte befinne oss. Det er jo nettopp dette manglet på særpreg som har fått oss dit vi er, for å si det sånn..

Eksempler på skjønnheter som befinner seg i denne eksklusive gruppen av ‘sære’ skjønnheter, er Angelina Jolie (selveste yppersterepresentanten for sær skjønnhet, da hun med sine enorme øyne og lepper i forhold til resten av ansiktet holder seg akkurat innenfor ‘grensen’ før det vipper over til hva som i ‘gamle dager’ ble betegnet som ‘freak’), og tidligere supermodell, Linda Evangelista. Ellers har vi blant dagens unge supermodeller Bella Hadid, som virkelig trakk jackpotten når det kommer til utseende, ved både å være ‘sær’ gjennom sine skyhøye, særs markante kinnbein og smale øyne, samtidig som hun er en nærmest perfekt match i forhold til ‘det gyldne snitt’.

Om en skal komme med noe tilnærmet en konklusjon hva ‘Det gyldne snitt’ som måleenhet for skjønnhet angår, må det være at en kan kun måle graden av symmetri, men ikke graden av skjønnhet generelt.