I dag er det åtte år siden Norge mistet sin uskyld.. Åtte år siden helvetesdøgnet startet med surrealistiske TV-bilder som vitterlig var fra vår egen hovedstad skarve 4 mil unna min ringe bolig, men hvor scenen som utspant seg var hentet fra et krigsområde. Dette (til da) ‘worst possible scenario’ skulle imidlertid vise seg ‘bare’ å være begynnelsen på det helvetesdøgnet som i verden forøvrig refereres til som ‘the Norwegian massacre’. Vi fikk kjenne på følelsen av krig denne dagen for 8 år siden, og krig bringes først og fremst heltemotet frem i lyset her til lands. Men krig innebærer også en viss grad av svik, hvilket vi også fikk oppleve i løpet av døgnet som for 8 år siden dro et skille i tiden mellom den som var før, og den etter.. 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det har i ettertiden, naturlig nok, vært en endeløs rekke av debatter, redegjørelser, og alt som ellers måtte være hva angår årsaker til at noe slikt kunne skje, i tillegg til hva som kunne vært gjort annerledes m.h.t håndteringen av situasjonen da den oppsto. Det meste koker ned til at ingen kunne sies å være forberedt på at noe slikt kunne skje, og da spesielt ikke som en enkelt manns verk. I mine øyne er det ‘sommel’ og forsinkelser i forhold til det som sett i etterpåklokskapens lys kunne ha vært fullt forståelig, og noe jeg overhodet ikke har noen problemer med å akseptere.

Videre syntes det til stadighet å bli stilt spørsmålstegn rundt manglende tilgjengelig beredskap i denne sammenhengen, og det er først her det begynner å skurre for mitt vedkommende.. Slik jeg ser det, var det nemmelig ikke så mye selve beredskapen det sto på, men hvordan den gitte beredskapen opptrådte, om en kan si det sånn. Jeg kommer nemmelig ikke over hvordan en hel forbannet sverm av politihelikoptere lastet med tjenestefolk bevæpnet og beskyttet ‘to the T’ surret rundt der oppe i luften fordi de så seg nødt til å ‘kartlegge situasjonen’ før de kunne foreta seg noe som helst. Og imens selv det å bistå i arbeidet med å plukke opp unger fra vannet ble ansett for å være for risikabelt for den stadig økende hærskare av tjenestemenn i full krigsmundur fylte luften, akkopagnert av tilkomne båter med likeledes utstyrte tjenestefolk. Var det ikke for at så mange turister og medisinske hjelpearbeidere gjorde en helt motsatt vurdering, til tross for at de kun var rustet med ei roåre som eneste våpen og ei t-skjorte til å demme opp for eventuelle skudd, ville antallet omkomne vært enda høyere..
Jeg provoseres grenseløst av det jeg anser for å være tjenestesvikt av værste sort, da de max skulle ha kunnet tillate seg en kjapp runde rundt øya før de kom mannssterke inn for å stanse skytingen og redde de som reddes kunne. Voldsbekjempelse er hva jeg mener er politiets viktigste jobb. De skal være trent og utdannet for å gå inn i situasjoner hvor skytevåpen er involdvert. -Det er jobben deres!!
Dette gjelder i hovedsak etaten som sådan snarere enn den enkelte tjenestemann, da disse tross alt handler på ordre, men alikevel.. mener jeg det også foreligger et viss individuelt ansvar her når det kommer til dette med å ikke ville bistå med å få de utkjørte ungene opp av vannet..

Jeg vil tro 22 juli 2011 har satt sine preg på de fleste av oss; At ett eller annet av det som skjedde på eller i kjølvannet av denne dagen har truffet en eller annen nerve i oss så til de grader at det har endret noe i selv de av oss som ikke kan sies å ha vært direkte berørt av tragedien. Hva som påvirkes hos den enkelte, -hvordan, -og i hvilken grad, varierer selvsagt fra person til person. Ut fra det som har fremkommet i de samtaler jeg har deltatt i, later det imidlertid som at det for en god del har gitt seg utslag i en utpreget frykt for terrorangrep, der det for ganske så mange har gått så langt som til at de vegrer seg for å delta i sammenhenger hvor det vil være mange mennesker samlet. Det kan gjelde alt fra slikt som 17 mai-feiring til det å skulle ta t-banen i rushtiden. -Uansett innebærer det en begrensning i livsutfoldelsen deres.

Selv har jeg imidlertid ikke pådratt meg noen form for frykt som sådan. For mitt vedkommende, ble 22 juli, 2011 istedet dagen jeg mistet tilliten til politiet som beskytter.. I den grad jeg har kunnet føle på hvor jeg ville henvendt meg dersom så skulle skje at jeg kun fikk denne ene muligheten til å tilkalle den nødvendige assistanse for å berge livet, peker alt i retning av det nummeret jeg ville slått ikke ville gått til politiets nødsentral, for å si det slik.. Og når alt kommer til alt, innebærer dette et tap av en form for grunnleggende trygghet som knappt nok  er bevisst hos oss som er født og oppvokst i oljenasjonen Norge som jeg ikke kan si annet enn at jeg savner..