Som den erketypiske representant for generasjon X som jeg er, har jeg aldri tatt steget fullt ut i de voksnes rekker. Jeg funker riktignok i arbeidslivet, jeg betaler regningene mine, og den slags, men bortsett fra den innsikt som har økt i takt med antall års livserfaring på planeten, strandet den mentale utviklingen anslagsvis i 17-18 årsalderen.

Av den grunn, kom det som et sjokk av traumatiske proposjoner da det brått ble meg bevisst at underbevisstheten har foretatt en modningsprosess bak min egen rygg i det jeg sitter og ser en fotballkamp, og det gikk opp for meg at ‘the main eye-candy’ befant seg på trenerbenken og ikke ute på banen!..

Annonsørinnhold

Stort høstsalg: Nå kupper du høstfavorittene på salg

Jeg avslører dine pikante hemmeligheter! 

Siden jeg går ut i fra at det ikke har skjedd nevneverdige endringer i forhold til at denne utgivelsen primært leses av den voksne delen av befolkningen, -altså 35+, anser jeg det for temmelig sannsynlig at det også blant dere finnes de som brått har blitt bevisst på den uforholdsmessige økningen av barn i roller som overhodet ikke skulle vært bekledt av barn rundt om i samfunnet..

Her kan nevnes sånt som f,eks at en ‘barnelege’ ikke lenger er gitt å være en lege som har spesialisert seg på å behandle barn, men like fult kan være at den (angivelige) legen faktisk ER et barn! – Eller hva med de surrealistiske episodene hvor du ser inn i en politibil, og det sitter en guttunge som ikke ser ut til å nådd den seksuelle lavalder en gang bak rattet, ikledd full uniform! – For ikke snakke om at de har begynt å gi unger stortingsplasser- for ikke snakke om ministerposter!

Som nevnt innledningsvis, opplevde jeg lenge at en tilsvarende utvikling hadde inntatt de sportslige arenaer, hvor jeg vitterlig har hatt mine preferanser i hht det motsatte kjønn; Her kan nevnes en dating/kjæresteliste som inneholder alt fra friidrettsutøvere- til fotballspillere- til treningsstudiofantaster. Selv badminton kan krysses av i hht mine mannlige erobringer opp igjennom, hvilket vel burde si det meste, for å si det sånn; Her har m.a.o slikt som de med tiden svært så innbringende, og ikke minst stadig mer populære ‘nerds’, de godslige ‘bamsene’, bandmedlemmene/DJ’ene, brannmennene, osv, osv alle måttet vike for de sporty. Derfor er det intet mindre enn en del av min grunnleggende identitet som min egen underbevissthet, -hvilket jeg har levd i hellig overbevisning opererte til organismens, – altså mitt, beste, viser seg å ha vridd og vrengt på i det skjulte, for så bare å pælme det ferdig utarbeidede resultatet inn i bevisstheten, just like that.

De av dere som eventuelt er født fra rundt 1990 og senere, lever enda i lykkelig uvitenhet om de sjokkerkjennelser som venter. Jeg vil i den forbindelse be dere instendig om å nyte den tid dere har før den dag kommer hvor den første skyllebøtten i hht livets ufyselige realiteter kastes over dere helt ut av det blå. For de av dere som er født før den nevnte tidsperiode, vil jeg tro er belemret med all tenkelig relaterbar innsikt i disse uvelkomne erkjennelsene, -.hvilke gjerne begynner på det verst tenkelige vis ved at du i det ene øyeblikket aner fred og ingen fare, for så at BOOM!!! Det går opp for deg hvor inn i helvete kort den tiårsperioden som til da har vært ansett for eviglang i realiteten er, – for så at dette får den uungåelige konsekvens at det blir deg fullt bevisst hvor forbannet kort selve livet er. Dette er et traume som følger en livet ut, og for meg, har intet mindre enn min generasjonstypiske mentale parkering i ungdommen et sted vært den fornektelsen som gjør det mulig å leve med den nevnte livserkjennelsen.

Derfor vil slikt som å innse at der mine preferanser under den nevnte fotballseansen burde vært rettet mot de respektive ballkunstnerne som f.eks Jack Grealish, Rodri og Nathan Ake, brått var overført til Manager Guardiola være som å røske av den skjøre skorpen av et fornektelsens slør som har lagt seg over det gapende mentale såret av eksistensiell angst krydret med en dose panikkanfall over tanken på ikke lenger å bli ansett relevant.

I etterpåklokskapens lys, burde jeg vel i det minste begynt å vagt fornemme ugler i mosen i kraft av at David Beckhams status som snax i verdensklasse har forblitt uendret i den tid som er gått siden han la opp som fotballspiller. At den nest eldste sønnen har forblitt et ‘særs pent barn’ i tråd med det oppkommet av ‘barn’ i samfunnet forøvrig som vi var inne på tidligere, burde jo, sett i retrospekt, i det minste ha fått igangsatt ett og annet ‘pling’ i en sånn typ julebjelle som la seg til i bevissthetens grenseland! – For en velfungerende underbevissthet i hht å operere til individets beste, ville jo en slik gradvis bevisstgjøring i hht hva som var blitt bedrevet der inne i hjernens skjulte gemakker ha demmet opp for en del av sjokket. Men i mitt tilfelle viser det seg altså at det underbevisste har en hang til regelrett selvskading, så det eneste å ta med seg her, er dermed at det bare er å stålsette seg for hva som kan tenkes å bli kastet på fra den kanten i fremtiden..

Men når det er sagt, er det i det minste en ting som han sies til min forkvaklede underbevissthets forsvar; Nemlig at Pep Guardiola er jo jævlig fin å se på, da..