Et av standardspørsmplene ved portrettintervjuver o.l er hvorvidt intervjuvobjektet har noe de angrer på, og en overraskende stor andel av de spurte svarer som Edith Piaf i den tidløse klassikeren; ‘Je ne regrette rien’ (jeg angrer ingenting)..
Jeg for min del, lurer imidlertid på hvordan det i det hele tatt kan være menneskelig mulig å igjennom livet, -det ene tiåret etter det andre, uten et eneste feilskjær, da det for mitt vedkommende er utfordrende nok bare det å klare seg gjennom et år uten å ‘gå (skikkelig) på trynet’. Her følger de aller mest graverende feilvalg i egne øyne..
- .. – At jeg benyttet meg av den medfødte styrken jeg har m.h.t teoretiske fag og arbeid til å ‘seile’ igjennom ungdomsskolen og videregående, og ende opp med drøye 4,5 i snitt uten å ha gjort en dritt (for å si det på godt norsk), når bare en helt normal innsats ville åpnet dørene til nær sagt ethvert studie på vidt gap [uten å være avhengig av å ta opp fag] når jeg [eventuelt] måtte ønske det! Jeg var derimot såre fornøyd og stolt som en hane over at jeg, ved at snittkarakteren over gjennomsnittet på landsbasis, klarte å ‘lure’ foreldrene mine til å tro at jeg faktisk gjorde lekser.. Noe av ‘skaden’ er imidlertid rettet opp gjennom gjestevisitter tilbake til skolebenken i etterkant, men det skal litt til å ta skrittet fullt ut å bli student på heltid igjen i voksen alder..
- .. – At jeg strengt tatt ikke tok steget og grep den unike muligheten som lå forran meg til å kunne skape meg en karriære etter å ha blitt ‘oppdaget’ av modellagenten fra NTB. Det hadde seg nemmelig slik at jeg for det første er ikke noe særlig til catwalk-modell (jeg er rett & slett ikke utpreget koordinert (hehe)), og et ganske så begrenset norsk marked, er en i realiteten avhengig av å mestre både bildedelen og catwalken for å kunne skape et levebrød å snakke om. Videre, skjedde dette på den tiden den ikoniske stylingformen/looken ‘heroine chic’, -en look jeg ‘ruler’ mer enn noe annet, tok fullstendig av over hele verden. -Bortsett fra her på berget, -hvor den raskt og effektivt ble bannlyst av et samlet korps moralister og selverklærte ‘forståsegpåere’ for sin angivelige glamorisering av narkorusen, i tillegg til å bli assosiert med anoreksi/anorektisk utseende modeller. Kun en halvtimes flytur unna, – i Storbritania generelt og London spesielt, var det både et rikelig marked for rene bildemodeller, for ikke snakke om at Storbritania var blandt de nasjoner som bidro massivt til at glamoriserte junkie -looken ble det enorme fenomenet den ble. Så alt lå med andre ord virkelig til rette for at jeg skulle lykkes m.h.t å skape meg en ganske så lukerativ karriære praktisk talt rett rundt svingen! Men feig og ubeslutsom som jeg var, så klarte jeg å rote bort denne kjempesjangsen jeg fikk servert på et sølvfat. Dette er hva jeg angrer mest av alt her i livet..
- .. – At jeg kunne finne på noe så idiotisk som å begynne å røyke da jeg strengt tatt var såpass gammel (rundt 18 årsalderen) at det må kunne forventes at en vet bedre..
- .. – At flere kjæresteforhold har endt med at jeg har opptrådt på en måte som overhodet ikke er greit, og dermed påført helt fantastiske gutter emosjonelle sår jeg så indelig får håpe ikke tok så alt for lang tid å hele..
- .. – At jeg ikke heller hadde tatt sjangsen på å måtte ty til telt for en periode i stedet for å omplassere kattene mine. Det må nærme seg 20 år siden jeg tok dette valget, men det plager meg skikkelig den dag i dag. Når alt kommer til alt, er dette det feilvalget som er vanskeligst å bære følelsesmessig, og vil alt å dømme vil bli stående som den feilen jeg aldri vil kunne tilgi meg selv for å ha gjort..
4 kommentarer
Jeg er som Piaf, angrer ingenting. Det betyr ikke at jeg ikke har gjort “dumme” ting, som sikkert er “angr-bare”.. 😀 Det er bare det at JEG gidder ikke angre på dem. Det jeg har gjort har jeg gjort av en grunn…den gangen, og jeg tok nok de valgene DA fordi jeg DA mente det var best. I ettertid gidder jeg ikke irritere meg på ting jeg ikke kan omgjøre. Jeg begynte å røyke når jeg var 17, dumt så klart, men jeg sluttet på dagen da jeg var 42. Jeg gjorde halvveis innsats på videregående, kunne absolutt klart bedre, men gadd ikke anstrenge meg. Fikk et elendig snitt, 3,2, men FIKK lærerskoleplass i nordpå. Og jeg angret ikke et sekund på DET valget heller. Fikk 3 flotte år. Masse erfaringer ved å bo langt unna. Var sikkert en mening med det 🙂
Denne evnen til å la ‘by gones be by gones’ er en av de egenskapene jeg virkelig skulle ønske jeg hadde. Jeg forsøker utrettelig å banke inn i hodet at en ikke får gått tilbake å endret noe, men alikevel kan jeg ikke hjelpe for at det blir liggende å gnage.. Ikke at jeg har noen tro på å fortrenge grumsen heller, det burde bare vært en kontrollmekanisme for når det fikk innpass i bevisstheten, for å si det sånn. For minnes en ikke feilene en har begått, får en jo heller ikke lært noe!
– Og jeg har bla.a lært at egenmotivasjon ikke har noen effekt å snakke om i dette tilfellet, og dermed får en se seg om etter en plan B. Det ble å gå med en strikk rundt håndleddet for å kunne gi en liten smekk med en gang noe negativ grubling er på vei, noe som faktisk funker 🙂
Jeg klarer ikke forstå at det er mulig å ikke angre på noe. Høres veldig greit ut for de somhar det sånn:-) Jeg angrer på mye. Selv om det er lett å være etterpåklok, og man gjør de avgjørrlsene man tror er best i nuet. For synsk er jo de færreste 😉
Jeg må bare legge til en ting, ..jeg vil sende mye sympati på det med kattene. Jeg regner med at det var på grunn av bosituasjon og at du måtte velgene mellom pest eller kolera for å ha tak over hode. Vurderte selv telt en periode fordi det var vasnkelig å finne bolig med flere katter og ble desperat.. uansett hva din historie var den gangen, så veldig trist å høre. Stor klem