USAs katastrofe av en president, Donald J. Trump har nok en gang blitt nominert til Nobels fredspris 2026, i tillegg til at han også er nominert for årets. Den siste i rekken er altså Israels statsminister, Benjamin Netanyahu, som dermed følger opp Pakistans, og gudene måtte vite hvor mange andres, nominasjon av Trump for denne prisen over alle priser. 

At verden vil bedras har vel aldri vært tydeligere, da det her er snakk om virkelighetsbrist på to fronter: Altså både i hht vrangforestillingen om Trump som en fredens mann med krigsopphør som spesialområde, og at dette utysket skal bli beæret med denne ypperste av hedersbetegnelser av en norsk jury.

– Eller har verden faktisk blitt så spinnevill at det faktisk er en reell mulighet for at han kan få den?? 

Trump-standard 

Som antydet innledningsvis, lyder et scenario der Donald Trump utnevnes til vinner av Nobels Fredspris regelrett absurd. Problemet er bare at jeg verken så muligheten for at han kunne vinne presidentvalget i 2016, at han kunne tillates noe politisk come-back etter å ha orkistrert January 6th pluss noen-og-tredve andre graverende forhold han er (-eller VAR, blir det vel nå når han kan benåde seg selv) tiltalt for, og ikke minst at han kunne bli gjenvalgt etter all den faenskapen han begikk i løpet av de fire årene han innehadde embetet i første omgang. Verden har spunnet fullstendig ut av kontroll, slik at intet lenger kan utelukkes. – Ei heller utelukkes i fredsprissammenheng..

Her vil nok de fleste tenke som meg; At en fredsprisutnevnelse tross alt foretas av en norsk jury. For i  opplyste Norge, vil da ingen ved sine fulle fem i det hele tatt vurdere Donald Trump som årets mest fremtredende fredsforkjemper.

– Eller??

Hva om vi kommer dit hvor Trumps kandidatur rett og slett ikke blir til å komme utenom? Til min regelrett sjokkartede erkjennelse etter å ha tatt for meg de faktiske forhold i tillegg til betydelige sannsynligheter hva fremtidige sprell fra den kanten angår, kan dette nemlig meget vel skje..

Først og fremst, har vi dette med at Trump har vist at han vil unngå krig for nesten enhver pris. Dette er ikke bare noe vi allerede har kunnet se i praksis, da det faktisk ble forutsagt av hans niese- og argeste motstander, Mary Trump. Hun, som jo grunnet slektskapet, kjenner Trump bedre enn de fleste, gjorde det også klinkende klart at denne krigsbekjempelsen så langt i fra er grunnet i sånt som empati og noble hensikter forøvrig. Mary Trump, som på toppen av det hele er psykolog av yrke, gav en vanntett begrunnelse for hvordan krig er ansett særs uheldig i Trumps øyne. Krig er nemlig høyst begrensende m.h.t muligheten for ham (personlig) å kunne hove inn penger i det respektive landet. Trump er, som kjent, en grisk faen, og profittering på presidentembetet er også et av de forhold både han- og hans tre eldste barn er anklaget for.

Dette formelig demonstrerte han for hele verden under sin første presidentperiode, da han han ikke bare gjorde seg til venns med både Putin og Kim Jong-un, men også fant det for godt å trekke landets militære styrker ut av Afghanistan, og dermed gi Talibanerne makten tilbake på et sølvfat da perioden gikk mot slutten, og han skulle tilbake til forretningslivet.

I kjent psykopatstil, selger så Trump seg inn som ren, skjær krigsstanser da han gjenoppsto på den politiske arena i forkant av valget i 2024. Og å selge seg inn som en fredens mann i dette forjettede land der en uforholdsmessig høy andel av befolkningen ikke evner evner å dra tankegangen så langt som til å skjønne hvordan krig tidvis er et nødvendig onde for å kunne oppnå fred. Stemningen er m.a.o «Yay Hurray for the orange man, no more war in Afghanistan!»  At dette er synonymt med å skru tiden tilbake til situasjonen slik den var i forkant av 9/11, og derav pisse på gravene til alle de som har ofret livet i kampen mot terror, er dermed noe som går de hus forbi.

Med dette som bakteppe, settes så alt fra hans forsøk på å få istand en våpenhvile i Ukraina- til hans rolle i fredsforhandlingene mellom India og Pakistan- til hans innblanding i den høyst betente konflikten mellom Israel og Iran i et enda grellere lys. Her skal det også sies at jeg slettes ikke kan se for meg at han har gitt opp fredsprosjektet i Ukraina selv om det feilet i første runde heller. Slik det hele har utviklet seg, kan en jo vitterlig ikke se bort i fra at Putin vil bli stadig mer mottagelig for en vei ut av denne konflikten uten å tape ansikt fullstendig. Invasjonen av Ukraina er jo så langt i fra blitt den ‘walk in the park’ han så for seg at det skulle bli.

Og dersom den dag kommer hvor han i det minste kan skryte på seg å ha lykkes i dette anliggendet, vil det neppe kunne kreves mer enn en at han får sin sosiopatiske partner in crime, Benjamin Netanyahu, til å roe seg ned et par hakk, slik at partene går tilbake til den gode, gamle geriljavirksomheten med sporadiske angrep på planlagte mål fra begge sider, før det blir alvor. For oss som er vokst opp på hhv 70-, 80-, og 90 -tallet fikk vi jo disse nyhetsmeldingene om terrorangrepene på hhv jødiske og palestinske mål nærmest inn med morsmelken slik at de dermed ble for en normaltilstand å regne. For min egen del, kan jeg iallefall spesifisere det såpass at de pågående uroligheter (som det så fint heter) var eliminert fra min krigsangstherjede bevissthet da min bestemor dro til Israel på ferie..

Og på bakgrunn av det jeg har lest meg opp på ang. menneskesinnet og våre hjerners tendens til å tenke i de samme baner, vil et slikt scenario fort etterlate seg et bilde av Trump som ‘the pacifier of all times’ hos de som ikke er bevisst hans motiver, i tillegg til hans skamløshet i hht alt fra å overdrive egen betydning i de respektive anliggende- til å regelrett å lyve på seg æren for dette og hint.

Dersom Donald Trumps sanne natur ikke har åpenbart seg til fulle for et klart flertall av den vestlige verdens befolkning den dagen han eventuelt kan adde våpenhvile/fred i Ukraina samt en forbedring av situasjonen i Midtøsten til skrytelisten, vil verken hans personlige motiv- eller hvorvidt den rolle han måtte skryte på seg å ha hatt neppe spille noen nevneverdig rolle. At mannen generelt grenser til mindre begavet, og derav er så ukvalifisert til det embetet han innehar som det er mulig å få blitt, så er han like forbannet suveren når det kommer til egenpromotering (mannen har tross alt klart å lure nok amerikanere til å gi ham sin stemme til å vinne valget to ganger!) Med tanke på den ultraskinnende helgenbelysningen han vil sørge for å få plassert seg i om så skulle skje, vil bevisbyrden i hht hans motiver være jævlig heavy, for å si det sånn.

I så tilfelle, vil den obskure ‘bromancen’ med Vladimir Putin, etter alt å dømme også lett kunne vris til et glasnost anno 2025, og da har vi brått en situasjon der en fredspris til Trump faktisk ikke er til å komme utenom. Her vil da også historien vende tilbake ‘to bite our ass’..

Ronald Reagan mottok jo i sin tid prisen sammen med Russernes daværende leder, Mikhail Gorbashev, for det såkalte jernteppets fall, og Barak Obama ble tildelt prisen før han i det hele tatt hadde rukket å få utført noe som helst i praksis! Når vi så blir nødt til å legge våre personlige preferanser ovenfor disse lederne til side; Hvordan i helvete skal vi da kunne unngå å gi en pris til Trump uten at vår relasjon til landet får et realt- og muligens uoppretterlig skudd for baugen??

– Jeg ha’kke peiling. Og det tror jeg dessverre det ikke er så mange andre som har heller. Samtidig gjør nettopp de faktorer som fremkommer her at intet vil avstedkomme med en større skadefro glede enn at årets fredspris blir gitt til Ukrainas president Volodymyr Zelenskyy. – Og her snakker vi faktisk om en form for skadefrohet jeg er stolt av å ha det i meg å kunne oppvise..