Artisten Astrid Smedplass gikk viralt med sin fantastiske fremførelse av ‘Ja, vi elsker’ før åpningskampen i fotball-EM for kvinner. Her hjemme har det imidlertid dundret inn anklager om plagiat til selskapet Tono, som forvalter fremføringsrettigheter for fremførelser av musikk her til lands.
Min reaksjon på dette her, er imidlertid hvordan i granskauen det i det hele tatt kan være åpent for å kreve rettigheter for en nasjonalsang..
Oskar Westerlin fikk meg til å gråte
I følge kommunikasjonsdirektør i Tono, Willy Martinsen, kan man visstnok registrere egne versjoner av en sang som Ja, vi elsker, selv om det i utgangspunktet er et fritt verk. Fra mitt ståsted, lyder dette fullstendig absurd: For det første fordi ingen av de som står registrert har komponert sangen, og for det andre fordi dette på toppen av det hele er en nasjonalsang, og dermed tilhører folket som sådan.
Og når det først er så galt, så burde det da i det minste foreligge et krav om at det er gjort noe ekstraordinært med låten for at det skal kunne defineres som en versjon. At man har en sånn eller slik måte å synge på, holder bare ikke, spør du meg. Astrid S. har en lys, temmelig lavmeldt stemme, så selvsagt vil hennes fremførelse da ha visse likheter med andre artister som også har en lys, relativt lavmældt stemme! Det var jo vitterlig ingenting som var gjort med låten under denne fremførelsen, da den ble sunget nøyaktig slik Richard Nordraak komponerte den.
Dernest topper hele dette idiotiet seg for meg i det artist Helen Bøksle, som innehar den versjonen som det i følge pressen skal være flest referanser til, ser seg nødt til å gå ut å benekte at hun har gått ut med anklage om plagiat sammen med sin manager. For om ikke vedkommende som står registrert som rettighetshaver av den versjonen det er påberopt plagiat av har fremmet noen anklage, hvem er det da? – Og ikke minst hva er motivet??
Jeg er riktignok ingen tankeleser, men ut i fra det jeg har observert av menneskelig smålighet, kan en jo ikke annet enn å mistenke at disse anklagene er grunnet i at de respektive anmelderne rett og slett ikke tåler at noen gjør suksess, slik at de da bare er nødt til å sverte vedkommende etter beste evne. For at noen skal kunne høste en slik anerkjennelse uten videre, det kan vi jo vitterlig ikke ha noe av.
Menneskelig smålighet. Samt den nye folkeskolen her i landet. Å bli krenket på andres vegne.
Ja, ikke sant..
Stusset litt på debatten selv. Men både kurt nilsen og flere andre, har jo visst stukket hodet ut fra glemselens huler for å komme med en kommentar.
Pers tror jeg det handler mer om gratis PR. For avdankede artister(Noe Norge ikke har mangel på)Men mener det var snakk om en viss klang i melodien eller noe,som det var tatt patent på. ER forsåvidt enig med deg ang de tilhører folket
Men det som forundrer meg er, hvordan kan det være plagiat om du ikke prøver å utgi den.?
Da må jo karoke være plagiat. For ikke snakke om alle disse bandene, som sper ut settet med en cover a favoritt bandet sitt. Aldri hørt noe om at de må betale for det. Men r tydeligvis tilfelle.-fra chatgp.
I Norge (og de fleste andre land) krever opphavsrettslige organisasjoner som TONO (og internasjonalt f.eks. ASCAP, BMI, PRS osv.) at arrangører betaler en viss prosentandel av billettinntektene (eller et fast beløp) for rettighetene til musikken som fremføres.
Det gjelder uansett om det er coverlåter, originalt materiale, eller noe midt imellom – for det er ikke artisten selv som betaler, det er arrangøren som står ansvarlig. Dette gjør det lettere for artister å kunne tolke andres verk uten selv å måtte tenke på lisensieringen.
Hvorfor det er sånn:
Det handler om at låtskrivere også skal få betalt – selv om det er noen andre som synger låta. Mange låtskrivere er ikke utøvere selv, så livespilling av deres sanger er en viktig inntektskilde.
Men du har rett i følelsen din:
Det føles unødvendig strengt i en liten klubb, eller hvis man bare spiller én cover som en æreshilsen. Men systemet er laget for å beskytte rettighetene i stor skala, og dermed gjelder reglene likt – enten du er hobbyband eller superkjendis.
Så konklusjonen er litt todelt:
Nei, det er ikke plagiat å spille en cover live – det er fullt lovlig, så lenge lisens er på plass.
Ja, det burde kanskje være enklere for små aktører å hylle sine helter uten så mye byråkrati – men reglene er der for å sikre rettferdig betaling til de som skaper musikken.
Generelt lyder jo denne praksisen som den fornuftige måten å håndtere musikkverk på. Men Ja vi elsker (liksom andre lands nasjonalsanger) kan bare ikke gå under samme praksis som musikkverk forøvrig. – Og iallefall IKKE når melodien er fullstendig uendret. At det er lik klang!?? Spilles det piano (eller hva nå det var for instrument som ble spilt), så får man da for pokker klangen av et piano! *hehe*.
Etter alt å dømme er dette kompet omskrevet til piano (eller hva nå det var) fra et korps/orkesterarrangement eller noe. Om typ Turbonegro e.l i sin tid hadde gjort en hardrockversjon av sangen, og Astrid S var en rockartist (med en usedvanlig grov stemme) som så hadde dratt låten Hank von Helvete -style, så kunne jeg i det minste ha manet frem en viss forståelse, men de her plagiathylerne må bare se å rulle inn, ass..