Liksom ‘alle andre’ bloggere, har også jeg som overordnet mål om å nå ut til flest mulig, og derav også kunne leve av inntekten fra denne alene. Langt mer atypisk er det imidlertid at jeg etter alt å dømme vil fortsette som resturantmedarbeider uansett hvor høy inntjening bloggen måtte gi.. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

At dette kan oppfattes som et paradox, er fullt forståelig; Målet er altså å kunne leve av bloggen alene, men uten at jeg faktisk kommer til å handle deretter.. – Så hva er nå dette for noe tull!?

Vel.. Tro det eller ei, men dette lar seg faktisk forklare;

For å begynne med ambisjonene for bloggen, dreier dette seg først og fremst om at jeg har et markant behov for å bli ‘hørt’. Jeg har ikke tall på de gangene jeg er blitt fortalt at jeg burde gå inn i politikken. – Hvilket er fullt forstålig. Hva som stopper meg her, er at en slik rolle også innebærer å måtte argumentere for de partipolitiske sakene jeg måtte være uenig i, hvilket jeg ikke ser for meg å kunne gjøre. Der en imidlertid står ganske så fritt til å ytre seg fullstendig etter eget forgodtbefinnende, er imidlertid gjennom en blogg, så..

Hva det økonomiske aspektet angår, ønsker vi vel alle en høyere inntekt, gjør vi ikke? Dessuten er bloggen det fora hvor jeg i størst grad vil kunne oppnå selvrealisering.

Men om jeg så skulle nå aldri så langt i hht bloggen, har jeg altså alikevel som utgangspunkt å fortsette mitt virke i resturanten. Dette er rett og slett bunnet i ren trivsel, samt at det er en bedrift jeg er genuint stolt av å kunne representere.  Dessuten har jeg unektelig båndet med eierne. I løpet av den tiden jeg har jobbet der, har jeg utviklet en egen ‘greie’ med hver og en av de fire, samt mine kolleger, så dette er ikke lenger bare for en jobb å regne, men en kjærkommen del av hverdagen. Jeg har det i meg å opparbeide en grenseløs loyalitet til arbeidsplassen, og det har unektelig skjedd i hht dette stedet.

Videre, er jeg blandt de som er fullstendig avhengig av variasjon i hverdagen, samtidig som jeg så absolutt er blandt de som fort kunne blitt isolert dersom jeg kun hadde hatt et virke i eget hjem. Samlet sett, innebærer dette at jeg ikke bare avhengig av resturanten i hht min egen trivsel isolert sett, men er også hellig overbevist om at resturantjobben, direkte såvel som indirekte, gjør meg til en bedre blogger.

Så når dere leser dette, Tuan og Tu, så vit at jeg er gald i dere, -tross alt (haha), og ikke minst at jeg etter alt å dømme vil fortsette å utfordre din mentale helse i overskuelig fremtid, Tuan.. xx