Det var en gang året gikk så alt for fort fordi det var så mye liv som ble levd på de stakkars 365 dagene.. Nå går tiden så visst ikke fort lenger, da den syntes å gå saktere proposjonalt med hvor lite vi gis anledning til å leve i løpet av årets 365 dager.. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det var en gang for veldig lenge siden (les; 2 år) hvor jeg erfarte hvor sliten en blir av å jobbe 6 dgr i uken over tid.. I dag, ville jeg gitt denne versjonen av ‘selv’ huden full for ikke å sette pris på dette uendelige privilegiet det er å få jobbe til en stuper om så skulle være.

Det var en gang for temmelig lenge siden Greta Thunbergs opphøyde posisjon i klimadebatten var ansett for å være en urovekkende, og ikke minst irriterende samfunnsutvikling da hennes ideer i praksis ikke vil være bærekraftig. I dag tenker jeg dette var en bekymring jeg kunne spart meg for, da det etter alt å dømme neppe vil være noen krise verdt å nevne knyttet til klimaet den dagen det eventuelt atter igjen blir en aktivitet å snakke om her på planeten..

Det var en gang for ganske så lenge siden isolasjon og mangel på menneskelig kontakt gikk under torturbegrepet. Alt som kunne krype og gå av medisinsk ekspertise var den gang skjønt enige om innebar betydelig risiko for den mentale helsen bare det dreide seg om et par måneder. I dag dysses torturdefinisjonen ned til nær glemsel, og skadevirkningene noe det gis faen i, da det syntes som om alt og alle glatt kan plasseres på offerbenken for at antallet coronadødsfall skal kunne holdes nede,

Det var en gang for ikke så veldig lenge siden at jeg, liksom folk flest, snakket om når’ vi vender tilbake til normalen, og når dette er over. Denne overbevisningen ble holdt i hevd i det jeg ikke kunne se for meg at det ikke fantes en grense for hvor lenge det pågående smittevernsopplegget, med all den økonomiske så vel som menneskelige ødeleggelse som følger dette. I dag er jeg slettes ikke sikker på at vi vil se noen ende på elendigheten innen forutsigbar fremtid, slik at det ikke lenger finnes et når, -bare et hvis, da det med stadig større sannsynlighet syntes som om det overhodet ikke finnes noen grense for den pris man er villig til å betale, i kroner og øre så vel som på det menneskelige plan. Der det naive fjolset jeg en gang var kunne jo ikke forestille meg muligheten for at elendigheten vil kunne vedvare til nasjonen ligger i ruiner! Vel.. Det kan jeg nå..