Vi alle har jo dårlige dager, og dann og vann så har det seg liksom med å balle seg på slik at de slår seg sammen til å bli dårlige perioder. – Perioder som syntes utelukkende å bestå av dårlige dager- og regelrett elendige dager hvor en er skikkelig trist, sint, sur og lei..
I sådanne stunder har en jo vitterlig lett for å synke ned i egen sorg og elendighet, med den følge at en blir mindre observant på omgivelsene enn hva en ellers er. Men det er nå EN ting jeg har klart å snappe opp fra dette dypeste av mørke; Nemlig hvor unormalt mye latter og glede som råder blant menneskeheten forøvrig når en selv er på bunn!..
Jeg har imidlertid levd i den tro at denne opplevelsen av en markant økning av leende- og åpenbart lykkelige mennesker når mitt eget mind-set er ‘anything but’ ikke har vært mer enn nettopp min opplevelse av at det uttrykkes mer lykke og latter i sådanne stunder, og ikke at det faktisk ER slik. Men da jeg sist hadde en sånn skikkelig elendig dag tidligere i vinter, fikk den troen seg faktisk et skudd for baugen..
Det som skjedde, var altså at jeg vandrer hjemover fra jobb sent en kveld i et humør som ville ha avstedkommet med en sånn der uværssky som hang over hodet mitt dersom jeg var en tegneseriefigur. Ikke bare var det midt i en vanlig hverdagsuke, men det var også under den første kuldebølgen hvor kvikksølvet sank ned under -20ºC, hvilket under normale omstendigheter tilsier at det knapt skal være et menneske å se. Men det viste seg imidlertid ikke å være det minste normalt ved de rådende omstendigheter denne kvelden/natten, for det var nemlig latter, hoiing og hoppende glade mennesker som føk inn og ut av syns- og hørevidde hele veien hjem!
Såpass drøyt var dette her at jeg faktisk ble såpass distrahert i hht å grave meg ned i eget elende til at jeg evnet å se såpass langt ut av eget hode at jeg så muligheten for at det kunne være noe julebordgreier på et utested eller to. Men i det jeg passerer de steder det eventuelt kunne ha vært på min vei himmat, kunne jeg imidlertid slå fast at det var lukket og låst over hele fjøla.. Samtidig er det nå så at jeg tross alt ikke ankom planeten dagen før, slik at jeg i ettertiden har kunnet slå fast at denne tsunamien av ekstatisk lykkelige mennesker umulig kunne være reell, i og med at det er no fucking way en slik allmenn dansende lykke og latter er uforenlig med det å måtte oppholde seg utendørs i den bitende råkulden!
Følgelig, gjenstår det kun to mulige forklaringer:
A) Verdens kollektive galskap har nådd dithen hvor dette paradokset mellom leende lykke i bitende kulde nattestid faktisk lar seg gjennomføre, eller
B) At mine selvbedrag av denne typen er tatt til et nivå der vi rett og slett snakker reinspikkede vrangforestillinger og regelrette brudd med det kollektive/allmenne virkelighetsbildet.
Jeg er pokker ikke sikker på hvilket av de to alternativer som er verst, og ei heller evner jeg å anslå hvilket scenario som er å anse som mest sannsynlig.. Ved nærmere ettertanke, spiller det vel kanskje mindre rolle for min del hvilket av de to muligheter som er å foretrekke, da det tross alt koker ned til at jeg enten har foretatt det endelige bruddet med virkeligheten på egen hånd eller i følge med resten av befolkningen..
Ergo åpner det seg istedet et spørsmål hvorvidt det er andre, og da eventuelt hvor mange som kan dele denne uttrykte galskapen!??
Denne var litt ny for meg. Alle er nemlig DUMME når jeg er sur… 😀 Den gjengen du møtte på var i alle fall antagelig fulle. For når folk har fått seg litt å drikke ser det ut til at ALT er gøy, for ALLE samtidig. Så om ikke julebord, antagelig en privat fest. Og det er jo ikke kaldt når man har fått i seg litt… Håper humøret er greit i dag Gry 🙂
– ‘Dumme’ som i form av irriterende, tåpelige og uønskede henvendelser? Jeg ser helt klart hvor det kommer fra, for å si det sånn! Det dreier seg vel om det en ønsker minst eller en føler matcher dårligst i hht eget lynne.
For mitt vedkommende, oppleves altså det å kunne le hjertelig og vise ubekymret glede som et reinspikket paradox når jeg selv er på bunnen.
Objeltivt sett, dreide jo denne ‘menneskeflommen’ seg dermed bare om et par mindre grupperinger fra festlig(e) lag som har blåst seg opp til enorme proposjoner i mitt hode. *hehe*. Jeg er jo OK nå, men da jeg i sin tid gikk på den berømte veggen ble det påvist at jeg har en noe lav serotininproduksjon. – Ikke sånn at det har noe å si under normale forhold, men kicker inn først når noe negativt inntreffer. Der andre blir skuffet, lei seg, etc, går jeg rett i kjelleren, for å si det sånn. Det kommer seg forholdsvis raskt igjen, men der og da føles det fullstendig fjernt å kunne le fritt igjen, hvilket antagelig er hva som ligger til grunn for at det føles som om jeg er omringet av latter og glede hvor enn jeg snur meg *hehe*
Ja, “dumme”, som i fryktelig irriterende liksom. “Du er DUM”- varianten 🤩