På paapiret, skal jo katter ha et svært så begrenset arsenal hva ansiktsuttrykk angår. Tilfredshet, oppspilthet, truende/sint, en viss redsel, og that’s pretty much it.
Vel.. De har riktignok ikke den menneskelige smilemunnen og fortvilelsen som er så markant hos oss, men at ‘the furry five’ har ansiktsuttrykk som strekker seg langt utover det de er gitt å skulle ha ‘per def’ er iallefall hevet over all tvil..
Og Knert er vitterlig i en klasse for seg i så måte, hvilket han demonstrerer til fulle på dette bildet, da han lurer på når i granskauen jeg har tenkt å slutte med denne ropingen av navn, for så at jeg bare stopper opp og sikter på de med den firkantede dingsen istedet for at vi kommer oss av gårde..
Jeg syntes også sjokkoppdagelsen av å ha surret seg ut på en trestamme midt i noe tilnærmet en innsjø uten å ha den ringeste anelse pm hvordan hun skal kunne komme tørrpotet ut i fra, er tydelig som dagen er lang på dette bildet..
For ikke snakke om hvordan ansiktet til Rusken uttrykker lederhannens bestemthet i det han ikke vil tolerere noe slinger i valsen i hht å følge med flokken..
Det er jo langt i fra noen selvfølgelighet at disse ansiktsuttrykkene er like tydelige for andre som de er for meg som tross alt kjenner de ut og inn. Men det er nok mang en pelsbabymor- og far som har en like inngående kjennskap til sine firbeintes ansiktsuttrykk som hva jeg har til mine ‘pelspøbler’.
Det levnes altså ingen tvil om Dollys uttrykte nysgjerrighet på de stadig nye ting som hun oppdager i omgivelsene i denne forevigelsen..
Om så ikke smilet uttrykkes ved å trekke munnvikene ut- og oppover, er Pepsis harmoniske smil i denne settingen fyllt av kos og idyll fra ende til annen like tydelig som det skulle ha vært så..
Etter at det noe pyntede inntrykket som er gitt av ‘the furry five’s samarbeidsvilje på fotofronten ble rettet opp i dette innlegget, føler jeg vi har gjort oss fortjent til et aldri så lite skryteinnlegg der de presenteres på sitt aller søteste…
Dolly som leker med ‘Bunny-Blue’ er bare priceless..
Ruske-gutten i all sin prakt.
Forevigelsen av en småleken Knert som koser seg i solskinnet er- og blir en ‘all time favorite’,
Det unike ved dette bildet, er at det virkelig har fanget opp Pepsis personlighet som husets lille prinsesse. Hun har beholdt en skyhøy kattungefaktor, hvilket skinner igjennom i denne forevigelsen.
Tufsa er den av ‘the furry 5’ som vet å posere forran kameraet til enhver tid, men dette her er virkelig et bilde å skrive hjem om selv til henne å være.
I forbindelse med innlegget Løvehann i miniatyr som ble lagt ut for noen dager siden, ble det gitt noen svært så hyggelige komplimenter for bildene av ‘the furry five’. Men det skinte også klart i gjennom at vedkommende levde i den villfarelse at de bildene av disse nydelige, poserende og ytterst veldresserte pelskledte som legges ut på bloggen var norm her på berget. – Så til de grader føltes det som om jeg har servert et feilaktig inntrykk av den respektive pelspøblen at det syntes nødvendig å justere dette her med et typ ‘Instagram vs. reality’ -innlegg i bloggs form her.. Når sant skal sies, er det nemlig ikke tall på hvor mange knipsede bilder som hverken ser ut som fugl eller fisk imellom hvert av disse nydelig, velfriserte englepusene som dere har fått servert..
..- Men mellom hvert av det øverste slaget, slettes det talløse av slike som dette og verre, hvor de snur hudet og setter seg i bevegelse akkurat i det øyeblikket knipset blir foretatt.
– Og her har vi altså ‘reality-versjonen’ av Tufsa & Dolly..
..Som jo har det med å bli fremstilt slik..
Men denne bevegelsesgreia er ikke deres eneste måte å forkludre et nydelig foto på:
Her ser dere altså husets herrer, ‘Insta-version’..
..For så at de gjør ett eller annet merksnodig, slik som dette ansiktsutrykket..
..eller Rusken som bråbestemmer seg å slukke tørsten med dette sølevannet istedet for det nytappede springvannet som er plassert både inne- og på verandaen like bortenfor.
Ellers er det en relativt utbredt sport med diverse gjemmeleker..
Ja, om de da ikke bare snur hodet, da, så er de i realiteten like langt.
Jeg har ved flere anledninger vært inne på hvordan Rusken opptrer på nøyaktig samme vis som lederhannen i løveflokken når vi er ute på tur ved å sørge for at samtlige er med. Så snart det er noen som blir hengende etter, eller tar litt tid før h*n returnerer etter å ha tatt en avstikker, er han der og hauser de av gårde. – Og da gjerne ved hjelp av sine legendariske ‘rævspark’..
Det er jo vanskelig å få fanget opp dette her skikkelig på bilder. Både pga. at det jo ikke dreier seg om et enkelt øyeblikk -men snarere en situasjon, at de er i bevegelse, og at de går etter hverandre. og da gjerne med litt avstand imellom.
Men dann og vann, får en jo snappet opp et og annet som viser hvor helhjertet han går inn i denne lederrollen som det flokkdyret han i utgangspunktet overhodet ikke er..
Denne scenen med Dolly som er avbildet her, viser en temmelig ‘muggen’ pusegutt, og endte med et realt potespark i den lille pusefrøknas bakende etter at han ble nødt til å balansere over en vannpøl på noen vaklevorne, halvmorkne kvister. – Og sånt er langt mer problematisk- og derav langt mer risikofylt m.h.t å få seg et ufrivillig bad for en 8 kilos rugg enn for en hunnkatt som attpåtil er liten av størrelse!
Som regel, er det imidlertid ren tilfeldighet når han blir avbildet i denne rollen, hvor han da gjerne bare figurerer som noe tilnærmet en skygge i bakgrunnen. Men her kommer han imidlertid godt med i bildet, i det han holder Tufsa og Dolly under oppsikt.
Men den smått shabby bildekvaliteten til tross, er det intet som kan måle seg med dette bildet fra den gang Knert nettopp var ankommet etter å ha blitt funnet anslagsvis rundt 3 uker gammel. Han passet på den lille som en smed, liksom han her sørger for trygghet og varme for det bittelille knøttet.
Nå må det imidlertid påpekes at det ikke er dermed sagt at omegnens ‘Kim Jong-pus’ er og blir den sanne engel og beskytter 24/7, for det er han nå vitterlig ikke! Så snart vi kommer innendørs, er han nemlig riktig så raus med de nevnte potespark i baken til de som måtte oppta en plass han vil ha, sperrer veien for ham på ett eller annet vis, eller om han er i det rette lunet, rett og slett befinner seg innenfor høyrepotens rekkevidde.. Han opptrer m.a.o rett og slett som en storebror, i ordets fulle betydning!
Per def. skal katter være selvstendige individer som dermed ikke knytter varige bånd til sine artsfeller. – Vel.. ‘The furry five’ har aldri brydd seg døyten om artstypisk adferd..
Og et av disse bruddene med sitt ‘per def’ -adferdsmønster, er hvordan de har knyttet bånd til hverandre. – Hvilket især gjelder Tufsa og Dolly..
Her er det åpenbart noe særs interessant som foregår som bare de to kan se..
Siden de er mer disiplinert der de følger meg hakk i hel, blir det en del venting når flere er med. Men det betyr bare en stans for å sjekke ut omgivelsene! Og er det noe de kan, så er det å finne noe altoppslukende interessant det kun er de to som er i stand til å se..
..Men dann og vann hender det også at det går på tolvmodigheten løs. Dolly kan dessuten ikke begripe hvorfor vi på død og liv skal ha med oss hennes sort-hvite nemisis, Knert..
Men som oftest, er det noe gøy å finne på i enhver omgivelse.
Og om de er som erteris ute, er det enda tydeligere hvor knyttet de er til hverandre når vi kommer inn.. Men samtidig som de har dette båndet, kombineres dette med et ubrytelig bånd til den tobeinte. De skal helst ligge på fanget sammen, og iallefall ved siden av.
Knerten min er så visst ikke en pusegutt som har det med å posere i tide og utide, og når han så først skal ha et av sine ytterst skjeldne øyeblikk, kunne det jo ikke vært mer typisk enn at det skjer der han knapt nok syntes! Her poserer han altså i det perfekte lyset sittende midt i en åker av tett , halvmeter høyt gress!
Men noe ble det da heldigvis ut av det etter en runde med luking og dandering..
Altså.. Det her blir jo nesten som å finne Kverten i høystakken!..
Her begynner en i allefall å se konturene av en lodden herremann..
Ingen skal kunne innbille meg at katter ikke har humor, og at denne har en tendens til å foregå på vår bekostning! Eksempelvis, var Knert sin umiddelbare velt over til siden i samme sekund som fri sikt til ansiktet var oppnådd, slik at det brått ble fri sikt til bakparten istedet..
..- For det var jo ikke så at han hadde tenkt å forbli i denne stillingen! Straks ansiktet atter igjen var udekket, spratt han nemlig rett tilake til den opprinnelige stillingen! Men nå er det i det minste såpass at det blir et noenlunde brukbart bilde av en pusegutt i en gresseng.
Og tror du jammen ikke at han umiddelbart etter det forrige bildet er tatt, så setter han seg opp, for så å la meg få dette før han erklærer shooten for avsluttet.. Han mangler iallefall ikke personlighet den her pusen, det er ‘snickers & twist’!
Om noen skulle leve i den villfarelse at jeg er katteeier, tar de faktisk latterlig feil. Jeg er katteeid! Når sant skal sies, lever jeg i et pelsdiktatur som styres med jernpote av ‘the furry five’! Men når det er sagt, er det nå ingen regime jeg heller ville levd under..
Mange lever i den tro at katter ikke tar seg bryet med å lære å forstå hva du sier til de slik som en hund. Det kunne ikke vært mer feil! De har det bare med å si ‘nei’, og stå for det når det er noe de ikke gidder eller ikke ser poenget med. – Og ‘nei’ i denne forbindelse, uttrykkes ved at ørene vris en tanke bakover..
Et ‘nei’ fra meg, derimot, har de gjerne null, niks og nada respekt for what so ever. – Hvilket virkelig fremkommer i forbindelse med tigging ved bordet.. ‘The furry five’ tigger på en hunds vis, men mens denne vil kunne læres å lyde et ‘nei’, ‘fy’, e.l. så prøv å se hvor langt du kommer med et ‘nei’ når Pepsi har fått ferten i at det spises ved bordet! Om hun, mot formodning, ikke skulle få, så tar hun! – Får hun ikke tak i det hun vil ha med poten eller munnen, så tar hun tak i armen din og drar den mot seg..
Og angående den ‘selvluftingen’, så er såvisst ikke dette ensbetydende med at en ikke har turforpliktelser i dette pelsstyrte regimet, nei! Her forlanges det nemlig min. en daglig tur i flokk og følge!
Videre, vil det ikke å respondere på en ‘head-bump’, hvilket oversatt til norsk betyr ‘Kos!!!’ så vil det enten følges opp med griping av hånd a-la Pepsi, tramping på PC, å gå kanossagang forran TV’en eller oppkloring av bok, blad eller hva det måtte være a-la Dolly og Tufsa, eller klyping med eskallerende styrke inntil en adlyder a-la husets herrer, Rusken og Knert.
Kort oppsummert, kan jeg ikke se for meg et liv uten disse. I mine øyne blir nemlig et hus først et hjem når det har tatt form av et galehus..
Sommeren leverer så til de grader om dagen at selv stuegrisen Pepsi tilbringer mer tid ute- enn inne! Ikke sånn å forstå at hverken hun- eller ‘the furry five’ forøvrig foretar seg stort utover det normale alikevel. De koser, krangler, spiser, sover og pøbler som de pleier, bare at de foretrekker å gjøre det meste av sine foretagende utendørs istedet..
Pepsi trives virkelig ute, forutsatt at været er perfekt, og alle holder seg i nærheten av huset. Husets lille prinsesse har aldri skjønt greia med å bevege seg stort lenger enn litt inn i skogholtet bak huset, med unntak av de som må foretas for anskaffelse av bløtmat. Tørrmat er nemlig rett og slett under ‘Pepsens’ verdighet, for her skal det ikke bare være bløtmat, men bløtmat i porsjonspakninger, må vite!
Rusken passer som alltid på at ingen utenforstående får sette så mye som en pote innenfor boligfeltets grenser. – Og når sant skal sies, har jeg vel enda til gode å møte på en katt som ikke er tilhørende husstanden før en er helt på andre siden av skogen! Ikke at det er store skogen det er snakk om, men non the less.. Vi snakker tross alt om et område med et godt over gjennomsnitts antall katteeiere her!
Tufsa og Dolly er som erteris ute som inne, og er det noe som fanger den enes interesse, går det ikke lenge før den andre kommer ilende til.
Ironisk nok, er det imidlertid kun Dollys sort-hvite nemisis som matcher hennes grad av lekenhet. I det hele tatt er det de to som krangler som om de var hund og katt (-og ikke katt og katt), – Dolly og Knert, som har flest fellestrekk hva personlighet angår.
Men når det kommer til matglede, er den godeste ‘glad-tjukken’ i en klasse for seg. Sett i forhold til størrelse, er det Pepsi som kommer desidert nærmest Knert i hht de mengder som den lille sjarmøren klarer å få ned. – Selv Rusken spiser knapt en brøkdel av de mengder Knert setter til livs i løpet av en dag! Det er i det hele tatt et mirakel at han holder seg innenfor normalvekt. Ikke sånn å forstå at det er noen anorektisk pus, dette her, men snarere en sunn og frisk pusegutt i godt hold, vil jeg si.
Jepp, du leste faktisk riktig. Så til de grader langt har altså ‘the furry 5’ fjernet seg fra sin naturlige rovdyr-natur at 4 av de 5 ikke bare er de eneste katter jeg noensinne har hørt om som ikke utviser så mye som et hint av interesse for å jakte noe som helst, mens den femte har ett og annet skjeldent øyeblikk. For det har seg nemlig så at Pepsi på toppen av det hele er redd for mus!..
Som sagt, så har i det minste Dolly ett og annet sporadisk innfall der hun finner det for godt å ‘bidra til kosten’ med et bytte. Som regel kreves det en viss utfordring for at denne interessen skal vekkes, så det har blitt noen ekornepisoder i tillegg til fugler av ymse slag. Mus, derimot, blir for lett. Men en skjelden gang hender det at det kommer ei mus også. Men mens de borderline umulige byttene, som f.eks ekorn og større fugler etter alt å dømme kverkes umiddelbart, i det de blir presentert med hodet i en stilling man ikke finner hos de levende, for å si det sånn (- hvilket iallefall settes stor pris på i hht ekornene). Men de gangene hun kommer med mus, derimot, er det snarere et leketøy hun ser seg selv bidra med enn til matvarebeholdningen. – Og da sliter jo selvsagt jeg litt i hht at en på den ene siden skal prise katten for jobben den har gjort, mens en på den andre siden har ansvaret for å få avsluttet det stakkars byttedyrets lidelser asap..
Dolly er den eneste av disse angivelige rovdyr og mesterjegere som kan finne på å jakte noe som helst per d.d.
Gudskjelov har Rusken bort i mot nulltolleranse for både musepip og medkatter som svinser og svanser rundt ham, slik at det hele er over så snart spetakklet med katt- og mus kommer innenfor hans rekkevidde slik at han får klasket til den musen en gang for alle. Et poteklask fra en katt høres kanskje ikke så fryktinngytende ut, selv ikke for en mus, men når den respektive poten som klasker den rett i veggen er av et såpass kaliber at den dekker hele håndflaten min, så blir det brått av et helt annet kalliber! Ruskens størrelse er nemlig såpass at han ville grenset til mellomstor hund!
Men så skulle det altså skje at musen ble bragt inn i stuen uten at Rusken var inne.. Tufsa og Knert våkner riktignok opp fra sløvingen på sine respektive plasser, men tilsynelatende kun fordi de lurte på hva pokker det gikk av Dolly. Pepsi, derimot, blir imidlertid hakket mer nysgjerrig.. For mens de andre i det minste hadde en viss jaktinteresse en liten periode i sin pure ungdomstid, har Pepsi aldri jaget noe som helst i sitt 5 1/2 år lange liv. Og den svært så begrensede jegervirksomheten forøvrig tatt i betraktning, så var hun, tro det eller ei, helt i det blå hva dette søsteren kom trekkende med inn i stuen kunne være for noe..
Søsteren Pepsi, derimot, som jeg er overbevist om ville plassert blant topp 10 av verdens mest atypiske katter om det fantes en slik kåring, har faktisk aldri jaktet et bytte i hele sitt 5 1/2 år lange liv..
Selv var jeg i ferd med å trekke et lettelsens sukk da det lot til at kattens lek med noen levende mus iallefall lot til å være over før jeg fikk grepet inn. Dollys interesse lot også til å falle som en stein på dette tidspunktet, i det hun legger den fra seg, for så å trekke seg litt tilbake, hvor hun ble stående å se om det kunne være noe mer å hente, for å si det sånn. Pepsi drister seg så bort til dette her som søsteren har lagt fra seg, for så å våge seg bortpå med poten.. Hun skvetter imidlertid tilbake som et prosjektil, og hadde allerede rukket å få full piasavakost av pelsen før hun nådde gulvet i landingen i det musen atter igjen våkner til liv med et pip og rykker til. ‘Pepsen’ befinner seg i sjokktilstand der hun står sidevent i full forsvarsmodus og frese, med ører liggende paddeflatt bak på hodet, og pelsen like strittende som en sånn der australsk pinnsvin -sak.
Fra Ruskens ståsted, faller det ikke i god jord når de andre skaper sånt her ståhei i heimen. Å bli vekket opp fra sin døs i lugn og ro med mas og styr, er i det hele tatt bare helt ‘blæh’..
Jeg hadde jo opp til da tatt det som en selvfølge at samtlige arter fra naturtens side instinktivt kjenner igjen hva som er for mat å regne for den respektive arten, og at mennesket var den eneste av disse som har klart å tape denne evnen, sammen med så mange andre av våre opprinnelige overlevelsesinstinkter. Riktignok hadde jeg jo selvsagt forlengst fått merke at bortskjemte ‘fur-babies’ utvikler en svært så påtagelig kresenhet, men det hadde allikevel aldri vært i mine tanker at de skulle kunne fjerne seg så til de grader fra sin natur at de brått viste seg å ha en fobi for det som fra naturens side er ment å utgjøre hoveddelen av kosten!
En stk. uber-stolt pusefrøken som etter adferd og kroppsspråk og dømme later til å tro at den Pepsi-skapte viraken er grunnet i ren- og skjær begeistring..
Men Ikke faen om ‘Pepsen’ nærmet seg den saken igjen! Det hele kulminerer jo da med at jeg bare må prioritere panisk katt fremfor døende mus (som så skulle vise seg å faktisk være død etter dette siste ‘sprellet’). For med en gang jeg tok henne opp, så var det åpenbart at dette her ikke bare var snakk om å skvette. Dette var nemlig en pus i panikktilstand, for hun klamret seg fast mens hun skalv som et aspeløv..
Oversatt fra kattespråk til norsk, betyr en slik vridning på ørene at det er en lettere krenket/forurettet ‘pusers’ en har med å gjøre..
Det hele var altså regelrett surrealistisk. Der sto jeg altså med en skjelvende katt på armen og en nylig avdød mus på gulvet, og det absurde i situasjonen gjorde det selvsagt umulig å holde latteren inne. Jeg vet ikke hvordan det er med mine katter, men ‘the furry five’ reagerer på latter. Vanligvis ‘våkner de til live, og blir nysgjerrig på hva som avstedkommer med disse lydene. Hva de forbinder det med, har jeg selvsagt ikke noe (eksakt) svar på, men de viser iallefall med all tydelighet at det er noe positivt ladet. Men Pepsi, som begynner å roe nerven med en gang hun blir løftet opp i god høyde fra museliket, er åpenbart av den oppfatning at disse gladlydene ikke er hjemmehørende i det scenarioet som nettopp har utspilt seg, så mens panikken går ut av systemet, så kommer krenkelsen inn i dennes sted. Så det var både stolthet, fornærmelse, tilfredshet over gjeninntatt ro og orden i heimen, og lettere forvirring over hva som foregår blant de lodne bøllefrø i det musen blir skuffet opp på en reklame-blekke og fraktet til sin ‘siste hvile’ inne i ‘bushen’ på baksiden av huset.
Knert er vel den som må sies å være unskyldt for sine avvik fra en betydelig del av det som er naturlig adferd for sin art, i og med at han er blitt flasket opp- og oppdratt av meg fra han ble funnet, og kjørt hit anslagsvis 3 uker gammel. De andre har riktignok bistått på det mest forbløffende vis, men siden naturlig adferd vitterlig ikke er noe som vektlegges nevneverdig i denne lodne gjengen, så har han m.a.o ikke blitt skolert i konsten å være en katt. Han ble dermed stående i full forvirring som vitne til det hele, for så til slutt å våge seg bort for å sjekke om den ‘Pepsen’ han kjenner er tilbake..
Selv om det hele var en hysterisk seanse, er det allikevel utvilsomt av det gode at det råder en unison distansering fra sin respektive natur med tilhørende latskap blant ‘the furry five’, slik at det minimalt med jegervirksomhet i hverdagen.
Om du i utgangspunktet har problemer med å ta meg på mitt ord, så burde det iallefall ikke være noen tvil etter å ha sett disse eksemplene fra husets to lodne herrer; Rusken og Knert..
Mens Rusken (over) tok sitt ene- og alene på eget initiativ (det kom m.a.o først for en dag da det dukket opp i bildearkivet), så var Knert sitt hakket mer rigget, for å si det sånn..
– Men for all del.. Det var ene og alene hans pote som klikket på avtrekkeren, så det er- og blir en selfie, with all its means. Forholdene ble bare tilrettelagt, kan en vel si, i det jeg holdt telefonen strategisk til foran ham, da jeg visste han ikke ville holde labbene unna i det han så bevegelse i kameraet. Hvorvidt han ville treffe utløserknappen derimot, var det imidlertid overlatt til skjebnen å avgjøre.
Utkommet taler jo så absolutt for seg i hht at den lunefulle skjebnen var i skikkelig godhjørne i dette tilfellet! For det er liksom ikke måte på hvor godt det traff med både vinkler, avstand, og gud vet hva! – Også er det jo virkelig talende for hans persona det som fremkommer her, i det han bare lukker øynene og lar det stå til *hehe*
Men når det er sagt, så er ikke Rusken sitt et spor dårligere! For mens Knert sitt scorer himmelhøyt på å være et teknisk mesterstykke, scorer jo Rusken like høyt på originaliteten!
