Hva i himmelens navn kan Londoneren Charles Mountbatten-Windsor ha til felles med en pensjonist fra Oslo med innvandrerbakgrunn?.. 

A) De har begge hatt griseflaks m.h.t hvordan de har kommet særs heldig ut av det med en familiehistorikk der det florerer av innavl.

B) De er begge født til en opphøyd status i hhv. Storbritania og Norge som innebærer at de fra fødselen av er hevet over alle andre, og derav er gitt et liv med en tilnærmet ubegrenset kjøpekraft i de mest luksuriøse omgivelser.

Da har du vel muligens skjønt at de to særs heldigstilte jeg refererte til for allmennheten er kjent som hhv King Charles III of the United Kingdom & the commonwealth og Kong Harald V av Norge.. 

Når de edruelige blir dummere enn meg i fylla…

Jeg har et, mildt sagt, ambivalent syn på denne familieinstitusjonen som går under betegnelsen ‘kongehuset’. På den ene siden, kan jeg nemlig ikke for mitt bare liv finne et eneste argument som forsvarer det at hele nasjonen er bygget opp rundt et prinsipp som innebærer at en familie, fortrinnsvis om en er født som eldstemann i søskenflokken, er gitt en opphøyd verdi/rang/status/posisjon i forhold til nasjonens øvrige innbyggere. Dette konseptet bryter jo fundamentalt med det likeverdsprinsippet som står så til de grader sterkt blant oss nordmenn at klasseinndelinger praktisk talt er oss fullstendig fremmed selv i uoffisielle sammenhenger. – Og siden jeg er vokst opp i et hjem hvor dette norske verdigrunnlaget utgjorde selve fundamentet i oppdragelsen, er det selvsagt tatt med inn i voksentilværelsen.

Men så har det seg imidlertid sånn at tilfeldighetene har velsignet oss med en konge som er ‘right up my alley’. Kongerikets femte troneinnehaver ved navn Harald, har nemlig vist seg å være så forbannet god i den jobben han har arvet fra sin far at jeg vil gå så langt som å hevde at det ikke ville latt seg gjøre å oppdrive noen president, -som da ville vært alternativet, som kunne matchet denne mannens innsats for land og folk. – Og det sier vitterlig sitt når det kommer fra meg, tatt i betraktning at selv ikke den såkalte ‘folkekongen’ Olav klarte å få skviset seg igjennom dette godt over gjennomsnitts trange nåløyet mitt i anledning kongeligheten. For å presisere, falt nemlig den ellers så høyt elskede- og aktede gamlekongen rett igjennom i det jeg på ett eller annet tidspunkt i oppveksten fikk vite at det, helt eller delvis, var hans skyld at den gamle urettferdigheten ved at gutter går foran jenter i arverekkefølgen til tronen fikk bestå hva prinsesse Martha Louise og den daværende prins Håkon angår, til tross for at regelendringen om arverett til eldstemann uansett kjønn ble innført mens de befant seg på småbarnsstadiet, og dermed ikke hadde rukket å bli bevisst disse rollene. I likhet med Martha var jo også jeg en jente med en lillebror som eneste søsken, og dette i en tid hvor likestilling i praksis akkurat hadde tatt over for de tradisjonelle kjønnsroller i den norske kjernefamilien. At Håkon da skulle få forrang bare fordi han var gutt, opplevdes dermed særs provoserende, så at det var m.a.o ingen vei tilbake for kongen da det skulle vise seg at han hadde gått i bresjen for dette her..

Lite visste jeg imidlertid den gang at dette skulle føre til ambivalens nummer to i forhold til kongedømmet for mitt vedkommende. For jeg står nemlig fremdeles standfast i den oppfatningen at det rett og slett var hårreisende at de ikke gjorde prinsessen til tronarving den gangen, slik det ble gjort i Sverige. Samtidig kan jeg jo bare ikke komme forbi det faktum at kronprinsens potensiale til å kunne gjøre en tilnærmet jobb som sin regelrett episke far, er hinsides det potensialet en kan se for seg hos hans søster, slik vi kjenner henne i dag.

Men den norske adeligheten til tross, er denne familiens ‘høyhet’ kun er for peanuts å regne sammenlignet med den som er gitt de rådende Windsor -høyheter over ‘dammen’. Talløse moderniseringer de siste par tiår til tross; Her snakker vi virkelig left-overs fra middelalderen!! – Og nå skal altså deres nyinnsatte, men like fullt svært så tilårskomne monark krones som seg hør og bør, hvilket vil si et fesjå så pompøst at det ikke engang går an å forestille seg for en vanlig dødelig. Og med tanke på det betydelig antallet fattige slitere som sliter seg igjennom et liv fra hånd til munn på sine heldigste dager i Londons shady bydeler og forsteder, er ringen sluttet i det vi så kommer tilbake til spørsmålet hvorvidt det er greit at noen fødes til en opphøyd status/stilling som innebærer et liv i hinsides luksus der ens artsfeller hovedsakelig består av hhv tjenerskap og undersotter snarere enn likestilte medmennesker?..