Fra og med i morgen (tirsdag), trappes smittevernstiltakene ytterligere opp, samtidig som det etter alt og dømme vil bli erklært unntakstilstand. At omfattende tiltak ihverksettes, er selvsagt påkrevd når det dreier seg om en pandemi som for mange mennesker kan få fatale konsekvenser. Men på den annen side, mener jeg også det er på tide å finne ut av hvor langt vi er villig til å gå i anledning dette. Med andre ord; Hvor langt vil-og kan vi strekke oss mht tilsidesetting av grunnleggende demokratiske- og menneskerettslige prinsipper for å begrense denne smitten?..  

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Desverre vil denne problemstillingen neppe bli bragt på bane fra offisielt hold, da den panikken som råder gjør det fåfengt å få folk til å forholde seg rasjonelt til en slik henstilling på det nåværende tidspunkt. Slik tilstanden er pr. i dag, er antagelig panikken gjevnt over oppe på et nivå hvor man er uimottagelig for alt av uttalelser som skiller seg ut fra ‘normen’. Etter alt å dømme, vil en slik henstilling bli misoppfattet som forsøk på å bagatellisere situasjonen, og en oppfordring til ikke å ta de nødvendige hensyn mht smittebegrensning.

– Og dette er i mine øyne like skremmende som pandemien i seg selv, om ikke mer. Det opprinnelige utkastet til den kriseloven som ble innført for et par dager siden, gikk jo faktisk til det skritt å gi kongen (-hvilket altså vil si regjeringen) en seks måneders fullmakt til å sette samtlige av nasjonens lover tilside. Fritt oversatt, er faktisk betydningen av dette intet mindre enn et tilnærmet diktatur!..

Nå ble gudsjelov det opprinnelige utkastet moderert, men at noe slikt i det hele tatt kunne bli lagt frem uten at det avstedkom antydning til reaksjoner, skremte meg, når sant skal sies, faktisk langt mer enn denne viruspandemien har evnet å gjøre.  Den samme reaksjonen har jeg følt på etter å ha lest om lovpålegg hvis ordlyd er rene sharia-bestemmelser.

Det jeg vil frem til, er at det er så alt for lett å få folk til å frasi seg stadig flere, og mer dyptgripende rettigheter når situasjonen er slik den er, slik at vi brått kan befinne oss i en situasjon hvor det har gått for langt. – Hvor denne grensen går, vil selvsagt variere fra person til person, og selvsagt ikke et spørsmål det lar seg gjøre å gi noen form for konkluderende svar på. At jeg alikevel anser det for å være så viktig at vi tar for oss denne problemstillingen som enkeltmennesker, er rett og slett forankret i de demokratiske grunnprinsipper nasjonen er bygget på; Vi tar jo alle stilling hver for oss, for så at avgjørelsen tas gjennom at alle får avgi sin stemme. – Og for at folkets stemme skal være autentisk, er vi nødt til å trekke disse grensene på et så tidlig tidspunkt som mulig, slik at vår rasjonelle tolleransegrense er mest mulig inntakt, for å si det sånn.