I mitt tilfelle for mange eksempler på angst/fobier for ting/situasjoner som er fullstendig harmløse, og fryktløshet i forbindelse med ting/situasjoner hvor det foreligger en reell fare til at det kan sies å være noen tvil; Det er noe fundamentalt galt med fryktsenteret i toppetasjen.. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Nær sagt alle og enhver har en eller annen fobi. For folk flest, har imidlertid disse en fint liten innvirkning på livene deres. I mitt tilfelle, derimot, er frykten for enkelte insekter, kryp og bløtdyr så hinsides at det faller inn under sykdomsbegrepet, da det “setter begrensninger mht livsutfoldelse. På den annen side, er jeg eksempelvis sprekkeferdig av iver etter etter å få hoppet i fallskjerm, eller hva det nå måtte være som innebærer opphold i- og svev fra store høyder..

Hadde det bare stoppet her, ville det greit kunnet passere, da det slett ikke er så uvanlig at mennesker som på den ene siden utfører store vågestykker på et område, mens de samtidig har en eller annen irrasjonell fobi. Men i mitt tilfelle derimot, kan vi f.eks fortsette med at jeg på den ene siden har fullstendig noia for offentlige kontorer/instanser som NAV og skattekontor, mens jeg på den annen siden har utvist en vel så forskrudd fryktløshet i møte med voldskriminelle! Ei heller har det vært spor av frykt i møte med dyr som er viden kjent for faktisk å være skadelige, hvilket er et trekk som også gjør seg sterkt gjeldende innenfor gruppen av innselter og kryp hvor jeg er fobisk. Jeg er nemmelig overhodet ikke redd slanger, humler, bier og veps! – Altså de innenfor disse gruppene som i det minste kan påføre en smerte/ubehag!

Når vi nå har tatt steget inn i dyreverden i denne forbindelsen, bringer det meg tilbake til den gang jeg i fireårsalderen klarte å overvinne datidens store fobi for gutter og menn for å kunne bli med da barnepiken min kom og ville ha meg med på sirkus. I tillegg til meg og min barnepike, hadde det seg nemmelig slik at følget også inkluderte hennes venninne i følge med den et år eldre nabogutten.. For i mine irrasjonelle barneøyne, var det ett fett om hannkjønnet var 4 eller 104. Min mannefrykten innebar total panikkangst for alt som kunne krype og gå av gutter og menn med unntak av min far, bestefar, og faren til nevnte barnepike.  Den 5 år gamle naboguttens lave alder var dermed ingen formildende omstendighet. Om noe, var han heller blandt de aller mest fryktede, da han i iver etter å kunne leke ved møter gikk all in for å løfte meg opp i været..  Så det var med andre ord store kvaler involvert i den runden den 4 år gamle ‘selv’ måtte ta med seg selv før lysten til å få være med på dette sirkusbesøket overgikk frykten for det fem år gamle ‘monstret’ i samme følge. Dette lot seg imidlertid ikke gjøre uten løfter på tro & ære om at gutten skulle holdes på avstand. Dyreelsker av rang som jeg var allerede den gang, medførte at det faktisk ikke skulle være selve forestillingen som ble høydepunktet denne dagen, men da vi i pausen fikk gå ‘backstage’ for å hilse på dyrene. Her lar da unge Henriksen, som var fullstendig avhengig av at den lille søte gutten i følget ble holdt i tømmene på behørlig avstand for ikke å bryte ut i panikkangst av sjette grad, seg fryktløst løfte av en elefantsnabel. Mens de andre barna i det minste hadde vett på å være litt nølende før de gav seg hen til de store dyrene, var jeg bare fullstendig  euforisk over å ha fått en ridetur på den flere tonn tunge elefanten og ha fått lov å klappe flere av de andre dyrene. Jeg var faktisk så hinsides meg selv at jeg glemte at femåringen tre seter bortenfor representerte min største frykt, hvilket ble mannefobiens endelikt. Det irrasjonelle i å være livredd en gjevnaldrende guttunge, mens jeg villig vekk gav meg hen til en koloss av en elefant m.m hadde ingen betydning i så måte..

Jeg mener.. Når det finnes en rekke slike absurditeter ved ens person, kan en jo bare ikke lenger stikke under en stol at her er det noe alvorlig galt fatt!..