Jeg ser det har vært gitt ut flere flotte innlegg der mental helse har vært tema de siste par dagene. Som kasserer i styret i Mental helses lokalavdeling, er dette selvsagt ikke bare et tema som opptar meg, men som også er en del av hverdagen, for å si det sånn. Men samtidig ville jeg jo vitterlig ikke vært den bloggeren jeg også er dersom jeg bare jattet med og lirte av meg selvsagtheter som at fokus på den mentale helse er viktig, ville jeg vel!? Når sant skal sies, er det vel strengt tatt på høy tid at jeg rører litt i egen gryte også!..

For greia er at vi ei heller på dette området unngår å måtte stille spørsmålstegn ved hvorvidt den udelt positive fokus på dette med mental helse som har vokst frem i løpet de siste par tiårene også er i ferd med å bikke over til å bli for mye av det gode.. 

Eksistensielle krisetilstander! 

Nå kan det iallefall ikke fra mitt ståsted sies at det har gått over styr hva mental helse, generelt sett, angår per i dag. – Hvilket, når sant skal sies, er nærmest for et mirakel å regne, tatt i betraktning hvordan ethvert forbannet tiltak med et i utgangspunktet positivt fortegn har bikket over til å bli like giftig som det var på motsatt ytterlighet de siste årene. Med tanke på det fokus som har vært på mental helse i tiår til ende, så skulle jo norm tilsi at det var gått fullsteddig av skaftet for lengst! Men at det i det store og hele har holdt seg innenfor de sunne rammer til dags dato, betyr dessverre ikke at det ikke er enkelte ‘sykdomstegn’ å spore også på dette emneområdet..

Én ting er å være seg bevisst på at ‘ethvert menneske en møter på ens vei kjemper en kamp en ikke har den ringeste anelse om’, at en er oppmerksom på slikt som adferdsendringer hos de rundt seg, at en snakker om problemer, osv, osv, osv. Men hvor går egentlig grensen for sunn hensynstagen fra oss som individer- og alvorstagen med ditto hjelpeordninger for oss som samfunn, og hva som rett og slett blir stakkarsliggjøring, ‘dikking’, ‘dulling’, ansvarsfraskrivelser og bortfall av krav til oss som mennesker om på den ene siden å kunne fungere selv om ikke alt seiler av sted på rosa skyer livet igjennom, og det å kreve at en tar grep om eget ‘crap’ på den andre?

Jeg kan jo ikke si annet enn at det er en smule påfallende hvordan alt fra selvskading og selvmord til angst, depresjoner og gud-vet-hva blant unge har økt proposjonalt med det stadig økende særfokuset på denne gruppen! I utgangspunktet, gikk dette her automatisk inn i arkivet for ‘utkomme av den økte åpenheten’ rundt mentale ‘issues’ blant unge. Men så har det svært så sakte, -nærmest umerkelig, men like forbannet sikkert, begynt å skurre..

For det første, så har jo denne åpenheten nå vært såpass lenge at ungdom i dag, har vokst opp med denne åpenheten. De har m.a.o aldri opplevd noe taabu rundt dette her, -bare en stadig sterkere grad av alvorstagen i hht alt de måtte tenkes å bale med, samtidig som at listen for når en tas under noens vinger stadig blir lavere.

Jeg mener.. Vi ble også møtt med forståelse da ungdomskrisene, som 14 åringens manglende invitasjon til helgens fest hos klassens kuleste, 15 åringens første kjærlighetssorg og hvordan vi ‘aldri ville kunne bli glade igjen’, kongekviser på nesen når klassebildet skulle tas, og de endeløse kropps- og utseendekomplekser. Men hva som nå innebærer noe tilsvarende full krisealarm med foreldre, klassekontakter, helsepersonell, og faen hakke hans oldemor fordi Petter er knust etter å ha blitt dumpet av Marie, ble den gang løst med noen timer med vekselsvis tuting og inntak av betydelige kvanta sjokoladeis eller twist, for så å bli pakket inn under dynen med ordene ‘det er ille nå, men om et par uker er allting glemt’. Morgenen etter, ble vi med andre ord skyflet av sted til skolen med våre blødende hjerter, for så å returnere med en ny flammes navn som ‘we loved 2day, 2morrow & 4ever’ tapesert på alt av ransler, penal og bokbind. Poenget mitt er at det er en vesensforskjell på det å barbere seg og å skjære av seg hodet også her! Det må finnes en mellomting mellom det å føyse bort det de unge opplever som smertefullt, og det å regelrett sykeliggjøre helt normale opplevelser. Det er en forskjell på det å gi trøst og omsorg, og det å slutte å stille krav om rett og slett å ta seg sammen når det ikke er mer alvorlig enn som så!

Og dette her gjelder vitterlig ikke bare de unge. For oss med tilhørighet i de voksnes rekker, er det liksom ikke måte på hvordan man pakkes inn i en konkong så fort det bare ymtes frempå med noe slikt som f.eks en depresjon, -og da spesielt etter å ha gjennomgått en større eller mindre livskrise. Skildsmisse som føklge av utroskap er jo blitt uføregrunn, no questions asked! Så vidt meg bekjent, har enda ikke en kjeft så mye som ymtet frempå at det i særs mange tilfeller er nettopp det å komme seg ut i jobb igjen som er det eneste botemiddel! For ikke snakke om denne uendelige angst-greia. Newsflash; Vi har ALLE en eller annen form for angst vi sliter med (for min del, er det eksistensiell angst, i tillegg til at jeg sliter med å forholde meg til offentlige instanser som NAV, o.l). Men vi kan da for pokker ikke bare grave oss under dynen og bli der som en forbannet struts hele hurven av den grunn! Greia er at vi er nødt til å finne ballansen mellom onmsorg og ‘dulling’, samtidig som vi beholder gangsynet i hht når det er på sin plass å kreve at den sytende ‘ser å ta seg til helvete sammen!’

Den ikke-eksisterende nedgangen på selvmordstatistikken taler sitt tydelige språk; Folk tar ikke livet av seg grunnet en umiddelbar forurettethet over å bli stilt krav til! Det er en vesensforskjell på reell emosjonell krisetilstand med fare for slikt som å skade seg selv og/eller andre, og det å gå på en aav livets uungåelige smeller! Om vi ikke tar tak i- og anerkjenner disse fallgruvene, er jeg stygt redd det kun er et tidsspørsmål før også mental helse-anliggende vil rulle og gå i stø kurs mot den motsatte giftigheten..