Reklame | Adviral
Denne tredje utgaven av ‘Bok-tipset’, dedikeres til Paul Hoffmans tredelte historie om den i mine øyne mest facinerende karakter noensinne; Trilogien om ‘Thomas Cale; The left hand of God’.
Paradoksalt nok, er dette en leseropplevelse jeg aldri ville ha fått med meg dersom jeg hadde tatt for meg omtalen på baksiden slik jeg pleier. Dette var nemmelig ei bok jeg mer eller mindre bare fikk røsket med meg fra en bensinstasjon før denne stengte, og som derav ble slengt opp på toppen av bokhyllen som et bomkjøp i det jeg kom hjem og fikk sett nærmere på den. En type ridder/krigsbok fra en fjern tid, er vel i utgangspunktet så fjernt fra mine preferanser som det får blitt, og den hadde nok også blitt levert ulest til Gjenbruk dersom jeg tilfeldigvis ikke hadde gått tom for lesestoff på et tidspunkt det ikke lot seg gjøre å skaffe nytt, for å si det slik..
Men ‘i nøden spiser fanden fluer’, sies det jo, så jeg fisket derav dette bomkjøpet ned fra nevnte plass, -for så å være fullstendig hektet i løpet av noen få setninger. Jeg ble umiddelbart dratt inn i dette mildt sagt særegne og ytterst kompliserte sinnet til bokens hovedperson, Thomas Cale.
Thomas Cale er en 15 åring som har vokst opp under ubeskrivelig bestialske forhold som foreldreløs på et klosterdrevet guttehjem. Dette dreier seg ikke bare om et barnehjem med tyrannisk disiplin, må vite, for disse her trenes opp til å bli følelsesløse super-krigere, hvorav kun de aller sterkeste overlever. Guttene blir daglig utsatt for den groveste tortur som tenkes kan, men det er en av guttene som både provoserer såvel som skremmer og facinerer både sine tyranner av noen trenere, befrierne, såvel som sine medelever ved ikke å la seg affisere av noe av det som gjøres mot ham. Han er et vidunderbarn innen drap og krigføring, og nyter derav den ytterst tvilsome æren av å trenes av den ledende befrieren på området, Bosco.
Dette klostret, eller sanktuariet som det kalles, er å betrakte som rømningssikkert, i den betydning at ingen tidligere har lykkes i å komme seg derifra. Dvs inntil den dagen kommer da Cale kommer til å se noe så fryktingytende at han handler på instinkt/impuls uten tanke på den gruoppvekkende død som venter en ‘akolytt’ som dreper en befrier.. Thomas Cale blir, i følge med vennene ‘Vage Henry’ & ‘Kleist’ dermed nødt til å ta sjangsen på det ingen har klart før de; Å rømme fra Sanktuariet..
Dette er opptakten til historien om en karakter som for meg vil bli sittende i selveste beinmargen til evig tid. De rammer jeg hadde på godt og ondt, ble sprengt i fillebiter i løpet av denne serien, da en blir dratt inn i settinger hvor en ikke bare har forståelse for, men også heier frem handlinger som tidligere var hinsides aksept. Befrier Boscos forskrudde ‘kjærlighet’ for Cale består i en overbevisning om at han er personifiseringen av Guds vrede, sendt til jorden for å utrydde menneskeheten. Spørsmålet det hele koker ned til, blir dermed hvorvidt Cale vil ende opp med å innfri Boscos mål for ham, eller om det lille han får oppleve av menneskelig kjærlighet og varme er nok til at han velger motsatt vei..
Selv om tidsepoken for handlingen i utgangspunktet er fjern, er den alikevel spot-on når det kommer til dette med religion som maktmiddel og krigshisser. Dessuten har en både de mellommenneskelige, moralske og følelsesmessige aspektene som er så dagsaktuelle som de kan få blitt.
Trilogien består av (original tittel/norsk):
– The left hand of God,
– The four last things/De fire siste ting,
– The beating of his wings/Dødens engel
