Sosiale medier flommer over av quotes som sier at en kan oppnå absolutt hva det måtte være dersom en er villig til å jobbe for det, og successfulle kjendiser og idrettsstjerner går ‘all in’ for å spre det lykksalige budskapet; Om en bare går 100% inn for det en har satt seg fore, vil successen komme!…

..- Eller vil den virkelig det??..  

Svaret på dette, er desverre NEI.. Desverre lar de færreste store drømmer seg oppfylle uansett innsatsen en måtte legge i det. De heldigste av oss, er kanskje gitt en tre-fire områder hvor toppen kan nås på denne måten, hvorav det for folk flest antagelig kun er et par stykker. 

Dette høres jo ikke så halvgalt ut i utgangspunktet, men det å inneha en mulighet, betyr jo hverken at en er gitt å finne ut hva dette er, eller at det foreligger noen reell mulighet å utvikle dette talentet slik situasjonen er stilt for vedkommende!  Eksempelvis, vil et enormt skitalent fra Afrika aldri få muligheten til å blomstre, hvis årsak må sies å være ganske åpenbar. Men det spørs nok om det ville vært stort enklere for et norsk turntalent a-la Simone Biles å nå toppen, selv om det ikke er andre hindringer i veien enn det manglende satsingsområdet som foreligger denne idretten.. 

Men disse eksemplene ville etter alt og dømme leve livene sine i lykkelig uvitenhet om hva som kunne blitt under andre forhold, kulturer & omstendigheter. Disse motivasjonsparolene som utbasuneres over hele den vestlige verden, rammer imidlertid de som har et brennende ønske om noe, og går ‘all in’ for dette i den tro at det ikke finnes grenser for hva som kan oppnås gjennom innsats. -For før eller siden, vil de måtte se realiteten i øynene.. 

Selv har jeg heldigvis ikke opplevd den altoverskyggende skuffelsen det er å ha en altoverskyggende drøm en på en eller annen måte tvinges til å innse aldri vil kunne realiseres. For uansett hvilken nasjonalitet jeg hadde tilhørt, hvor mye arbeid jeg hadde lagt ned, og penger jeg hadde invistert, for den saks skyld, ville jeg eksempelvis aldri kunnet turne som Simone Biles, aldri kjørt bil som Henning Solberg, gjort karriære innen direktesalg, hvis dårlige utkomme alikevel ikke kunnet matche den håpløsheten jeg utviser når det kommer til sang, osv, osv. -Uansett hvor mye jeg hadde jobbet for en karriære innen disse, og et gudjammerlig antall andre områder, ville manglen på talent i beste fall iallefall muliggjøre å nå opp til middelmådigheten, og that’s it.. For mitt vedkommende, har det seg også slik at jeg faktisk både har et slikt talent. -Et talent som faktisk er stort nok til at jeg, gjennom fullstendig dedikasjonen og arbeidsinsats, kunne nådd den absolutte toppen; Jeg har det nemmelig i meg å være extremt god til å løpe. 

Grunnet dette, har jeg virkelig fått se hvor stor del av veien til den berømmelige toppen som faktisk blir gått av et purt naturtalent. Jeg hadde imidlertid ikke den nødvendige dedikasjonen til å ta det ‘all the way’, men det var imidlertid noe som fantes i fullt monn hos treningskammerater og konkurrenter.. De hadde trent mye lenger, og trente mye mer, -men like fullt vant jeg.. Det tok f.eks halvannet år å dra hjem den første NM tittelen [fra jeg begynte], og KM ble vunnet på første forsøk. På denne arenaen, endte jeg dermed også opp med å knuse mange drømmer. Det var faktisk ikke så lett å bære bestandig, selv om det var aldri så indirekte, og jeg var helt på det rene med at det ikke var min skyld. Like fullt, var jeg den lateste, -og overlegent beste, og derav formelig annonserte begrensningene deres med flagg & faner. Å være best er toppers, like fullt som det ikke er kult for en 17 åring å se bestevennene utvikle anorexi for å få den kroppen som beviselig var en betingelse for å kunne nå opp..

Når en har gått ‘all in’ for noe på denne måten, i hellig overbevisning om at dette ville ende med success til slutt, blir følgen av å møte virkeligheten i døren brutal, og en ender gjerne med at vedkommende blir desillusjonert ut av denne verden.

Dette er jo forsåvidt noe vi har fått se i fullt display i beste sendetid på fredagskveldene i de ca 15 årene som har gått siden Simon Cowell kom på banen med det nye konseptet for talentkonkurranser.. De første årene, ble det jo til & med gjort et stort nummer ut av ‘deltaker-slakten’ som fant sted på audition-rundene for disse showene, det være seg Idol, Norske talenter, X-factor, m.fl. Selv husker jeg at jeg opplevde det svært provoserende, da det liksom ikke var måte på hva disse dommerne fikk seg til å gi av knusende tilbakemeldinger.. 

Mange av disse deltagerne, var kommet til denne drømmeknuseren av en audition nettopp av den grunn at velmenende foreldre og omgangskrets forøvrig har latt de leve i den hellige overbevisning om at de kan nå ‘hur långt som helst’. At de dermed skulle få drømmen torpedert på den måten de fikk, -fullstendig blottet for empati, var virkelig ikke greit. 

At de fikk vite det urealistiske i den drømmen de bar på, og derav slapp å sløse mer tid & krefter på et fåfengt prosjekt, anser jeg i seg selv som positivt, bare at måten det ble gjort på var ‘anything but’. Når sant skal sies, er det faktisk underlig at det ikke har blitt rapportert om noen alvorlige personlige kriser, i værste fall selvmord i kjølvannet av disse showenes brutale første år.. 

Samtidig, er det jo de som faktisk utgjør de få som har det nødvendige talent for å vinne slikt som Idol og norske talenter, de som er så heldig å være bosatt i nettopp USA når de er født med et gudesendt turntalent, eller i Norge om en har det i seg å kunne kjøre på ski som Jansrud & Lund Svindal, for den saks skyld. At disse har jobbet beinhardt for succeen, er jo hevet over all tvil. Men å nå helt til topps i verden, krever faktisk at det ligger et rimelig ekseposjonelt talent i bunnen.. 

For hva jeg kan se, koker dermed det hele ned til at alle er tjent med å gå inn for å finne de områder en er best på, og utvikle disse så godt en kan. Det verdifulle i å gjøre sitt beste, har blitt glemt og bortgjemt i all denne motivasjonsspredningen som går på å nå toppen. Det er igrunnen jævlig synd, for uansett hva som skjer, er det kun et ørlite mindretall av oss som er vgitt å kunne nå alle drømmers mål.. Ja, Barak Obama greide beviselig å bli den første fargede presidenten i USA, men dette vil uansett innsats være de aller færreste forunt!.. Det store flertall av oss, har ikke engang talentet sitt innen noe som kan føre en til noen topp i så måte i det hele tatt. 

En kan jo like godt være den fødte revisor, mens en annen kan være født å bli en legendarisk bruktbilselger. -Og det er ihvertfall ikke noe å kimse av! For så lenge det finnes slike ‘schmocks’ som meg, kan jeg love deg at de gutta der vil dra  noe vanvittig med penger!..  

*

#ambisjoner #drømmer #mål #målsetting #success #veientilsuccess #psykiskhelse #individuellmålsetting