Reklame | Adviral
De fleste av oss har vel våre særegenheter i form av spesielle [- gjerne noe flaue] sider og personlige egenskaper de færreste, om noen vet om. -Vel.. Her har du et knippe av mine..
Jeg kan ikke fordra grønnsaker: Liksom i barndommen, kan jeg fremdeles ikke utstå andre grønnsaker enn brune bønner, og siden jeg samtidig er opptatt av å få i meg de næringsstoffer kroppen trenger, tyller jeg daglig i meg et arsenal av vitaminpiller/kosttilskudd.
Jeg ELSKER å fly, og jo mindre fly og mer turbulens det er, desto artigere er turen for meg: Jeg har en godt over gjennomsnitts dragning mot høyder, og syntes intet i denne verden er kulere enn å befinne meg ombord i et fly. Det er faktisk så skrudd at reisemålet er flyvningene til og fra fullstendig underlegent. – Og enda mer ‘fucka’ er det at turbulens for meg, representerer det absolutte max-punkt for thrill, hvorpå jo mindre flyet er, desto bedre. Det sure er imidlertid at normale medmenneskelige hensyn krever at en legger bånd på seg i hht å la dette komme til uttrykk i en setting hvor nær sagt samtlige ombord går fra en følekse av sterkt ubehag til regelrett panikkangst av tredje grad.. Det eneste som kan toppe en turbulent flytur for meg, er; A) Å endelig få muligheten til å hoppe ut av den gitte farkosten, og B) Den ultimate [men dog så lite realistiske] ønskedrømmen om en romferd..
Jeg kan ikke sies å ha dårlig sangstemme, da jeg faktisk ikke kan påberope meg å ha noe sangstemme i det hele tatt: Dette er faktisk ikke en overdrivelse fra min side, da jeg er blitt belemret med min fars gener på dette området. Dette fenomenet kan best beskrives ved å vise til mitt faderlige opphavs påtvungne istemming i barnesanger i sin tid. Mannen mangler utrolig men sant så fullstendig evnen til å utforme en melodi at en umulig kunne vite om han var i gang med ‘Mikkel rev’ eller ‘Bæ, bæ lille lam’ dersom det ikke var for teksten. Mest ekstrem er dog min tante, som ingen nålevende i min familie som noensinne har hørt synge. -INGEN!! -EVER! Mine forfedre var i sin tid en ansett ‘kjøpmannsfamilie’, hvis kjendisstatus gjorde den manglende stemmeprakten kjent i omegnen med det resultat at den har gått under betegnelsen ‘Henriksen-stemme’ langt inn i min levetid. Jeg er ikke SÅ gal, da jeg i det minste kan utforme enkle melodier i de lavere toneleier. Derimot har en skjebnens ironi gitt meg en dose musikalitet & gehør fra morssiden oppe i dette, slik at jeg har lært meg å spille en rekke instrument, -samt å til fulle kunne høre hvor jævlig mitt eget instrument låter, for å si det slik..
‘Frognerfitte’ på utsiden, og nord-norsk bryggesjauer på innsiden: Jeg har ikke tall på alle de som har fortalt hvordan de nærmest kviet seg for å møte meg, da jeg har en lei tendens til å fremstå som en ‘stuck-up bitch’ for folk som bare har sett meg. Overraskelsene er derfor minst like hyppige i det jeg åpner munnen, og ikke bare viser meg som helt normalt folkelig, men som en krysning mellom en britisk hooligan og en trailersjåfør fra Finmark på innsiden (haha).
Jeg dras som en magnet mot alskens varianter av ekstreme, særegne mennesketyper: Går en f.eks mine vennelister, så vel som omgangskrets nærmere etter i sømmene, vil man oppdage at min krets i vesentlig grad består av slikt som idrettsstjerner [gamle som nye] og andre hvis livsmål/karriærer har krevd oppofrelser hinsides fatteevne på den ene siden, mens det på den andre siden, er en tilsvarende gjeng som på sett & vis kan sies å tilhøre de førstnevntes motstykke; Nemmelig folk som har vært å kjent bunnen av et helvete på jord, hvorpå de har klart/er på vei til å klare å komme seg levende ut, som f.eks eks narkomane, overgrepsofre, mentalt forstyrrede/syke, osv. Det er noe iboende denne ekstremiteten som faktisk danner grunnlaget for hvorvidt en person er av typen jeg bånder med utover det mer overfladiske bekjentskapet.
Jeg kan sove 18-20 timer i løpet av et døgn: Jeg har en mild form for narkolepsi (sovesyke), hvilket nær sagt gjør meg i stand til å kunne sovne når og hvor som helst. Det kjipe er imidlertid at slikt som kinobesøk er mer eller mindre fåfengt, da sjangsene er store for at jeg vil sove bort deler av filmen siden jeg ikke bare kan reise meg e.l for å riste av meg det trøtthetsanfallet som er gitt å komme sittende stille i dunkel belysning..
Jeg er tilnærmet begge-hendt: På de fleste områder, har jeg imidlertid, av ulike grunner, vendt meg til å bruke enten høyre eller venstre hånd [ev. fot]. Dette har tidvis avstedkommet med noen nokså sære utfall, som f.eks at jeg spretter ballen med venstre hånd, mens jeg kaster med høyre, og at jeg spesielt i ungdomstiden nøt diverse fordeler av å ha to forskjellige håndskrifter.
Jeg er en såkaldt ’empat’, også kaldt hyper-sensitiv: Av undergrupper innenfor dette, er jeg en intuitiv- dyreempat.
Jeg har eksistensiell angst: Hvilket vil si dødsangst, -eller mer korrekt; Angst for at selve ‘ånden’ eller ‘egoet’ skal opphøre å eksistere. Det er derfor noe skikkelig herk ikke å ha noen religiøs tro, men klynger meg til håpet om at bevisstheten alikevel består etter at kroppen har ‘tatt kvelden’, hvorav forklaringen i stedet er å finne i fyskken.
Jeg er en ‘grubler’: Dette punktet er nært knyttet sammen med det forrige, da jeg så lenge jeg kan huske har brukt en uforholdsmessig stor del av livet på å lete etter svar på de ‘store spørsmålene’, eller rettere sagt, momenter som fører meg nærmere disse svarene.
Jeg er rastløs, og må bestandig ha noe å fikle med: Det være seg å kludre/tegne på et papir, sitte å trykke på data/mobil, etc. Dette har ført til at jeg ofte har måttet forklare folk at jeg følger med på hva de sier osv selv om det kan se ut som om jeg er opptatt med noe helt annet, og/eller at de rett & slett kjeder meg.
Jeg liker kun melk fra mammas kjøleskap: Av en eller annen uforklarlig grunn, drikker jeg kun melk [uten smakstilsetning som sjokolade e.l] fra mammas kjøleskap. Slik har det vært igjennom hele livet, uavhengig av flytting, skildsmisser og de kjøleskapene som har kommet og gått opp gjennom årene..
Jeg er en svoren ‘space-geek’: En annen særegenhet som har fulgt meg hele livet, er en ekstrem interesse/facinasjon for astronomi. Som barn, var jeg av den typen som i dag figurerer på ulike talk-show med en eller annen ekspertise [det være seg alt fra bilmerker til dinosaurer eller statsledere]. Som voksen, er det den delen som kalles kosmologi som opptar mest, hvilket vil si de skikkelig ‘spaca’ sidene ved universet, slik som sorte hull, string-teorien & the big bang.
Jeg har aldri kunnet godta ‘gitte sannheter’: Mens folk flest tar til seg gitte sannheter, slik som f.eks at et demokrati er å foretrekke fremfor et diktatur, er jeg ute av stand til å godta stort uten først å ha gått de etter i sømmene for så selv å gjøre meg opp en mening om dette stemmer eller ikke. Etterhvert som jeg vokste til, ble det imidlertid stadig oftere snakk om sannheter med skjulte modifikasjoner, for å si det slik..
Jeg er svært meningssterk, og uten evne til å holde disse tilbake: Denne siden førte til særs god karakterer i norsk muntlig, men kan også være litt slitsom, da det ikke er bestandig det er gehør for meninger med en tendens til å gå utenfor de oppgitte rammer av politisk korrekthet o.l. Men uansett hvor fåfengt jeg vet det vil være å ytre mine standpunkt i en gitt forsamling, er det rett & slett fysisk umilig for meg å holde kjeften lukket..
Jeg er vimsete og upraktisk: Mine talent, ligger helt klart på teoretiske plan fremfor det praktiske.
Jeg må sies å være en såkaldt ‘gramma-nazi’: ‘Gramma-nazi’ er betegnelsen på folk som henger seg opp i skrivefeil, hvilket inkluderer både rettskrivning såvel som gramatiske feil. Selv er jeg gudsjelov ikke blandt de ekstreme, og har ytterst skjelden latt meg irritere av slikt som enkeltstående stavefeil av typen som følger slit som å bomme på tastaturet eller å ha blitt overstyrt av auto-correkt/stavekontroll, osv. Det er først når det kommer til elementære gramatiske feil og mangler det begynner å koke i toppetasjen for mitt vedkommende, og da spesielt dersom den respektive teksten er nedfeldt av en yrkesskribent. Da når irritasjonen et uforholdsmessig høyt nivå over slikt som f.eks manglende kunnskap i hht reglene for og/å, da/når, stor/liten bokstav, osv. – For ikke snakke om at det råder en allmenn ‘boikott’ av å benytte den korrekte konjuksjonen for norske hunnkjønnsord, -hvilket er ‘ei’, og ikke ‘en’..
