En ting som aldri slutter å forundre meg når det kommer til folks vurdering av eget utseende, er hvor ofte det er slik at trekk den ene er mest misfornøyd med ved seg selv, er trekk andre kunne ‘drept’ for. – Ikke minst gjelder dette for meg, da det faktisk ikke følger noe færre komplekser ved det å være født inn I en tynn kropp enn det gjør for andre. Jeg håper dette innlegget vil kunne gjøre folk oppmerksom på at det er helt OK å beundre visse trekk ved andre, og samtidig være fornøyd med den kroppstypen en har selv.. 

5 PÅ TOPP:

• Øynene, da de er klare, har en original blå-grønn farge, og utgjør en markant del av ansiktet. 
• Håret, da det er passe tykt, sterkt, har litt bølger, og er svært medgjørlig. Slipper slikt som ‘bad hair -days’, og bruker skjelden stylingprodukter.
• Magen, da den er flat med lett synlig muskelatur.
• Beina, da de er lange og jeg er blandt det heldige mindretall som ikke har noen cellulitter (appelsinhud).
• At jeg er symmetrisk både i ansikt og kropp.

5 PÅ BUNNEN: 

• Puppene, da de ikke engang faller inn under definisjonen små, men ikke-eksisterende.
• Tennene, da de ikke bare er stygge, men også dårlige.
• Halsen, da jeg har en svært markant halsgrop slik at jeg føler det ser ut som et krater.
• Neglene, da jeg var neglbiter gjennom hele oppveksten, og de dermed er ‘beyond repair’. Dessuten fikser jeg ikke kunstige..
• Hudfargen, da jeg er så bleik at jeg kvier meg for slikt som å kle av meg om sommeren før jeg er såpass ‘innsauset’ med selvbruning at jeg ikke forårsaker skader på øynene til folk. (Sol er uaktuelt da jeg har noia for både hudkreft og rynker).