I begrepet ‘rettsstat’ ligger det et ubetinget krav om at det er likhet for loven. Og på overflaten, later så absolutt Norge til å oppfylle denne betingelsen til fulle. Men en trenger bare å pirke litt med en metaforisk fingernegl i den plettfrie overflatelakken for at den så setter i å krakelere skikkelig. 

At noen er velhavende nok til ikke å la seg affisere av bøtlegging, samt at det ei kan sies å være en reell likhet for loven når en bemidlet kan kjøpe seg et betydelig sterkere forsvar enn en ubemidlet som står tiltalt for en tilsvarende forbrytelse, er mer enn galt nok. Men det er allikevel for peanuts å regne kontra det som avstedkommer når det faktisk er selve loven som umuliggjør likebehandlingen..

Stå for det du sier, eller hold kjeft!

Det jeg sikter til, er oppkommet av såkalte subjektive lover, -eller ulover, som er den tradisjonelle betegnelsen på fenomenet.

Faktisk avstedkommer dette begrepet fra et eldgammelt rettssikkerhetsprinsipp som, av en eller annen merksnodig grunn, dessverre har gått tapt for oss i nyere tid. Dette rettsprinsippet strekker seg nemlig så langt tilbake som til ‘Frostatingsloven’ som ‘Håkon den gode’ førte i pennen en gang midt på 1000-tallet! Dernest videreføres det i ‘Magnus Lagabøtes landslov’ et par hundre år etter (- altså på 1200 -tallet).

Men hva er det så som får en lov tiol å bli en ‘ulov’ eller en ‘subjektiv lov’, for de som heller måtte foretrekke den betegnelsen? – For ikke snakke om hva det er ved disse som legger opp til at de skal ramme urettferdig?? Disse ulovene er nemlig like forbannet lover, som derav er oppført i lovsamlingen på lik linje med alt annet av lover, så..

De av dere som har tatt Ex.phil, altså eksamen philosophicum, husker nok den kjente tyske filosofen Immanuel Kant, – og noen klarer kanskje også å mane frem et par av grunntankene hans, som prinsippet om at «enhver borger skal tilkjennes så mye frihet som er forenelig med en tilsvarende frihet for alle andre.» (Jepp.. Kant er definitivt ‘min’ filosof). – Og ut i fra dette grunnprinsippet, fulgte følgende bevisstgjøring for ettertiden: «Mennesket er fritt hvis det ikke trenger å adlyde noen person, men utelukkende lovene.»

Det jeg, -og gamle Immanuel, vil frem til her, er at lover er pokka nødt til å være objektive for å kunne fungere i hht et rettssikkerhetsprinsipp. Og med ‘objektiv lov’ menes at den opererer totalt uavhengig av menneskelige vurderinger i hht gyldighetsområde og rekkevidde. Dette innebærer at en ene og alene ved å lese loven vil være fullt klar over hva den hht forbyr, pålegger og/eller tillater.

En ulov, derimot, er rett og slett en lov om at rekkevidde og gyldighetsområde betinger en subjektiv vurdering, slik at det dermed ikke lenger kan sies å være loven som sådan som skal adlydes, men et enkeltmenneskes, -hvilket i slike tilfeller er ensbetydende me»d en polititjenestemann,  en dommer, eller hva det ellers måtte være i den retning, vurdering. Følgelig blir vurderingen av den respektive lovens virkeområde/omfang forskjellig fra fortolker til fortolker, hvorav det hele dermed ender med at loven ikke blir lik for noen! Og ikke minst fører disse subjektive fortolkningene loven forutsetter blir det umulig for folk å vite hva den faktisk favner, -altså hva som faktisk er forbudt! – Og dette her bryter unektelig tvert med rettsprinsippet om at loven skal være forutsigbar (hvilket vil si at den setter klare rammer i hht hva den gjelder for), og dette må kunne forstås av alle og enhver ved bare å lese lovteksten. Av eksempler på slike ulover, har vi den såkalte ¨rasismeparagrafen’, hvilket vil si Straffelovens §185, som forbyr

«..diskriminerende eller hatefull ytringer rettet mot noens hudfarge, etnisitet, religion, livssyn, seksuelle legning eller funksjonshemning. På samme måte straffes den som offentlig forhåner eller opphisser til hat eller ringeakt mot en folkegruppe som karakteriseres ved en bestemt trosbekjennelse, avstamning eller opprinnelse for øvrig eller som truer en slik folkegruppe eller sprer falske beskyldninger mot den. Medvirkning straffes på samme måten.»

Greit nok.. Det fremgår av forarbeidene at formålet er å beskytte minoriteter og svake grupper. Men like forbanneter jeg nødt til å spørre: Kan DU oppgi de objektive rammer som gjør det klart hva som omfattes av begrepet ‘diskriminerende’? – Eller oppgi de eksakte rammer for når en bikker over grensen i hht hva som er for en ‘offentlig forhåning’ eller hva konkret det innebærer å utvise ‘ringakt’, for den saks skyld?`Her må også tas med i betraktningen at dette er en begrensning av ytringsfriheten, -en rettighet som åpenbart står særs sterkt..

Svaret på det spørsmålet er selvsagt ‘nei’, da slike eksakte rammer for disse begrepene er ikke-eksisterende, hvilket innebærer at det er opp til det respektive enkeltmenneske som har fått oppgaven å håndtere de respektive anliggende å sette rammene for lovens virkeområde. Følgen av dette er jo klar som dagen, da noen blir dømt, mens andre blir frikjent for den eksakt samme handlingen. Det hender til og med at en person frikjennes for verre ting enn hva en annen blir dømt for. – Og dette er vitterlig IKKE den likhet for loven som er en rettsstat verdig!

Ellers kan nevnes loven mot å bære kniv «på offentlig sted uten at han har et aktverdig formål.»

‘Offentlig sted’ er greit nok; Det er overalt hvor du måtte ferdes fra det øyeblikket du skrider utenfor porten til egen eiendom. Hva ‘aktverdig formål’ angår, stiller det seg imidlertid ganske så annerledes. – For hva faen er ‘aktverdig’!?? – Nei, det måtte gudene vite..

Mange vil nok gå rakt hen og oppgi slikt som jakt som et åpenbart ‘aktverdig formål’. Men hva så om den som får den respektive saken i fanget er veganer på sin hals, og derav anser alle former for dyredrap som fullstendig forkastelig! Denne personen vil m.a.o overhodet ikke se noe som i det hele tatt gir et hint av jakt for aktverdig, -snarere ‘anything but’. Om en istedet skulle råke utfor noe slikt som f.eks en som har sin bakgrunn på en storgård med husdyrdrift, vil imidlertid mest sannsynlig se helt annerledes på dette her..

Konklusjonen er altså at så lenge vi har denne typen lover, så følger det at vi umulig kan oppfylle de kriterier som gjelder for å kunne definere oss for en rettsstat i begrepets fulle betydning.