Siden det tross alt er menneskelig å feile, vil også gale domsavsigelser inntreffe en og annen gang. Vi har også tilfeller der opplysninger som fremkommer i etterkant kan snu en sak fullstendig på hodet.
Det er imidlertid en vesensforskjell på gale domsavsigelser som har blitt avsagt på tross av at de involverte, -fra etterforskere til de rettslige aktører har gjort sitt beste med de bevis de har hhv skaffet til veie/fått fremlagt, og de som avstedkommer som følge av bevisst bevisforspillelse, manipulering i form av bagatellisering av avgjørende bevis/fakrorer, for ikke snakke om overtaler vitner og/eller medsiktede til å dra personer inn i saken på politiets oppfordring, og derav toppe det hele med å nekte den dømte muligheten til å få prøvd saken sin på nytt, på tross av at de faktisk kan legge frem bevis for sin uskyld.
Hvordan kan det å bevisst frarøve noen opptil flere tiår av sine liv få skje ustraffet??
Norge har i løpet av de siste fem årene vært vitne til oppullingen av hva som skulle vise seg å være historiens groveste justismord da Viggo Kristiansen ble idømt 21 års sikring i 2001. Til tross for at han bla.a praktisk talt kunne bevise sin uskyld i form av at mobilen hans ble påvist benyttet et annet sted enn i Baneheia da drapene ble begått, vitneuttalelser til hans fordel ble bevisst utelatt, m.m. måtte det hele fire gjenopptagelsesbegjæringer til før den ble innvilget.
Veronica og Per Orderud, fikk imidlertid et nytt avslag, til tross for at en vitterlig ikke trenger noen ekspertise innen juss, politietterforskning eller bevisevaluering for at det som fremgikk i den begjæringen burde vært en ‘no-brainer’.
I begge disse domsavsigelsene, der Per og Veronica Orderud idømmes 21 års fengsel for drapene på Pers foreldre, Marie og Kristian Orderud, samt hans søster, Anne Orderud Paust, ogViggo Kristiansen altså får 21 års sikring for angivelig å ha vært hivedmann og pådriver i Baneheiadrapene den 19. mai, 2000, syntes det åpenbart at det har vært noe riv, ruskende galt.
Til tross for å ha saumfart hver millimeter av de respektive områder med lys og lykte, ble det ikke funnet et jævla teknisk bevis som kunne knyttes til disse domfeldte i hhv Baneheiaområdet- eller på og rundt Orderud gård. Og bare her begynner det å skurre ut av den annen verden, spør du meg. For selv med datidens teknologi, skal det etter alle solemerker være klin hakke umulig for folk som ikke er yrkeskriminelle å kunne utføre flerfoldige drap uten å legge igjen så mye som et hårstrå, nada hudceller under noen av ofrets 10 fingernegler, eller en eneste forbannet sædcelle på og/eller rundt ofret etter en voldtekt, for den saks skyld. Likeså var tilfellet på de tiltalte selv- og i hjemmene deres.
Når det dernest skal komme for en dag at politi og påtalemakt har begått bevisst bevisforspillelse i Baneheiasaken, for så å toppe det hele ved å forfatte en plausibel forklaring for mannen de hadde påvist DNA’et til der han ikke bare skal involvere kammeraten Viggo Kristiansen, men gjøre ham til hovedmann og pådriver i bytte mot en mildere dom og muligheten til å fremstå mer som et offer selv enn som en forbryter av verste sort, er all tenkelig tvil feid rett ut vinduet: Rettssaken mot Kristiansen var fikset og fingert fra ende til annen.
Nå gjenstår imidlertid kun ankesaken mot Jan-Helge Andersen igjen før Kristiansen må sies å være 100% renvasket. Det samme kan vitterlig ikke sies om det tidligere ekteparet Orderud. Ved hjelp av sine advokater og privatetterforsker Tore Sandberg, kunne de tidligere i år legge frem en gjenopptagelsesbegjæring som, i likhet med Kristiansens, ikke bare inneholdt dokumenterte bevis for saksbehandlingsfeil, slik at det kunne trekkes tvil om skyldsspørsmålet, men håndfaste bevis på at de faktisk var uskyldig dømt. Når gjenopptagelseskommisjonen så allikevel klarer å avslå begjæringen, er det synonymt med at det vitterlig ikke har blitt tatt noen som helst lærdom av Baneheiasaken, men snarere at de med vitende og vilje lar uretten bestå.
Årsaken kan jeg selvsagt ikke gi noen dokumentert redegjørelse for. Men ikke desto mindre, kunne jeg satt en solid pengesum på at det er grunnet i det tapet av ære, troverdighet og respekt som ville avstedkommet av at også den andre store drapssaken ved årtusenskifte ble påvist å ha avstedkommet med en fingert rettssak. At sannheten til slutt har en lei tendens til å komme for en dag, hvilket dermed innebærer en massiv risiko for at det respektive tap av alt fra ansikt til respekt og anseelse vil bli enda verre, -altså uopprettelig, er de tydeligvis villige til å risikere.
Det jeg lurer på, er hvordan i granskauen fremstående aktører innen rettsvesnet og politietaten bevisst kan frarøve opptil flere tiår av menneskers liv på dette viset uten at det avstedkommer med noe som helst av konsekvenser!?
Som nevnt innledningsvis, er det jo ikke disse tilfellene snakk om menneskelige feilvurderinger og/eller senere fremkomne opplysninger, men snarere bevisste handlinger med det mål for øyet å få vedkommende til å fremstå som skyldig ovenfor juryen! – Og her er det også verdt å merke seg at selv om disse menneskene som sitter i de respektive juryer overhodet ikke kan klandres for utkommet, da de har fått fremlagt en sak bestående av løgn og manipulasjon av instanser de hadde all grunn til å stole 100% på, er det like forbannet de som må leve med vissheten av å ha vært de som idømte disse menneskene eviglange dommer for forbrytelser de ikke hadde begått!
Og sist, men så avgjort ikke minst, har vi så de pårørende, som i årevis har levd i hellig overbevisning om at rettergangen har skjedd fyllest, og at sannheten er kommet for en dag, brått får hele jævla traumet pælmet i fleisen for andre gang..
Om ikke dette er en forbrytelse av groveste sort som de ansvarlige må stå til rette for på lik linje med de stakkars uskyldige de bevisst fikk besørget idømt livstidsdommer med alle intensjoner om at sannheten aldri skulle komme for en dag, så vet iallefall ikke jeg! Her råder det jo vitterlig en kynisme- og en fullstendig ikke-eksisterende empati hinsides fatteevne, da de altså hadde alle intensjoner om at deres manipulerte virkelighet skulle skrive seg inn i historiebøkene, og herav at det aldri var tiltenkt noen oppreisning for de respektive offrene. Og da snakker vi reinspikket psykopati som vitterlig ikke burde slippes løs i samfunnet igjen, av hensyn til både enkeltmenneskets- og hele forbannede rikets sikkerhet!
