Den første måneden av skoleåret er nå passé, og det til min store overraskelse uten det sedvanlige hylet om de stakkars barna som kommer fra hjem så fattige at de ikke har råd til verken sportsutstyr av dyreste sort- eller årlige luksusferier. 

Den sedvanlige murringen om hvordan de vederstyggelige karakterene i skolen forkludrer den av en eller annen grunn ønskede oppfatningen at barna skal vokse opp i den tro at alle er like gode i alt, har imidlertid murret også dette året. Samtidig har den blitt akkopagnert av et stadig høyere kor som skraller i vei om at all konkurranse må elimineres for barn; Alle må få lik premie, alle må få lik spilletid på laget, -og det selvsagt på de plasser de måtte ønske, osv, osv. 

Problemet er imidlertid at barndommen skal være en opptreningsperiode for å kunne fungere som selvstendig, overlevelsesdyktige voksne, og hvordan det skal kunne la seg gjøre når alt det man eliminerer alt av ubehag fra verden de vokser opp i, for så at de får verden slengt i trynet i det de flytter til en eller annen storby for å studere, er hinsides min fatteevne.

Annonse

NÅ: Bestselgende parfymer på tilbud

Er det narkotika i den tåteflasken, lille venn??

Å leve i en Anne-Cat Westly -verden på steroider, hvorav ethvert tilløp til ubehag og problematikk er ikke-eksosterende, lyder unektelig forlokkende. Jeg vil vel også gå så langt som til å si at det vil avstedkomme med en riktig så lykkelig barndom dersom noe ikke skulle komme i veien og forkludre dette her.

Men nå er det nå en gang så at naturen har slrget for at mennesket har en riktig så lang barndomstid av en grunn: Det er en temmelig kompleks livsform, iallefall i jordisk målestokk. Og en kompleks livsform har komplekse samfunnsstrukturer det kreves opptrening i for å være i stand til å kunne fungere i på egen hånd som et voksent, selvstendig individ. Så i det man eliminerer alt fra den daglige dritten som må innåndes daglig for å kunne utvikle et sterkt, velfungerende immunforsvar til at det finnes slikt som vold, sex- for ikke snakke om sexuelle overgrep, til økonomiske problemer til det faktum at alle så langt i fra har de samme forutsetninger for å kunne bli gode i alt, er scenen satt for at de i beste fall vil få store problemer den dagen de forlater redet, og får verden slengt i fleisen.

Jeg sier ikke at en skal lesse all verdens dritt over ungen fra det øyeblikket den er i stand til å ta i mot informasjon, for all del! Men en gradvis innføring er faktisk påkrevd for at ungen ikjke skal bukke under før kvarteret er gått i det h*n skrider ut i verden utenfor den polstrede boblen h*n har tilbragt de første to tiårene av sitt liv i.

Siden det uomtvistelig er så at det ikke er gitt at et tenkt hendelsesforløp basert på ren logikk, – altså forventet virkning som avstedkommer en årsak faktisk viser seg å innfri i praksis, består en betydelig del min research denne gang av at jeg har snakket med de ungdommer jeg kjenner som befinner seg i utflyttingsalderen. Og svaret må vel trygt kunne sies å være ensidig; Den resoektive teorien går troll i ord i praksis.

Ut i fra hva jeg er blitt fortalt, flytter de nemlig hjem fra sine studenthybler i flokk og følge fordi de ikke mestrer grunnleggende overlevelsesstrategi som disponering av midler, å komme seg opp om mirningen, osv, osv. De har ikke snøring i hht street-smarts da de ikke har måttet ta seg hjem på egen hånd etter mørkets frembrudd i sitt liv, for ikke snakke om at de brått befinner seg i en verden som er en eneste stor konkurranse.

De har nemlig ikke fått den nødvendige opptreningen i hht det å takle nederlag, og om det eskallerende hylekoret får det som de vil, vil de ikke engang ha nevneverdig snøring i hht innen hvilke områder de har sine evner, og hvilke områder de aldri kan nå opp uansett hvilket arbeid de legger ned. Det blir som om jeg skulle gått ut i verden med et virkelighetsbilde som tilsa at jeg kunne blitt verdensmester i turn, sanger eller en superb trailersjåfør, for den saks skyld! For meg, er disse tingene fullstendig uoppnåëlig da det rett og slett ikke finnes spor av det nødvendige talentet som må ligge i bunnen forå kunne nå opp på et felt.

Om en liker det eller ikke, så er det også i enhver barneidrett så at X har det i seg å kunne redde hinsides mange flere baller i håndball/fotballmålet enn Y, liksom Z slår X på løpebanen selv med det ene beinet i gips. Fra egne skoledager, var f.eks mine prøveresultater i de teoretiske fagene like overlegne- som de underlegnes evner innen formingsfagene var overlegne mine om så de ble utført med venstre hånd. Det er m.a.o ikke sånn at alle er gitt å skulle få den samme gullpokalen. Den er- og bør forbli dedikert til den som gjorde det best i den respektive konkurransen. Og her kan jeg til og med snakke ut i fra egen erfaring, da min generasjon fikk med seg forsmaken på det som så skulle komme. Jeg var på ingen måte tjent med at mine snekrede brødfjøler, strikkede makkverk og maleriske smørje ble sidestilt med de av mine talentfulle klassekammerater, da det førte til en smell selv for meg, da jeg på et langt tidligere tidspunkt fikk realiteten i fleisen i form av at mine tidligere så mesterlige strikkesjerf og nisser sydd på en striebit brått ble devaluert til karakteren G når den første karakterboken kom oss i hende etter endt høstsemester første året på ungdomskolen.

Og gymfaget er jo fullstendig krise i så måte. Her fortsetter jo galskapen hele veien til avgangskarakteren ved at man først og fremst vurderes etter innsats. Altså, for at samtlige skal være inneforstått med hvor galt det faktisk er fatt hva dette faget angår;

En 5’er foræres en som er fullstendig blottet for idrettstalent fordi h*n har forsøkt så godt en kan. -En 5’er som brått teller like mye for snittkatakteren for å komme inn på ønsket studie som vedkommende glatt oppnådde i form av å¨være et rent tallgeni. Samtidig har vi så det eksepsjonelle fotballtalentet som avsto fra å gå all-in i kampene i gymmen for å unngå skade. Vedkommende har fast plass på eliteserielaget allerede som 16 åring, så vedkommendet briljerer selvsagt allikevel big-time i disse timene grunnet sine eksepsjonelle ballferdigheter så vel som fysikk generelt. Men fordi det er klart at vedkommende ikke la 100% innsats i hjørnefotballen, basketballen og sirkeltreningen, settes karakteren til 4, i verste fall 3. Hva matematikk angår, gikk h*n like all-in i hht innsats som hva førstnevnte med de morsatte ferdighetene gjorde i gymmen, uten at dette belønnes med mer enn en 3’er. Ergo kommer førstnevnte inn på sitt ønskede studie med glans, mens fotballtalentet ikke kommer inn på toppidrettsstudiet grunnet for dårlig snittkarakter.

Hvor forkvaklet er ikke det!??

I voksenverden lønnes man etter resultatene en er i stand til å oppnå, punktum! Og for at disse to ungdommene skulle få en rettmessig avspeiling av dette, skulle de blitt gitt hhv 3 i gym, 5 i matte, og omvendt. – Ergo skulle de endt opp med lik snittkarakter, samtidig som det klart fremgikk hvilken retning de måtte gå for å kunne lykkes. Kanskje en burde tenke på det, i stedet for å tilrettelegge for desillusjonering av ungene slik det gjøres i dag!?