‘The Pels’ Angels’ nyter den begynnende sommeren i fulle drag. En nytelse som i normaltilstand ikke kunne utspilt seg mer forskjellig fra de dovneste katter til den helsprelske hund..
Men den respektive husfreden i ‘Casa Henriksen’ er som en tidsinnstilt bombe. For når de dovne først våkner, er det brått en løveflokk med en liten ulv innkludert som braker løs..
Spesifikt, skjedde det jeg har sett komme med gru, krydret med en klype fasinasjon; Nemlig at katter og hund slår sine emminente jegeregenskaper sammen. Det jeg imidlertid IKKE så komme, var at den mjauende hovedpusen brått skulle vise seg å være Tufsa, for så at Pepsi(!) hiver seg inn i det satans spetakkelet som altså oppstår når førstnevnte kommer fykende inn med en fugl i ‘nebbet’ sammen med Leah..
Jeg mener.. Tufsa har vel ikke fanget en eneste mus på 7-8 år (hun er 9), og Pepsi har aldri vært inne på tanken på å jakte noe som helst i sitt liv! Dolly, derimot, er den som kan tenkes å komme hjem med noe dann og vann. Det er derfor med henne jeg hadde sett for meg Leah hadde gått i tospann med på jegerfronten, mens jeg har takket min skaper for at Leah’s kattebror in crime, Knert, er like blank på jegerfronten som Pepsi. Årsaken til at Knert har dannet seg et virkelighetsbilde av jakt som å kauke etter bløtmat i det han skal til å hoppe inn vinduet, er imidlertid at han ble funnet og brakt hit da han bare var rundt 3 uker gammel, mens sånt bare er under puseprimadonnaen Pepsis verdighet. – Hvilket hun tar til et helt nytt nivå ved å være den eneste katten jeg noensinne har hørt om som er REDD for mus..
Vel inne, så slipper jo selvsagt Tufsa denne fuglen, etter alt å dømme for felles (forbudt) forlystelse, så den flakser da ut i stuen, hvorpå Tufsa, -som har en vannvittig spenst selv til katt å være, spenster så opp på sofaryggen, hvorpå hun kaster seg ut som et forbannet flyveekorn og fanger denne fuglen i luften. Pepsi hopper nå rundt beina på henne som en kenguru på speed, hvorav det hele er akkopagnert av et bjeffeleven uten sidestykke.
Og i det fuglen slippes for andre gang, for så å fages på tilsvarende spektakulært vis, med et markhopp denne gang, er armageddon komplettert ved den tobeinte moder’n hylende i kor med bjefferabaldret som Leah holder gående mens hun etter beste evne etteraper stuntene til Tufsa. Det brases så inn i den digre potten med den etterhvert svært så velvoksne orkideen, så det er et rent mirakel at den ikke gikk i gulvet etter å ha stått og svaiet på høykant på vindushyllen. Ergo slapp vi i det minste å få stuen jordbelagt på toppen av alt det andre som braste i gulvet så det ljomet etter.
Og det er vel her jeg innser at denne situasjonen ikke vil kunne løses ved hjelp av et vidåpent vindu som det stakkars byttet kunne fly ut i sikkerheten igjennom. – En erkjennelse som også innebærer en særs raskt eskallerende blodangst i hht at enden på visen dermed blir at det blir jeg som må sørge for å forhindre ytterligere lidelser hos en fugl som jeg nå er helt på det rene med ikke står til å redde.
Men gudsjelov glemte jeg i forbifarten å ta min egen redning i beregningen; Nemlig Leah.. For om Tufsa har en katts fulle kontroll over kraften i bittet, så kan det samme vitterlig ikke sies om Leah, som nå får prøve seg på, -og lykkes med et Tufsa-stunt der hun altså fanger det nå temmelig medtatte byttet. – Og fanget i den serdeles oppgirede lille logreren er synonymt med umiddelbar finale. Det hele tar vel ikke stort mer enn et minutt eller så, men det var til gjengjeld et minutt hvis firbeint tornado drønnet så til de grader at jeg slettes ikke kan se bort i fra at det kan ha gitt utslag på Richters skala. Om det i utgangspunktet klinger brutalt, er jeg faktisk uhorvelig lettet over at de etter alle solemerker har skjønt hverandres styrker og svakheter, slik at kattene overlater selve avivingen av det de måtte tar på farten og spensten til Leah.
Om ikke dette rabalderet var mer enn nok for en dag, skulle det faktisk ikke gå mer enn en time-halvannen før det oppstår et mjaueleven utenfor her. Et mjauespetakkel som var iscenesatt av en tålig forurettet Dolly som demonstrerer sin posisjon som eneste katt med en katts jegerferdigheter i form av et, gudsjelov steindødt, rottetrofé som er dandert til fullt display. At disse vitsene av noen ‘jaktkatter’ brått skulle ha stått for dagens fangst, -som hun var akkurat for seint ute til å få bidratt til, var tydeligvis en skam tyngre enn hun kunne bære.
Som jeg vil tro de fleste har oppfattet, ble ingen forevigelser av den respektive pelstornadoen foretatt, slik at bildekavalkaden dermed utgår til fordel for disse langt mer flatterende settingene.
