Norge er et land med skarve 5.5 millioner innbyggere, mens f.eks vår enorme nabo i nord-øst, -altså Russland, teller 145 millioner, og strekker seg hele veien til Nord-Korea i sør. 

På bakgrunn av dette, får jeg det bare ikke til å adde opp at Norge skal være bødt til å stå registrert med tre(!) offisielle språk i de internasjonale registre, mens russerne klarer seg fint med dette ene; Russisk. Og det desidert mest idiotiske oppi dette her er selvsagt ny-norsk, -eller norsk sidemål, som det offisielt heter..

Mangler tilhørighet

Nynorskordlisten på bildet over kunne vært den jeg hadde på videregående. Det kan jeg imidlertid med sikkerhet si at det ikke er, – og grunnen til det, er at min gikk på bålet som ble fyrt opp ved vannkanten hjemme hos meg etter avlagt eksamen. Men også min- liksom de fleste av mine medelever sin hadde fått påskrevet de samme tre bokstaver som gjorde at den ble hetende ‘Spynorsk mordliste’ som benyttes i dag. Og mens jeg i dag stort sett tenker tilbake på sånt fjas jeg hadde fore i skoleårene som barnslig, tåpelig og pinlig lite gjennomtenkt, står jeg stø som en påle bak den regelrette avskyen jeg følte over å påtvinges nynorskfaget den dag i dag.

Her skal det i all rettferdighet sies at jeg nok på langt nær er så knyttet til det norske språlet i sin helhet som hva tilfellet er for folk flest. For mitt vedkommende, er språk utelukkende et verktøy til å formidle- og motta informasjon fra andre, med den følge av at verdien av et språk i mine øyne øker proposjonalt med rekkevidden det har. Kort oppsummert, vil det i praksis si at dersom jeg hadde valgt å få barn, ville disse sagt ‘mummy’ i god tid før ‘mamma’, for å si det sånn. Denne norsken hadde jo imidlertid vært å kunnet leve med, i det minste, når en praktisk talt får engelsken inn samtidig, og dermed fungerer kommunikasjonsmessig også utenfor denne lille andedammen. Men når den nevnte andedammen altså snevres ytterligere inn av grunner som etter alt å dømme kun er lingvistikkens yppersteprester som forstår seg på, så blir det rett og slett alt for drøyt.

Selv unngår jeg nynorsk etter beste evne. Først og fremst, fordi det er forbannet slitsomt å lese når det er en betydelig andel ord man ikke forstår i den respektive teksten.

Som nevnt over, har også jeg gjennomgått undervisning i dette målføret. Men grunnen til at jeg fikk karet til meg en OK karakter i sidemålsfjaset var at jeg var god til å skrive stil, og hadde fått med meg sånt som eg, ikkje, ar/ane-endelser og bruk av diftonger. – Ikke at jeg kunne betydningen av ord som f.eks ‘vêr’ (hvis e altså er plassert under et tak som jeg ikke engang vet om lar seg oppdrive på det her tastaturet, og betyr ‘vær’. Kun en bokstav skiller dog her, men denne er dog så borti hampen at ordet er ubegripelig uten kontekst), ‘medan’ (som betyr ‘imens’), ‘ytst’ (ytterste), ’til dømes’ (som ikke har den minste ordlikhet med for eksempel), osv, osv.

Denne diftongsmørja av et mål tas det altså for gitt at er forståelig for alle og enhver kun i egenskap av å være nordmann, så her er m.a.o ingen oversettelse eller teksting. Slikt som svensk og engelsk, derimot, skal man på død og liv oversette, og jeg mistenker at det neppe har med manglende forståelse å gjøre, men snarere pga. at de ikke er del av den norske språktrioen. Utkommet blir dermed at vi ender opp med en haug av engelsk- og svenskspråkelige program, etc hvor teksten kun er til irritasjon og derav fjernes, for så at den nynorsken hvor en faktisk kunne hatt behov for en oversettelse, forblir ubegripelig der det ikke lar seg gjøre å få betydningen ut av konteksten.

Vel vitende om risikoen for å bli uglesett av en betydelig andel vestlendinger, for ikke snakke om at dette her antagelig er et i-landsissue på linje med Kim Kardashians tapte øredob, tillater jeg meg allikevel å gå ut offentlig med at denne nynorsk-greia er jævlig irriterende. Og nå har vi jo kommet dit hvor de ikke engang benytter målet på vestlandet! I den grad det fremdeles benyttes av en og annen i områdene rundt Bergen og Stavanger, er det i en kraftig moderert form, der det kun er lagt inn noen diftonger hist og her- i tillegg til ei og ikkje. Følgelig har vi ikke lenger engang befolkningen i de grisgrendte strøk rundt og imellom vestlandsbyene å ta hensyn til i dette anliggendet!

Dessuten er det jo rett og slett flaut at Norge, med sine latterlige 5.5 millioner innbyggere ikke evner å stille med ett offisielt språk (jepp, jeg vil også samisken til livs som offisielt norsk språk, og heller oppføres i samisk fellesskap på tvers av landegrenser), når dette fint lar seg gjøre i tett innpå ethvert annet land. – Og som kjent har jo tett innpå ethvert annet land en langt større befolkning enn vår, liksom de fleste nasjoner også strekker seg over et større landområde enn kongeriket Norge.