Om skarve tre måneder skal vi, det norske folk, altså atter igjen avgi våre stemmer i hht hvilke personer og partier vi ønsker skal styre landet den kommende fireårsperioden. Jeg har, som vanlig, ikke den ringeste anelse om hvem jeg vil gi min stemme til, av den enkle grunn at jeg er en politisk vingle som hører hjemme over hele det politiske landskap og ingen steder på en gang. – Og jeg har inntrykk av at jeg så langt i fra er den eneste.. 

Bromance’n fra helvete

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Forrige stortingsvalg, altså i 2021, i tillegg til kommune og fylkestingsvalget to år senere, var eneste valgene for det jeg kan huske som var enkle for mitt vedkommende. Siden jeg er svoren tilhenger av frihet under ansvar, var Liberalistene right up my alley. Men når det i mellomtiden er blitt oppløst, sitter jeg altså på bar bakke atter igjen. Så til de grader bar bakke, at jeg i går faktisk gikk til det skritt å ta den såkalte ‘valgomaten’ på NRK sine nettsider.

Om det hjalp noe?

– Ikke en dritt! Om noe, fikk jeg bare et enda bredere partipolitisk spekter jeg er spredt rundt på, og jeg tok både den generelle, og den personlige, -hvilket vil si at en først krysser av på de sakene som har betydning for en personlig i hht hva en skal velge.

FrP kom på delt førsteplass i begge tilfellene, så her ville jeg i det minste hatt et reelt alternativ dersom en kun stemte ut i fra antall saker en var helt- og litt enig i (hvilke er de to øverste av fire alternativer). Problemet er bare at de har et par saker i sitt program som er absolutte deal-brakers for mitt vedkommende. – Og med ‘deal-breakers’ mener jeg saker punkter jeg bare ikke kan stemme frem, uansett om jeg hadde vært helt enig i hele programmet forøvrig. Men nå er jo iallefall ikke dét noe issue her på berget, for her følger nemlig tett innpå hele reglen av stort og smått som stiller til valg hakk i hel, med typ et skarve poeng fra den ene til den neste. Det eneste partiet som skilte seg ut sånn sett, var KrF. Dernest fulgte vel SP, SV og Rødt, om vi tar for oss bunnsjiktet. Men herifra og opp var det i realiteten ingen skille i det hele tatt. – Fra pensjonistpartiet(!) og opp var det kun et eneste poeng som skilte mellom hvert, opp til 41, som var de to på topp. Følgelig får jeg se litt nærmere på dette generasjonspartiet, som jeg ikke engang hadde hørt om i mitt liv før det poppet opp på den valgomaten i går, samt de der demokratene-ett-eller-annet. Men når sant skal sies, peker vel pilen vitterlig i retning av at det blir å gå tilbake til blankt igjen, som det har blitt så mange ganger tidligere..

Det eneste jeg iallefall kan si med 100% sikkerhet, er at jeg SKAL stemme! En blank stemme er nemlig alt annet enn en bortkastet stemme. Jeg vil faktisk gå så langt som til å si at en blank stemme er den sterkeste av alle enkeltpersoners stemmer, da det ikke skal så veldig mange blanke stemmer til for at det blir å anse som et signal om misnøye med dagens politiske landskap der mange ønsker en betydelig endring. Så da får det heller være om jeg er som en politisk ‘splatter’ som sprer meg rundt hele landskapet. Finner jeg ikke noe parti jeg enes med i såpass med saker av de jeg bryr meg om, og som ikke har noen ‘deal-breakers’, til at jeg er komfortabel med å gi de min stemme, så benytter jeg den allikevel, i aller høyeste grad, til å si min mening i hht hvilken politisk kurs landet bør ta de kommende fire årene.