Reklame | Adviral

For et par år siden, gjorde et forkjært fall på isen at jeg for alvor ble bevisst min egen forfenglighet, da denne viste seg å overgå selv den smerten som følger av at et korsbåndet i kneet ryker..  

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Desverre er strøingen av fortau og gang/sykkelstier mildt sagt mangelfull, så det er praktisk talt umulig å komme seg gjennom en vinter uten å ha gått i bakken.  Selv tilhører jeg heldigvis de som har en god fysikk, og dermed slipper unna med at det kun gjør litt vondt i stjerten der og da, men selv for de spenstigste hender det jo at møtet med ‘Moder Jord’ blir litt mer brutalt enn som så.. For mitt vedkommende, fant altså dette møtet sted da jeg for et par førjulstider tilbake,  da jeg enda er ung & dum nok til å gå med hunden min iført sneakers i det et nyankommet lag med puddersnø har lagt seg over ustrødd speilis..

Plutselig var det bare som om selve jordskorpen bare søskes vekk under føttene mine, -fra siden, slik at en går inn i den brøkdelen av et sekund lange luftferden med den mest uheldige vinkling. Jeg, som i tillegg til selv å ha bedrevet idrett på topp junior-nivå, har sett nok håndballkamper til at jeg allerede i svevet innser hvor dette vil ende da kneet blir gitt en særs uheldig innover-vridning. – Og ganske så riktig.. Antagelsen ble umiddelbart bekreftet i det de respektive nervetråder får sendt sine smertesignaler til hjernen [-hvilket i praksis vil si det samme øyeblikket møtet med moderplaneten inntreffer], da disse er av en helt annen karakter enn de som vanligvis inntreffer ved standardfall på baken. – Nå er det nemmelig som om et sverd blir kjørt rett inn i kneet!

Det er vondt som faen, i tillegg til at jeg innser at det ikke behøver å være selve beinet som er brukket for at ‘reisverket’ skal svikte, men at også det som binder reisverket sammen medfører en viss funksjonssvikt i så  måte; Det respektive beinet var nemmelig ikke bare utsatt for smerten som følger et metaforisk sverdhugg tvers igjennom kneet. -Det er også fysisk ute av stand til å bære sin del av lasset, for å si det sånn, så jeg hadde kun et bein til hjelp for å komme tilbake til vertikal stilling..

  Men det er imidlertid hverken smerten i seg selv eller skaden [som jeg nå er fullstendig klar over omfanget av] som sådan som ligger til grunn for den panikkartede tilstanden jeg befinner meg i der jeg ligger og spreller! Det er nemmelig slikt som følger et normalt ‘sammenskrudd’ sinn..  For mitt vedkommende, var imidlertid panikkfølelsen relatert til det faktum at skaden vanskeliggjorde det å reise seg umiddelbart når jeg kun befant meg en 20-30 meter inn på stikkveien som går bak huset! – Og da selvsagt i linjalrett vinkel og uten en dritt skjerming for tilsynet fra den svært trafikkerte forbipasserende gaten, – midt i ‘beste sendetid’, og da på toppen av alt på den travleste tiden i året; Det var dermed ikke til å unngå det forkvaklede scenariet som følger av at den ufrivillige luftakrobatikken blir sett av noen, og derav føre til bekymring hos godhjertede forbipasserende med  ditto tilbud om å hjelpe.

..- Og det er nettopp denne velmenende, godhjertede, og i dette tilfellet i aller høyeste grad også tiltrengte hjelpen som for enhver pris må unngås for iallefall å redde stumpene av mitt forskrudde æresbegrep nå som fallet ugjennkallelig var blitt observert!..

For mitt vedkommende, trigger forfengeligheten rundt det å ‘holde stilen’ en drivkraft uten sidestykke. -En drivkraft som det ville vært særs praktisk med en ditto nytteverdi om den hadde kunnet komme til uttrykk i andre sammenhenger her i livet, for da ville denne bloggen etter alt å dømme tilhørt landets rikeste for foregående år..

Istedet fører denne drivkraften, som ellers ligger sørgelig brakk i et sinn som er for dovent til å bry seg med andre og høyere ambisjoner enn det som kreves til å dekke de daglige behov og lystbetonte gjøremål, til at jeg med viljestyrken til en verdensrekordholder går ‘all in’ for å komme opp i stående stilling.  Siden det skadde beinet ikke kan benyttes til selve reisningen, vil denne oppgaven nemmelig kreve at alt som kan oppdrives av smerter må overvinnes i det dette kneet må bøyes og settes i bakken for å få satt foten på det andre i bakken. -Og dette uten så mye som en rykning i munnviken!.. Hunden min, Ferrari, er til tross for sin begrensede størrelse (cairn-terrier) til uvurdelig hjelp, da han har innsett de tobeintes generelle ubrukelighet for bevegelse i alt annet enn flatt, fast og støtt underlag, og begynner å trekke fremover.. Dessuten er han en rødslig kar for rasen som virkelig misliker kombinasjonen vind og nedbør som det er denne dagen. Han er dermed oppsatt på å komme inn igjen umiddelbart etter å ha fullført sitt fornødende, og når jeg da kun er en 50 kilos spirrevipp, blir hans bidrag ubetalelig..

Jeg er gudsjelov ikke mer korket enn at jeg skjønner at jeg må tilbake til den langt tryggere hovedveien for å komme frem til målet ca 150 m unna. Men er man gal, så er man gal, for det som opptar meg der jeg nå atter engang befinner meg i stående stilling, og det med et ubesværet uttrykk i ansiktet, er at det gudsjelov ikke er mindre glatt enn at den uungåelige haltingen  delvis kan kamufleres gjennom å ta ‘vinter-vaggen’ til et helt nytt nivå ved at Ferrari mer eller mindre fungerer som trekkhund med meg skliende på et uskadd bein bak. Jeg er som sagt intet mindre enn et unikum når det kommer til å holde stilen, så at det skadde beinet gudsjelov i det minste har vist seg kapabelt til å kunne holde balansen i oppreist positur, er faktisk nok til at jeg kommer meg frem uten å pådra meg ytterligere sympati og bekymring! Jeg kunne dermed med lettelse lene meg tilbake i taxien til legevakten, for derav enda mer lettet å legge beinet i strekk over sofaen den  salige legale narkorus som ble gitt meg under dette besøket, vel vitende om at stilen kom relativt velberget fra det hele. -Og det er tross alt det viktigste!..

~ ~ ~