Jeg er vel neppe den eneste bloggeren som har hatt den ultimate skrekkopplevelsen hva dette virket angår; I det en sitter med et nesten ferdigskrevet innlegg (og da typisk et innlegg av det omfattende slaget hvor mye jobb ligger bak), så er det ett eller annet på tastatur eller meny en av en eller annen grunn sveiper borti.. I løpet av et sekund tid, registrerer du først at skrivingen har stoppet opp, for så at det skjer et slags lydløst ‘poff’, for så at du brått har et helt blankt felt foran deg; Alt er vekk!.. 

 

 

I det dette skjer foran øynene dine, er det først som om hjernen også er ‘satt tilbake til fabrikkinstillinger’.. Den nekter rett og slett å ta inn over seg, og derav godta det som skjer..

Nå har det seg jo imidlertid slik at det ikke lar seg gjøre for en hjerne, så fremt dennes sinnstilstand er såpass at den i all hovedsak opererer innenfor det allment opplevde virkelighesbildet, å bare fraskrive seg de realiteter som observeres. Med andre ord, lar det seg ikke gjøre å opprettholde den umiddelbare fornektelsesfasen i mer enn 1-2, – max 3, sekunder før den tvinges til å akseptere at feltet en har foran seg i det respektive øyeblikket, er og blir hvitt, hvilket logisk følger faktum at alt det som var skrevet ned ikke lengre finnes i bloggfeltet..

Ergo, vi raser inn i den neste fasen, hvilken er den hvor panikken braser inn og med ett har full dominans. Dette forløper seg jo som seg hør og bør ved at ens opptreden er tilsvarende den en ser hos hodeløse høns der beina spurter av gårde, fullstendig uten mål og mening (åpenbart, siden hodet vitterlig ikke er med på denne ferden).

 

 

Overført til vår egen art, bloggerne, forløper fenomenet seg ved likeså hemningsløs som hodeløs klikking av taster; Liksom all erfaring og innlært kunnskap skulle tilsi dersom interlektet hadde vært tilstede i det som skjer, er alt fra hysterisk hamring på tilbaketasten til det desperate klikket på tasten for å laste inn siden på nytt (hvilket i mitt tilfelle gjerne markeringen på fasens siste, desperate utløsning) like meningsløst som det bestandig har vært..

I det panikken brenner ut, og derav kapitulerer, opplever en gjerne å nok en gang et sekund eller to i en slags nulltilstand i det intellektet gjenerobrer sin råderett hva toppetasjen angår. – Og i det hatteholderen atter igjen fungerer som foreskrevet, så følger åpenbaringen; Automatisk lagring!! Som lyset går på ved klikket av bryteren, ser bloggeren lyset i form av den frelse som ligger i denne vidunderlige, gudesendte funksjon.. Enda ikke helt ved ens fulle fem, vil det alltids sitte igjen en liten restanser av den panikk og frustrasjon som opptok hele hodeskallen knappe minuttet tidligere, så følger en viss usikkerhet med i det en klikker ‘Rediger’ på den lagrede kladden, slik at også den gleden som følger det å atter igjen sitte med ens respektive innlegg kjennes ekstra sterk..