Gjennom hele oppveksten og godt inn i voksen alder, anså jeg ‘angst’ for å være et merksnodig, og ikke minst småskrullete fenomen som gikk ut på at de rammede brått ble rammet av panisk redsel helt ut av det blå. – Rett og slett en redsel for ingenting som kunne utløses av sånt som å gå ut døren, eller den kunne være uten spesifikke triggere ‘what so ever’. Merkelig og sært var det åkke som, for ikke snakke om at det etter hvert vel må sies å avgrense seg til å bli et typ ukebladfenomen for ‘utgåtte kjerringer’. 

Derifra, har angstbegrepet fått en stadig videre betydning, og ikke minst en hurtig eskalerende målgruppe, slik at det i dag vel må kunne sies at det finnes en angst i oss alle..  

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

For mange, er angsten så altoverskyggende og derav en så dominerende del av hverdagen deres at den regelrett herper livet deres. Dette dreier seg i første rekke om den sosiale angsten, der slikt som å stikke innom matbutikken, for ikke snakke om å fikse det å ha en jobb oppleves som en umulig oppgave. Men samtidig, har de samme menneskene gjerne nada problem med å forholde seg til døden, -hvilket fenomen jeg, som fyker fryktløst rundt til både butikker og arbeidsplass, hvorpå jeg både jabber i vei til fremmede, og kauker ubesværet i vei til forsamlinger, fikser så dårlig at bare det å se ordet på trykk gjør at det begynner å snøre seg sammen i halsen..

For i fraværet av den sosiale angsten, liksom de øvrige angstformer, har jeg blitt belemret med den jeg for bare et par-tre år tilbake fikk vite gikk under betegnelsen ‘eksistensiell angst’. I utgangspunktet, er denne en redsel for døden, men samtidig er det litt mer komplekst enn som så; En ting er at det også her finnes undergrupper, hvorav det for en av disse eksempelvis dreier seg om en redsel for egentlig ikke å eksistere, -at virkeligheten, slik vi kjenner den, faktisk er en illusjon, noe ala som i den kjente filmtrilogien Matrix. For mitt vedkommende, er det derimot ingen angst knyttet til den nåværende eksistens og virkelighetens sannferdighet, for å si det sånn. Men like fullt dreier angsten også i mitt tilfelle om det ikke å eksistere. Altså: Det er bevisstheten, -enkelte vil også referere til det som sjelen, som er kjernepunktet her, og da muligheten for at kjernepunktet av det som er DEG ikke skal eksistere..

Dette lyder jo unektelig som en dødsangst, hvilket det jo på sett og vis også er, men det skiller seg ut ved at dersom jeg fikk vissheten om at det ventet en eller annen videre eksistens etter at vi forlater den legemlige tilværelsen, ville problemet vært løst ved at grunnlaget for angsten rett og slett var blitt eliminert.

Jeg  tenker dermed det i det minste vil kunne være verdt et forsøk å oppsøke en eller annen sterkt hjemsøkt plass, med det håp for øyet å få bevitnet livet ‘på den eventuelle andre siden’ med egne øyne. For å møte et spøkelse, vil rett og slett gjøre underverk på et helt nytt nivå hva mitt liv og tilværelse angår. Døden ville da også for meg blitt ‘en naturlig del av livet’..