Reklame | Adviral

I det oljemilliardene tok til å strømme inn over et land og folk som ble -og fremdeles bare blir rikere og rikere, vokste det frem en kultur hvor det råder bestemt og ensartet mentalitet hvor formue og inntekt utgjør målestokken for det kvalitetsstemplet vi setter for et menneskes liv. ‘Jobb 24/7, og du når dit du vil’, er parolen. At det finnes de av oss som med vitende & vilje har valgt bort muligheten til selvrealisering i et høystatusyrke, men i stedet lever ut drømmen i sitt virke som f.eks budbilsjåfør eller kassadame på Rema 1000, syntes dermed helt utenkelig.. 

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

For mitt vedkommende, er det ensidige bildet som råder i hht hva som er ansett for å være vellykket, selvrealisert og lykkelig vs det motsatte spesielt interessant fordi jeg faktisk må kunne sies å ha et bein i begge leire. På den ene siden, er jeg så heldig at jeg fremdeles får oppdrag som modell i seniorklassen, hvilket jo tilhører den ypperste eliten i hht attraktive, velansette inntektskilder. Å få utspille disse rollene forran kameraet er visstnok noe av det kuleste jeg gjør, og dette er også det området i livet hvor jeg skulle ønske jeg hadde turt ta de sjangsene som kreves for muligheten til å gjøre en skikkelig karriære av det. Men jeg er like fullt sikker i min sak når jeg sier at en eventuell påstand om at det er hardt arbeid som ligger bak min kontrakt med et av datidens største modellbyråer, er like ‘far off’ som de realitydeltagere som forklarer sin posisjon blandt landets mest leste bloggere med beinhardt arbeid.. Jeg ble rett & slett født med en kombinasjon av utseendemessige trekk som gjør seg bra på bilder, og hadde tilfeldighetene på min side da en agent la turen innom det discoteket jeg befant meg, slik at jeg ble ‘oppdaget’.

Når det er sagt, har jeg like fullt lagt merke til at det å oppnå de yrkeskarriærer med ditto kjøpekraft & anseelse som ansees synonymt med lykken i en meningsfull tilværelse i ‘min tid’ syntes i langt større grad å relateres til satsing på de høyeste utdannelsene for ditto yrkestitler enn i dag. Jeg har bla.a ved flere anledninger opplevd topp-bloggere legge ut om at skolegang & utdannelse slett ikke er noen betingelse for å gjøre det stort her i livet. – Og da blir, i mine øyne, enda et lag lagt til den allerede forkvaklede rådende allmennoppfatning!..

En ting, er jo at det tross alt er like fullt en fair ting å ønske seg et liv hvor god økonomi og en yrkesrelatert selvrealisering gis høy prioritet, og dersom en ikke skal legge sin lit til at tilfeldighetene står en bi, er studierelaterte karriærer veien å gå for å oppnå dette. Videre kan jeg ikke si annet enn at vi virkelig vil nå avgrunnen dersom vi tar ekspertisen med ditto utvist intelligens bort fra det nevnte livsideal, og setter innbringende karriærer uten påfølgende utdannelse inn i dets sted. Resultatet blir jo dermed at det forbilledlige mennesket er en uvitende heldiggris som har nyttet en mulighet gitt av tilfeldigheter!..

Som jeg nevnte innledningsvis, lever jeg altså et liv med et bein i begge leire i hht samfunnets fastlåste oppfatning av det å forme et liv i tråd med sine ønsker, og dette andre beinet, -som hverken er modell eller blogger, er resturantmedarbeider. -Hvilket ikke innebærer noen vesensforskjell i hht hva som er relevant i denne forbindelse fra den tittel som like ofte som butikkansatt benyttes for å illustrere ‘de som ikke har gjort en dritt ut av livet’.

Feil!

For det første, er jeg fra naturens hold en teoretiker av dimensjoner. Jeg regelrett cruiset gjennom skolen, tok ex-phil fulgt av 1.avd juss som privatist med eksamensresultat pålydende hhv 2.0 & 2.7. Det er imidlertid slik fatt for mitt vedkommende at det falt meg hinsides enklere å lære meg slikt som html -koding, hvor utfordringen ligger i hodet alene, enn praktiske ting som f.eks bilkjøring, -og servering. Den største grunnen til at jeg valgte å ta denne jobben da muligheten bød seg, var at jeg hadde innsett behovet for å gå utenfor den komfortsonen jeg hadde lullet meg inn i hele livet. Grunnen til at jeg i dag med hånden på hjertet kan si at jeg fremdeles vil være i denne jobben dersom noe slikt som at bloggen skulle nå listetoppen e.l skulle skje, er at denne jobben har blitt en viktig brikke i det puslespillet som for meg representerer ‘det gode liv’. Alt fra den sene arbeidstiden til det å være ‘en del’ av noe, -et miljø bestående av et knippe mennesker jeg etterhvert har fått et familiært forhold til, er faktorer som gjør at livet mitt er blitt rikere med denne jobben. Dessuten kan jeg her atter igjen kjenne på den kjærligheten og dedikasjonen jeg i sin tid hadde for min egen bedrift, men uten det sykelige kontrollbehovet som gjorde det umulig å koble av.

Sist men ikke minst, innebærer mine yrkesvalg at jeg har prioritert bort store deler av de tingene som for andre syntes å være et must til fordel for en råderett over egen tid få andre er forunt. Slikt som den velkjente tidsklemmen, er en faktor jeg er villig til å ofre svært mye for å unngå. Jeg er blandt de som faktisk har gjort et bevisst valg om heller å leie en liten leilighet og la det gå årevis mellom reisene utenfor landegrensen [Svenskegrensen dog ikke innkludert] til fordel for det å slippe rushtrafikk på grytidlige morgner, lange dager med den gjevnlige følelsen av utslitthet som følger. Min livskvalitet ligger bla.a i omgangen med familie & venner, samt det å stifte nye bekjentskaper, for ikke snakke om kjærligheten og omsorgen for dyrene mine. For mitt vedkommende, Samtidig er ‘det gode liv’ ei heller for meg forenlig med en sårbar økonomisk situasjon, og slikt som ikke å ane hvordan en skal få betalt strømregningen og det som værre er. Men ved å prioritere vekk en betydelig del på de ting som for det store flertallet utgjør de største utgiftspostene, slik som fancy boliger og ditto biler og feriereiser, sitter en faktisk igjen med en kjøpekraft på nivå med en dedikert karriære- og statusjeger. Dette innebærer at en kan unne seg samme komfort og kos som disse uten tidspresset og utslittheten.

Nå må jeg imidlertid presisere at mine valg av å gå på tvers av det som per tid utgjør den almenne oppfatningen av vellykkethet og et meningsfylt, fullverdig liv, ikke på noen måte innebærer at de som velger tradisjonelt, eller på annen måte annerledes enn meg ikke har min fulle respekt. Det ene livsvalg er akkurat like høyt respektert som det andre. Med andre ord, er det ikke valgene i seg selv jeg kritiserer, men hvordan det i samfunnet har oppstått en slags uskreven regel, hvor det defineres ut fra bestemte kriterier hva som ligger i det å realisere seg selv og lykkes i livet.

For jeg er langt fra den eneste hvis selvrealisering best kan oppnås gjennom det å tilegne seg ny viten og å utvide ens menneskelige horisont, det være seg gjennom bøker eller livserfaringer. Ei heller er jeg den eneste som ikke er tvunget inn i et av de yrker den nevnte allmennoppfatning med tilnærmet forakt forbinder med mislykkede liv og brutte drømmer, men innehar disse stillingene etter å ha foretatt bevisste valg. Success er faktisk ikke synonymt med formue & inntekt med ditto kjøpekraft. En kan f.eks gjøre knallsuccess ved å skape glede og økt livskvalitet gjennom et engasjement som besøksvenn i Frivillighetssentralen eller i form av å oppnå en spesiell kontakt med de som søker hjelp gjennom en hjelpetelefon for ungdom med psykiske utfordringer. Like fullt kan en være en success i en organisasjon som arbeider for dyrs rettigheter, eller rett & slett i form av å være en forelder hvis trygge & glade avkom har vist seg å ha gått inn og forsvart et mobbeoffer.. Ingen skal komme å¨si at disse tingene ikke like fullt er ensbetydende med å ha ubetinget success, selv om de ikke gir ei krone i fortjeneste!