Her fortsetter verden sin kritthvite gang, -som seg hør og bør for den her tiden av året. Det monotone vinterlandskapet gjør det hakket mer vrient og finne fotomotiv enn i året forøvrig, men når de først dukker opp, så leverer de til gjengjeld skikkelig.
Snøtunge greiner blir liksom aldri feil..
Det er grenser for hva et arme strå kan pålesses før det knekker!
Det blir brått en helt annen stemning i bildene med en gang mørket begynner å falle på.
Og forøvrig er det noen trær som uten samtykke har blitt offer for menneskelig eksperiment med nye kamerafunksjoner..
Frost har det nå vært, men bortsett fra et par omganger der vi er blitt velsignet med et syltynt lag på en snau centimeter, begynner jeg nå for alvor å etterlyse den julesnøen jeg har bestilt!! Forhåpentligvis får vi ikke noen reprise av det året denne snøleverandøren ‘der oppe’ på ett eller annet vis klarte å misforstå jul med 17.mai, hvor det satte i å lave ned et par dager i forkant av nasjonaldagen.
Dessverre er det intet annet å gjøre enn å håpe på det beste, samtidig som en i ren desperasjon tyr til ren smisking med værguden ved å vise denne julemåneden på sitt beste så langt..
Isroser i ulikt lys. – Hvis forskjell er ytterligere forsterket ved hjelp av ulike kamerafunksjoner.
Det sies jo at gresset ikke skal være grønnere på andre siden av gjerdet, men i dette halvt nedisede tilfellet, ville jeg vel ikke vært fullt så skråsikker..
Her snakker vi ikke bare ‘et kaldt hjerte’, men et hjerte av ren, skjær is tvers igjennom!
Tåkelagt, bokstavelig talt.
Strå i skumringstid burde vel være et passe kvasi-kunstnerisk undertittel for dette bildet.
..Mens disse to bare må bøye seg i støv *ehh..* – snøen.
I det vi er godt ut i desember, har vinteren 2024/25 definitivt begynt å gi seg til kjenne over det ganske land. Følgelig er det jo dermed heller ingen vei utenom at også fotomotivene vil bære sitt tydelige preg av kulde og frost i tiden fremover. Til alt hell, er imidlertid frosten riktig så fotogen, og da kan en jo ikke klage. – Ikke så veldig, iallefall!
Vannet svikter aldri på fotofronten, om så det er i flytende eller fast form!
Høsten var jo unektelig en del senere ute enn vanlig dette året, og dermed blir det jo også til at de siste løvene faktisk ikke faller før høsten har rukket å bli vinter. – Og intet tar seg vel bedre ut enn en mix av høstfarger og kritthvit snø.
Har så smått begynt med litt småeksprimentering rundt trær for å se om det kan gå an å få til en litt annen vinkling å fremstille disse på også. Hvorvidt det vil lykkes måtte imidlertid tiden vise, men det vil iallefall ikke bli noe ut av noen idé dersom en ikke prøver å sette den ut i livet, for så å se hva som skjer..
Da dette bildet kom for dagen, måtte jeg faktisk sjekke om jeg hadde fått påsatt sort-hvitt -funksjonen ved et uhell, men dette er altså den avbildede ‘fliken’ av verden i sin komplette, dog særdeles stusselige fargeprakt.
..- Mens dette her, som ble tatt rett i etterkant av det fargeløse motivet over, brått viste seg å fremkomme langt mer fargerikt enn det fremsto for det blotte øyet, forstå det den som kan..
I det høsten offisielt har gått over i vinter og verden atter igjen er dekket av et hvitt lag som lyser opp i mørket, sitter jeg og blar igjennom bildearkivet. Litt overraskende, egentlig, kommer det for en dag at det tross mørketiden faktisk er blitt en grei samling snø- og frostbilder etterhvert, så jeg tenkte rett og slett å feire den nyankomne ‘kong Vinter’ ved å tromme sammen en ‘best of’ -samling her.
På den ene siden, er det lenger mellom de gode vinterbildene for mitt vedkommende, men til gjengjeld treffer de skikkelig når de først treffer, slik som denne isrosen på min mors glassveranda. (Fredrikstad, des.2023).
Et frosset hjerte.. (Askim, jan.2023)
(Askim, feb.2024)
I det jeg er godt i gang med utvelgelsen av de respektive ‘best of’ -bildene til denne visningen, blir jeg bevisst progressjonen som har funnet sted igjennom den tiden som er gått siden fotograferingens spede begynnelse for mitt vedkommende ved at de jeg husker utmerket seg i 2020/21 var så mye som i nærheten av å bli vurdert i det vi er på vei ut av 2024..
Da drar vi til med en litt sånn kvasireligiøs klang her i det vi konstanterer at frosten gjør seg gjeldende ‘på himmelen- så vel som på jorden’. Klarvær og iskalde vinterdager hører jo i hopes, og når dette sammenfaller med en ‘stupfull’ måne, lykkes det endelig å få til et skikkelig månebilde med kratre og alt innkludert. I tillegg til å optimalisere skarpheten, er de respektive konturer riktignok forsterket ytterligere ved å legge over noen lag bestående av halvgjennomsiktige kopier, men det var nå i det minste konturer å få forsterket, hvilket er mer enn hva den lysende ‘klumpen’ som de tidligere forsøk på månebilder resulterte i.
Lite er vel mer ‘julete’ enn snødekte bartrær. Denne lille kvisten, fikk imidlertid mer julesnø enn den kunne bære. (Østfold, Viken feb.2022)
Fjorårets juletre på Askimtorget var riktignok en smule skakt, men det lot seg iallefall ikke knekke av den store snømengden! (des. 2023)
En himmelsk vinter, -bokstavelig talt (Askim, jan.2024).
I overgangene høst/vinter og vinter/vår, er det jo gjerne betydelige svingninger i temperaturene, -og sånt blir det istapper av! (I.Ø kommune, mars 2024)
..- Den kan heldigvis se ut som er på vei tilbake igjen etter et par grå og novembergjørmete dager. Tidligere i dag så det imidlertid langt i fra like lyst ut, da det var rett før vi druknet i leire og sølevann både kjerring og vofs..
Men så lenge det er vann, er det i det minste håp om å få skrapet sammen et fotoinnlegg der naturen fremstår hakket vakrere og mer idyllisk enn realiteten er for den miserien som utspilte seg utenfor stuevinduet i formiddagstimene..
Det som er så facinerende med dette vannet, er at det ikke bare fremstår i ulike farger alt ettersom fra hvilken vinkel lyset treffer, men at jeg som regel ei heller med sikkerhet kan fastslå fargen det fremkommer i på bildene!
Her mistenker jeg vel i grunnen at dette er noe de som faktisk er formelt skolerte innen fotokunsten lærer seg. Men når sant skal sies, tror jeg faktisk at jeg foretrekker ikke helt å kunne forutsi hvordan vannet vil fremstå i de respektive bildene, da det ligger et sånt lite overraskelsesmoment her som jeg syntes er artig
Jeg har jo bare utviklet min egen ‘greie’ i form av å presentere de mest banale ting i et litt annet lys enn de vanligvis fremstår, hvilket jo innebærer at disse konstante skiftene i naturen spiller en vesentlig rolle i denne fremstillingen.
En har jo fått høre dette med at gresset ikke er grønnere på den motsatte siden av de gjerder en måtte befinne seg ved fra barnsben av, men hvorvidt det samme er tilfelle for kløveren, er det imidlertid ikke ytret et eneste ord om, så vidt meg bekjent!..
Mange vil nok tenke jeg må være fullstendig gal som går rundt og gleder meg til snøen kommer allerede fra midten av oktober. For meg, innebærer den imidlertid slutten på den grå gjørmen som er så typisk for senhøsten. Alt som trengtes for å få løftet sinnsstemningen til normalnivå, var et tynt lag med hvitt som lyser opp i tilværelsen, om en kan uttrykke det på dét viset.
‘
Med vinterkulden kom også istappene!
Bare et syltynt lag snø på greinene, og julestemningen vekkes til live med en gang.
De resterende høstfargene står i kul kontrast til det hvite dekket.
Her har jeg tatt turen utenfor egen ‘fotoboks’, for å si det sånn, men den lave solen laget så stilige farger at jeg ble nødt til å innkludere det til tross for at landskapsbilder ikke er min greie.
Storebror til ‘Knerten’?
Tror aldri jeg har kommet over en kongle med slike fargeelementer før!
Det øyeblikket klokken stilles en time tilbake, innebærer langt mer enn en skarve time for mitt vedkommende; Den timen er nemlig skillelinjen mellom den delen av høsten jeg liker- og den helgrå elendigheten aka november som jeg misliker på det sterkeste.
Men denne mørke møkkamåneden tar seg i det minste hakket bedre ut på bilder enn i virkeligheten, og det er da i allefall noe..
Vannet er nå i det minste akkurat like fotogent i november som i året forøvrig.
..- Både i dråpeform..
..- og i dammer
Ellers kan vel også mørket ha noe vakkert ved seg for de som har sansen for melankoli. Selv gleder jeg meg bare til snøen kommer og gjør verden lysere.
I det vi atter igjen har fått hodet opp fra vannet, er oktober i ferd med å gå over i det ultimate grå mørket som går under tilnavnet november. Men til alt hell, har imidlertid høsten vært hakket senere ute enn normalt, med den følge at det fremdeles er litt resterende fargeglede å finne der inne i den begynnende grå miserien.
Om ikke dette treet nødvendigvis er en ‘late bloomer’, er det i allefall denne høsten en ‘late fall’er.
For hver dag det er litt fargerestanser der ute, vil det gjøre det bittelitt enklere å komme seg igjennom dette elendet av en måned som står for døren.
Hva slags bær dette her er snakk om, har jeg ikke den ringeste anelse om, men jeg ville iallefall ikke ha spist de, for å si det sånn!
