Så jammen kom ikke solen frem igjen etter regnet, så vi flytter oss dermed fra vannet og opp i luften.. – Eller iallefall til det som KAN fly opp i luften. For noen ‘bugs’ må en alltid regne med i enhver sammenheng, og sommeren i aller høyeste grad..
Denne bevingede saken vi møtte på i går kveld lot til å være fullstendig i ørsken, da den sjanglet rundt som en russ natt til 17. mai.
Hva slags art er dette her?? Den ser ut som en krysning av en bie og en humle!
Her er iallefall en bie, og det er jo en åpenbar forskjell på denne karen og den på bildet over.
..-Og noen humle er det da vitterlig heller ikke snakk om!
Ikke desto mindre var faktisk dagens foto-session i utgangspunktet dedikert til engen som nå er full av prestekrager, men brått oppdager jeg at jeg etter alt å dømme er truet av den her karen. Så når jeg da så mitt snitt til å få fullført insektkolleksjonen jeg hadde på gang, ble det et raskt skifte i planene.
Her har vi g[tt fra sol til regn til sol igjen, slik at det på fotofronten går fra markblomster i normaltilstand til blomster flytende rundt i regnvann..
Tatt av vannet..
Selv ikke naturens eget kløveress kan redde Maria gullsko når himmelens sluser åpner seg på vid vegg slik som i går.
En kommer jo ikke utenom spørsmålet om denne ville ha kommet hakket heldigere ut dersom den hadde vært en firkløver..
Da summer vi oss videre fra bier og andre insekter til blomstene. Det har nemlig blitt en del avbildede blomster den siste tiden, så vi drar rett og slett i gang en kavalkade over blomstringen som har foregått i den måneden vi nå er i ferd med å legge bak oss..
I den første delen av juni, er det forsommerblomstene som dominerer floraen, -både i trærne og på bakken.
Forglemmegei er iallefall ikke en blomst en glemmer med det første.
Liljekonvallens hvite arvtagere.
Gulere enn gull!
Roser er rosa..
..- Og denne her er blå.
Når lupinene så dukker opp utover i måneden, så er det høysommer.
Humlen må jo bare være det søteste insektet som finnes..
Verdens sterkeste (i forhold til kroppsvekt) og om ikke verdens vanskeligste foto-objekt, så iallefall vrien nok til at det er blitt tusentalls slettede bilder over flere år før jeg fikk tatt et skikkelig nærbilde.
Mens det forrige bildedroppet som ble utgitt herfra var dedikert til den svært så undervurderte tistelen forblir vi i det høyreiste hjørnet. Denne gangen, er det nemlig stråene som får sitt velfortjente fokus.
I utgangspunktet er denne typen av de mer kjedelige å se til, men måten de skifter karakter etter hvordan lyset treffer, seiler de helt opp i favorittsjiktet som fotoobjekt.
Av en eller annen grunn, assosieres disse to med en bad hair-day.
Å bøye av for vinden er greit nok, bare en ikke lar seg knekke!
Er det flere enn meg som har stusset over hvordan mennesker generelt, iallefall i de mer velstående deler av verden, har lagt seg til en sånn merkelig greie bestående av at de planter, og forsåvidt også dyr, det finnes mest av i naturen, og som vi derav slipper å gjøre noe for å få, automatisk erklæres stygge og uønskede? Tilsvarende virker den respektive automatikken motsatt vei i form av at ting verdsettes høyere ettersom det kreves mer innsats og jobb i hht å få dyrket det frem..
Blant de aller mest forhatte plantevekster her til lands, har vi faktisk en av de kuleste som finnes, spør du meg; Nemlig tistelen.
Jeg mener.. Hva i granskauen er det folk mener er ‘feil’ ved denne!? Høyreist, fargerik og stilig som den er, ville den garantert prydet hvert eneste blomsterbed dersom den ikke hadde vært selvhjulpen i hht å vokse, gro og besørge neste generasjon.
Dette eksemplaret har tattovert seg på netthinnen som et vegetativt ‘fyrstikkmenneske’ med hendene i været.
De største tistlene rager faktisk over mine drøye 1,72 m.o.h. Ikke så mye som det kanskje kan virke av dette bildet, kanskje, men allikevel..
En kan vel kanskje si fargen er i overkant 80-tallspreget til å tekkes alle. Jeg kan i aller høyeste grad identifisere meg med de som kan betakke seg for neonfarger, men den sjokkrosa var da ikke SÅ ille! Orange og neongrønn, derimot, var, -og er imidlertid ille.
Været blomstrer riktignok ikke for øyeblikket, men her holder vi oss iallefall i blomstenes verden. I denne runden, er det imidlertid flere slag som er innkludert, da vi skal se nærmere på sommerens villblomster. – Mye nærmere også, faktisk, sammenlignet med hva en vanligvis gjør..
Den i utgangspunktet ganske kjedelig utseende hvitkløveren blir brått noe ganske annet på nært hold.
Roser er rosa..
Gult som gull!
Hva som er navnet på denne knøttlille saken vites ikke, men flott var den nå uansett.
Endelig har det evinnelige regnværet i det minste tatt seg en pause, så da må en jo bare gripe muligheten til å nyte både solskinnet og oppkommet av prestekrager. – Eller Daisy, som man kaller blomsten på utenlandsk..
Like flott både i hagebed og som villblomst.
Nærbilder i ordets fulle betydning.
Prestekragen er et artig foto-objekt, fordi den liksom innbyr til forevigelse fra all slags vinklinger.
Dette er vitterlig ikke en blomst som bukker under for litt regn!
Her er det allerede en som tar blomsten nærmere i øyesyn.
Med en vel overstått runde utenfor komfortsonen, iles det raka vegen tilbake til komforten på fotofronten, bestående av å ‘booste’ de små ting. – Og når det i tillegg skal dreie seg om vann, nærmere bestemt vanndråper, er det vel tett innpå så komfortabelt som det kan få blitt her!
Etter å ha fått summet meg litt fra gårsdagens bildedropp, har jeg denne gang tatt et realt steg ut av komfortsonen bestående av boosting av de minste ting! Det er vitterlig ikke ofte så skjer, ‘but every duck has its day, også her, så da bærer det altså av gårde for å se ting i et litt større bilde enn hva som er norm her på berget..
