Nå er det sikkert noen som lurer på hva i himmelens navn jeg mener med denne overskriften her, og svaret på det spørsmålet er at jeg mener akkurat det som står skrevet; At jeg brått snublet over et strå hvor det satt hver sin representant for arter jeg ikke kan huske å ha sett før.
Er det noen som slumper til å være hakket mer bevandret i insektenes rike enn meg som kanskje kan identifisere de?
Denne lysblå saken med rustrøde flekker ser ved første øyekast ut som en eller annen larve. Greia er bare at den, i motsetning til de larvene jeg har sett, har lange, tynne insektbein! Den tok seg m.a.o frem gående- og ikke krypende, slik som normalt er for en larve..
Den andre ukjente var på sett og vis langt mindre minneverdig, da jeg til stadighet kommer over slike bille-aktige småkryp som jeg verken kan huske å ha sett før- eller identifisere. Den hadde nå iallefall noen durabelig lange følehorn i front! Lenger enn det som fremgår av bildet, siden den veivet rundt med de non-stop.
Her skal det også sies at de to små ‘stråmenn’ så ut til å gå svært så godt overrens!
Fra siste fotorundes fugleperspektiv, så klasker vi denne gang rett ned på bakkeplan. Selv om vi strengt tatt verken så ned på noe eller noen fra det nevnte fugleperspektiv, da det respektive fjærfeet vitterlig sto med begge kråketær godt plantet på jorden, skal vi denne gang se opp til det som er av motiv!..
Greit nok at geiteramsen kan bli høy, men at den skal rage så høyt over mine drøye 172 cm på strømpelessen som det insinueres i dette bildet, er nå litt i overkant, for å si det sånn.
Brått var jeg redusert så til de grader at jeg til og med blir nødt til å se opp på en gjennomsnitts rødkløver!
..Og da kan en jo bare begynne å forestille seg hvor knøttliten en blir i forhold til de blomstene det faktisk ER en viss høyde på!
Her viser det seg at vi så visst ikke har landet etter den forrige fotorundens flyvende perspektiv. Når sant skal sies, skal vi faktisk heve oss enda lenger opp mot skyene..
Eller..
Vi linsen har nå i det minste vært rettet mot de som KAN fly høyt mot sky; Nemlig kråka.
Jeg levde faktisk inntil ganske så nylig i den tro at fugler knapt nok hadde hjernekapasitet til å romme det minstemål av bevissthet som kreves til å være klar over sin egen eksistens, men så feil kan man altså ta!
Det viser seg nemlig at det finnes plenty av fuglearter som kan skilte med en forbløffende hjernekapasitet, og blant de aller, aller mest imponerende i så måte, har vi kråken.
Ikke minst er de urovekkende menneskelige, da de både har en grenseløs lojalitet- og en hevngjerrigjet uten sidestykke ovenfor den/de som måtte ha krysset den enkelte kråken eller en i flokken. Og på toppen av det hele, deler de vår fasinasjon for gull og ‘bling’.
Greit nok at det var en viss zoom involvert da disse bildene ble tatt, men vi var faktisk veldig nære det avbildede eksemplaret, som altså bare sto der og poserte for dette kobbelet bestående av både kjerring, katter (i flertall) og hund!
Så jammen kom ikke solen frem igjen etter regnet, så vi flytter oss dermed fra vannet og opp i luften.. – Eller iallefall til det som KAN fly opp i luften. For noen ‘bugs’ må en alltid regne med i enhver sammenheng, og sommeren i aller høyeste grad..
Denne bevingede saken vi møtte på i går kveld lot til å være fullstendig i ørsken, da den sjanglet rundt som en russ natt til 17. mai.
Hva slags art er dette her?? Den ser ut som en krysning av en bie og en humle!
Her er iallefall en bie, og det er jo en åpenbar forskjell på denne karen og den på bildet over.
..-Og noen humle er det da vitterlig heller ikke snakk om!
Ikke desto mindre var faktisk dagens foto-session i utgangspunktet dedikert til engen som nå er full av prestekrager, men brått oppdager jeg at jeg etter alt å dømme er truet av den her karen. Så når jeg da så mitt snitt til å få fullført insektkolleksjonen jeg hadde på gang, ble det et raskt skifte i planene.
Her har vi g[tt fra sol til regn til sol igjen, slik at det på fotofronten går fra markblomster i normaltilstand til blomster flytende rundt i regnvann..
Tatt av vannet..
Selv ikke naturens eget kløveress kan redde Maria gullsko når himmelens sluser åpner seg på vid vegg slik som i går.
En kommer jo ikke utenom spørsmålet om denne ville ha kommet hakket heldigere ut dersom den hadde vært en firkløver..
Da summer vi oss videre fra bier og andre insekter til blomstene. Det har nemlig blitt en del avbildede blomster den siste tiden, så vi drar rett og slett i gang en kavalkade over blomstringen som har foregått i den måneden vi nå er i ferd med å legge bak oss..
I den første delen av juni, er det forsommerblomstene som dominerer floraen, -både i trærne og på bakken.
Forglemmegei er iallefall ikke en blomst en glemmer med det første.
Liljekonvallens hvite arvtagere.
Gulere enn gull!
Roser er rosa..
..- Og denne her er blå.
Når lupinene så dukker opp utover i måneden, så er det høysommer.
Humlen må jo bare være det søteste insektet som finnes..
Verdens sterkeste (i forhold til kroppsvekt) og om ikke verdens vanskeligste foto-objekt, så iallefall vrien nok til at det er blitt tusentalls slettede bilder over flere år før jeg fikk tatt et skikkelig nærbilde.
Mens det forrige bildedroppet som ble utgitt herfra var dedikert til den svært så undervurderte tistelen forblir vi i det høyreiste hjørnet. Denne gangen, er det nemlig stråene som får sitt velfortjente fokus.
I utgangspunktet er denne typen av de mer kjedelige å se til, men måten de skifter karakter etter hvordan lyset treffer, seiler de helt opp i favorittsjiktet som fotoobjekt.
Av en eller annen grunn, assosieres disse to med en bad hair-day.
Å bøye av for vinden er greit nok, bare en ikke lar seg knekke!
Er det flere enn meg som har stusset over hvordan mennesker generelt, iallefall i de mer velstående deler av verden, har lagt seg til en sånn merkelig greie bestående av at de planter, og forsåvidt også dyr, det finnes mest av i naturen, og som vi derav slipper å gjøre noe for å få, automatisk erklæres stygge og uønskede? Tilsvarende virker den respektive automatikken motsatt vei i form av at ting verdsettes høyere ettersom det kreves mer innsats og jobb i hht å få dyrket det frem..
Blant de aller mest forhatte plantevekster her til lands, har vi faktisk en av de kuleste som finnes, spør du meg; Nemlig tistelen.
Jeg mener.. Hva i granskauen er det folk mener er ‘feil’ ved denne!? Høyreist, fargerik og stilig som den er, ville den garantert prydet hvert eneste blomsterbed dersom den ikke hadde vært selvhjulpen i hht å vokse, gro og besørge neste generasjon.
Dette eksemplaret har tattovert seg på netthinnen som et vegetativt ‘fyrstikkmenneske’ med hendene i været.
De største tistlene rager faktisk over mine drøye 1,72 m.o.h. Ikke så mye som det kanskje kan virke av dette bildet, kanskje, men allikevel..
En kan vel kanskje si fargen er i overkant 80-tallspreget til å tekkes alle. Jeg kan i aller høyeste grad identifisere meg med de som kan betakke seg for neonfarger, men den sjokkrosa var da ikke SÅ ille! Orange og neongrønn, derimot, var, -og er imidlertid ille.
Været blomstrer riktignok ikke for øyeblikket, men her holder vi oss iallefall i blomstenes verden. I denne runden, er det imidlertid flere slag som er innkludert, da vi skal se nærmere på sommerens villblomster. – Mye nærmere også, faktisk, sammenlignet med hva en vanligvis gjør..
Den i utgangspunktet ganske kjedelig utseende hvitkløveren blir brått noe ganske annet på nært hold.
Roser er rosa..
Gult som gull!
Hva som er navnet på denne knøttlille saken vites ikke, men flott var den nå uansett.
