Endelig har det evinnelige regnværet i det minste tatt seg en pause, så da må en jo bare gripe muligheten til å nyte både solskinnet og oppkommet av prestekrager. – Eller Daisy, som man kaller blomsten på utenlandsk..
Med en vel overstått runde utenfor komfortsonen, iles det raka vegen tilbake til komforten på fotofronten, bestående av å ‘booste’ de små ting. – Og når det i tillegg skal dreie seg om vann, nærmere bestemt vanndråper, er det vel tett innpå så komfortabelt som det kan få blitt her!
Etter å ha fått summet meg litt fra gårsdagens bildedropp, har jeg denne gang tatt et realt steg ut av komfortsonen bestående av boosting av de minste ting! Det er vitterlig ikke ofte så skjer, ‘but every duck has its day, også her, så da bærer det altså av gårde for å se ting i et litt større bilde enn hva som er norm her på berget..
Gudene måtte vite hvor mange ulike arter av insekter og krypdyr som kryper og flyr rundt oss nå i sommersesongen. Selv om det slettes ikke er alle som er like glad i de, er de like fullt en absolutt nødvendighet for at livet skal opprettholdes på denne planeten, oss selvsagt innkludert. Selv fotograferer jeg de som eksponeringsterapi for å i det minste kunne redusere fobien, bortsett fra slike som humlen, da, som rett og slett er et yndet fotoobjekt fordi jeg syntes den er søt.
Sommeren har kommet, hvilket betyr at det jobbes på spreng i maurtuene.
Zoomet til et sværing!
Når en først begynner å se etter, dukker det til stadighet opp nye insektarter en verken har sett/lagt merke til tidligere- eller kan navngi.
Han ble riktignok foreviget for ei uke eller to siden, men når vi først er inne på ‘nyoppdagelser’ på krypdyrsfronten, kommer en jo bare ikke utenom denne kamuflasjekaren.
..Men at det vi ser her, er en flue, kan jeg nå i det minste slå fast (avbildet med- og uten HDR, that is)..
Mitt forhold til krypdyr og insekter er vel så forkvaklet det får blitt, da humlen, som faktisk stikker, er den eneste av de avbildede jeg verken har fobi for eller syntes er ekkel. Null, niks og nada logikk å spore her, altså..
Fremdeles inne i årets første sommerdøgn, er vi fremdeles i det fjærlette hjørnet, bare at de mange løvetannfjær som var rede til å bli båret av sted med vinden, er byttet ut i falne fuglefjær..
I følge ordtaket, skal jo et fjær bli til fem høns.. Gjelder dette også for måkefjær, mon tro?..
Jeg er vitterlig ingen ekspert verken på fugler eller fjær, me jeg ville blitt svært overrasket om dette skulle vise seg å være noe annet enn kråkefjær.
Fra den vakre, velduftende og ikke minst allment tiltalende liljekonvallen, vandrer vi videre til en plante som får ufortjent mye ‘hat; Nemlig løvetannen.
Den gule blomsten er jo riktig så flott, men dens sluttfase er faktisk den kuleste, spør du meg..
Skinnende vanndråper i ‘fjærene’ tilfører ‘frøballene’ litt ekstra glam.
The first seed of the crowd is ready for take-off!
Det blir ganske ironisk å si at det etter de første frøene flyr av sted, så baller det seg på, i og med at dette tross alt fører det hele stadig lenger vekk fra den ballen det var i utgangspunktet..
..- For det er jo vitterlig ikke mye ball igjen av dette her!
Vel tilbake på trygg grunn etter å ha tatt turen utenfor komfortsonen, har blomstringen rukket frem til sitt høydepunkt, der selve ‘kremen av iskremen’ er den vakre, velduftende liljekonvallen..
Om vi ikke akkurat går fra blomsten til bien, så går vi i det minste fra blomsten til bug’en. Og da snakker vi ‘bugs’ så godt kamuflert at de knapt er mulig å få øye på i sine rette element, samtidig som de for meg er det mest skremmende som finnes der jeg får øye på dem..
En skal temmelig nære for å fä øye på denne karen her der han sitter i sitt åpenbart rette element.
Men når en først ser denne skapningen, er den så skremmende det kan få blitt for en med blodskrekk for insekter. Så skremmende, faktisk, at den antagelig skremmer vekk potensielle insektsetere när den befinner seg i omgivelser der den synes.
Målet er jo å unngå å ende sine dager som den stakkaren som her blir dratt av sted til et passende spisested..
Mangt om møye får vi kravlet oss opp av andedammen, og skrider til verket med dagens blå-blå fotodropp..
Hva som ligger til grunn for å gi den lysblå vakre blomsten navnet Forglemmegei, måtte gudene vite. Det er da ingen som kan tenkes å glemme en av de aller flotteste markblomstene vi har!
De siste ‘fotodroppene’ herfra, har vært sentrert rundt hvordan naturen våkner til liv på denne tiden av året. – Og denne runden kan en vel trygt si tar denne livligheten enda et hakk, for her bærer det nemlig rett ut i andedammen med et kvekk!
Å komme ‘elgende’ igjennom skogen med både katter og hund i følget, er generelt et elendig utgangspunkt for fuglefotografering, men parkendene er imidlertid unntaket som bekrefter regelen. Men disse to tok det hele til et helt nytt nivå, i det de rett og slett gav seg til å posere.
..- Og hva ‘duck-face’ angår, viste de seg umiddelbart å være i en klasse for seg, hinsides alle ANDre!
De stoppet ikke med å feie all duck-face motstand av banen heller, for de viste seg faktisk minst like overlegne i hht å bruse med fjærene!
Black & white -party!
Ufin oppførsel forekommer også blant herrene i dammen. Her ser vi f.eks en kar som tar seg til rette i form av et dykk for å se hva frk. Anka skjuler under fjærene..
Nå er imidlertid ikke innbyggerne i andedammen et fugleferd som lar seg krenke i tide og utide. Et lite men bestemt slag med vingen er nok for å få en slutt på tøyset, og da blir det ikke sagt et kvekk mer om den saken.
..- For så lenge enden(e) er gode, er nemlig allting godt.
