Mange vil nok tenke jeg må være fullstendig gal som går rundt og gleder meg til snøen kommer allerede fra midten av oktober. For meg, innebærer den imidlertid slutten på den grå gjørmen som er så typisk for senhøsten. Alt som trengtes for å få løftet sinnsstemningen til normalnivå, var et tynt lag med hvitt som lyser opp i tilværelsen, om en kan uttrykke det på dét viset.
‘
Med vinterkulden kom også istappene!
Bare et syltynt lag snø på greinene, og julestemningen vekkes til live med en gang.
De resterende høstfargene står i kul kontrast til det hvite dekket.
Her har jeg tatt turen utenfor egen ‘fotoboks’, for å si det sånn, men den lave solen laget så stilige farger at jeg ble nødt til å innkludere det til tross for at landskapsbilder ikke er min greie.
Storebror til ‘Knerten’?
Tror aldri jeg har kommet over en kongle med slike fargeelementer før!
Det øyeblikket klokken stilles en time tilbake, innebærer langt mer enn en skarve time for mitt vedkommende; Den timen er nemlig skillelinjen mellom den delen av høsten jeg liker- og den helgrå elendigheten aka november som jeg misliker på det sterkeste.
Men denne mørke møkkamåneden tar seg i det minste hakket bedre ut på bilder enn i virkeligheten, og det er da i allefall noe..
Vannet er nå i det minste akkurat like fotogent i november som i året forøvrig.
..- Både i dråpeform..
..- og i dammer
Ellers kan vel også mørket ha noe vakkert ved seg for de som har sansen for melankoli. Selv gleder jeg meg bare til snøen kommer og gjør verden lysere.
I det vi atter igjen har fått hodet opp fra vannet, er oktober i ferd med å gå over i det ultimate grå mørket som går under tilnavnet november. Men til alt hell, har imidlertid høsten vært hakket senere ute enn normalt, med den følge at det fremdeles er litt resterende fargeglede å finne der inne i den begynnende grå miserien.
Om ikke dette treet nødvendigvis er en ‘late bloomer’, er det i allefall denne høsten en ‘late fall’er.
For hver dag det er litt fargerestanser der ute, vil det gjøre det bittelitt enklere å komme seg igjennom dette elendet av en måned som står for døren.
Hva slags bær dette her er snakk om, har jeg ikke den ringeste anelse om, men jeg ville iallefall ikke ha spist de, for å si det sånn!
Endelig tittet solen frem mellom de blytunge regnværsskyene som har gjort verden til en eneste mørk, grå og dyster sørpe de siste ukene. Siden gudene måtte vite når vi får oppleve litt godt, gammeldags dagslys neste gang, var det bare å trekke på seg støvlene og gå ut for å utnytte de solstrålene vi var blitt velsignet med, til tross for at turområdet vel må sies å være langt nærmere betegnelsen middels dyp innsjø enn turområde..
Sollyset er riktignok en sjeldenhet på denne tiden av året, men når det først bryter igjennom i en styrtregnspause, så leverer det til gjengjeld ‘big-time’.
Vindmåler i miniatyr??
Dagens nyutklekkede ordtak: ‘Ikke alt som ser godt ut er spiselig!’
Solstrålene ‘booster’ virkelig de vissne bladene når de treffer slik som her.
Lettere møllspist i det sesongen går mot slutten, ser det ut til..
Det blir brått en helt annen stemning i bildene med en gang skumringen tar til. De eksakt samme motivene som fremstår glade og lystige i dagslyset blir brått hhv melankolske og ‘spooky’ i det mørket faller på.
Som seg hør og bør for høsten er det nok av regnværsdager. Etter sigende skal jo solen komme frem etter regnet, men den ser imidlertid ut til å la vente på seg her på berget. Når sant skal sies i så henseende, er vel alt som kan slås fast med sikkerhet at etter regnet, så blir det vått, – og at det våte gjør seg godt på bilder..
Etter en svipptur opp til overflaten bærer det rett ut i det våte element igjen, da det er blitt foretatt riktig så mange forevigelser av høstløv i fri flyt i det siste..
Den tilfeldige oppdagelsen at lommelykt gir bedre bilder nattestid en blitz ‘pays of’ nå.
Vanndråpene kommer virkelig til sin rett i de kontrastfylte omgivelsene.
Hva disse blå boblene som brått dukket opp i dette bildet, er dagens store musterium. De var også på det bildet fra denne vinkelen som ble forkastet, så det kan m.a.o ikke dreie seg om ett eller annet teknisk som har lagt til disse her i bildet..
Med unntak av duggdråpene i spindelvevet som var tema i siste bildedropp, er det rett og slett uforskammet lenge siden det har vært en reinspikket vannseanse her på berget. Og når man brått må lete for å finne vannbilder her i gården, er det alvor, så da var det bare å hive seg rundt og få rettet opp i skadeverket, for å si det sånn!
Men intet er jo som kjent så galt at det ikke er godt for noe! For lite, om noe, er vel så til de grader fotogent som fargerikt høstløv på en speilblank vannflate..
Intet får vel fremhevet de fargesprakende høstløvene bedre enn et blikkstille vann i det skumringen tar til.
Lys og skygge gjør at også vannet blir tofarget!
Tiden har bare gått så alt for fort siden vi tok inn greiner med den nyutsprungne utgaven av disse for å pynte til 17. mai..
Mens solen fremdeles sto ganske høyt under dagens første utmarsj.
