Og da er det jo, som seg hør og bør, nok en ny utfordring på gang her på berget. Ukens oppgave befinner seg i samme gate som den forrige, der det dreide seg om hvitt som ikke var snø. Denne helgen lyder oppgaven nemlig..
Som barn visste jeg faktisk navnet på denne blomsten. Som voksen, ville jeg imidlertid ikke klart å mane frem dette fra hukommelsen om så det sto om livet. – Men BLÅ er den nå iallefall!
Navnet på denne blomsten, -som jeg riktignok har kastet i vannet for anledningen, har jeg imidlertid aldri visst.
Men her har vi nå i det minste en i overmåte yndig-utseende forevigelse av ‘selv’ iført en lysblå genser!
Det er så langt i fra første gang det legges ut en Ut(fordring) i Friluft på fredag her på blogg.no, men det er imidlertid første gang den tas i pausen på jobb. Og om oppgaveordet kun var hvitt, ville det jo bare vært å ta et bilde ut av vinduet, men sånn dovenskap er det satt en stopper for ved at oppgaven snarere lyder..
Jaggu tror jeg vi kan rekke å få skviset inn en aldri så liten ukesutfordring inne helgen er omme også! Og oppgaven vi ha fått å bryne oss på denne gang, lyder:..
En skikelig vrien kombinasjon dette her, da min opplevelse av vintage, gamle hus, båter,osv, er at det er så sjarmerende det får blitt, men forfallet ha gjerne gått s langt at det er blottet for potensiale. – Iallefall for oss som ikke har noen form for skoleringekspertise innen restaurering, og her kommer nok dessverre selv en M i sløyd til kort, vil jeg tro.
Men denne dukken sm jeg fkk for en tid tilbake, er så absolutt sjarmerende, i tillegg til å ha et potensiale i hht en viss opp-shining så snart Leah får en leke som treffer så til de grader at hun kan oppholde seg innenfor rekkeviddes astand fra den uten å ville rive den i fillebiter ved første anlednig..
Tenkte å freshe litt på make-up’en ved å sette på vipper (istedet for de tegnede den har), få orden på håret, og bytte til et hakket finere antrekk, da det hun har er blitt ganske så falmet med tiden.
Det er ikke så ofte jeg fotograferer ovenfra og ned, da det sjelden blir noe bra resultat ut av det. Men noen unntak blir det jo, slik som dette som ble tatt av Leah da vi ventet på toget i julen.
Forøvrig, har vi jo utsiktsbilder, -som selvsagt ikke kan tas fra annen vinkel enn ovenfra. Dette er dog et regelrett elendig eksempel på et utsiktsbilde, men ‘non the less’, liksom..
Da var vi allerede kommet til den siste helgen i årets første måned. De fleste forsett om å bli nye og bedre mennesker i 2025 er i ferd med å renne ut i sanden, da nytt og bedre menneske på permanent basis viser seg å være en for utfordrende. Våre ukentlige utfordringer derimot, går sin gang, og oppgaveordet denne gang lyder:..
Herifra jorden opplever vi jo å se månen nedenfra. Det finurlige er imidlertid at i det vi kommer så langt opp at vi forlater planeten, så finnes det ikke lenger noe opp og ned, så månen befinner seg ikke over jorden, selv om det ser slik ut med det blotte øyet.
En slags illusjon av lilleputtland der jeg fotograferer bregnebladene nedenfra.
Jeg har jo ikke tatt vare på noen leker e.l fra barndommen, og det jeg måtte ha hatt av bamser o.l har blitt offer for ‘pelsbarna’. Men nå har det seg imidlertid så at jeg har en beinbygning som innebærer en armbåndstørrelse som tilsier 10 – 12 år, slik at dette sølvarmbåndet som har vært i mitt eie siden jeg var riktig så liten fremdeles pryder armen.
..- Hvilket altså sees her.
Men intet går lenger tilbake i tid og størrelse for mitt vedkommende enn kvinnen (t.v) hvis befruktede egg ligger til grunn for min ringe eksistens. – Altså Mamma-Henriksen!
Om jeg ikke var så veldig liten lenger da dette bildet ble tatt i det jeg akkurat hadde bikket 16, var jeg iallefall noen cm mindre enn jeg er i dag. Ansiktet har imidlertid fremdeles mye av barnet i seg da bildet ble tatt. Når jeg ser dette i dag, så skjønner jeg jo hvordan det kunne ha seg at jeg sleit med å passere som en attenåring..
I morgen den dag er det dags for den andre utgaven av den villeste fremsnakk-konseptet som er avholdt på blogg noen sinne; O’du store, prominente skal nemlig gjenta den hakkende gale suksessen fra i fjor; ‘AllanAwards. Og siden en sentral faktor i Allans utmerkelser er god, gammeldags blod-smisk, er vi altså her..
Vi snakker da ektefølt erkesmisk langt over grensen til det smertefullt pinlige. I fjor fikk DETTE innlegget meg opp som mestvinnende, -sammen med den samme kjerringa som innehar den andre halvdelen av min delte Gryxen. Her har jeg m.a.o en real posisjon å forsvare. Allan fikk riktignok Årets æresgryxen, -hvilket jo jeg har en del av æren for, men her kan intet tas for gitt, for mens jeg benyttet meg av smisk, benyttet kjerrnga seg av reinspikkede trusler!
På bakgrunn av dette, går jeg ALL IN, da de rådende forhold rett og slett tilsier at den o’du store prominente eksellense, bloggerkung Allan l bør få sin egen kongesang. Og den som grafser til seg det ærefulle oppdraget å skrive den, er altså undertegnede; GRYXEN-grunder og bloggminister Gry Henriksen..
Intet får meg gladere til sinns enn ‘The pels’ angels’.
Hyggelig og morsomt samvær med familie og venner er selvsagt også til stor glede.
Ei heller kommer en utenom den glede som avstedkommer det å ha lykkes på jobb- eller i noe annet enn har lagt tid og arbeid i. F.eks gir god respons på Gryxen-awards mye glede.
Sterke kontraster er automatisk blikkfang, slik som disse hvite “hekkebærene”, som jeg kaller de, der de flyter rundt i det mørke vannet.
Radarparet Knert og Leah, aka ‘Kneah’, er definitivt et blikkfang, da det er ganske uvanlig at hund og katt bånder så til de grader.
Når jeg lager postre/plakater og annet reklamemateriell i jobben, er jo den røde tråden at grafikken skal være smakfulle blikkfang folk legger merke til.
Brått var liksom helgen slutt før det i det hele tatt hadde gått opp for meg at det har vært helg.. Dagene går mildt sagt i surr i disse juletider. Men en utfordring lar en jo ikke få passere uforfylt pga litt surr i dagene. – Og iallefall ikke når temaet er så treffende til den rådende hjernetåken! Ukens oppgaveord er nemlig nettopp..
Nå er jo ikke landskapsbilder akkurat min nisje på fotofronten, liksom tåke ei heller er min værtype, for å si det sånn, så med en gang jeg så oppgaveordet, lurte jeg på om jeg i det hele tatt hadde noe som helst av brukbart materiale. – Iallefall hva en ‘standardtolkning’ angår. Men umiddelbart etter å ha funnet frem bildet for min alternative tolkning, kom jeg på at jaggu tok da jeg et par tåkenbilder i fjor en gang..
Det var nemlig så spesielt denne morgenen, da jeg brått befant meg midt i en sånn der tåkebanke, hvilket også til dels kom frem på bildene.
Ellers har vi jo denne isrosen fra glassverandaen til min mor, hvor tåken den er omgitt av snarere skyldes temperaturmessige forhold enn lave skyer. Men den gjorde nå uansett jobben i hht å skape den effekten som gjør dette til et av de aller beste bildene jeg noensinne har tatt. 🙂
