Hverdagsbildet er en fortsettelse av konseptet som er kjent under ‘Dagens bilde’, rett og slett fordi det nye navnet syntes mer treffende. Dette er rett og slett et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept, bestående av at blogg-dagen avsluttes med et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt.
Leah har nå bikket 4 mnd. og er dermed midt i den verste ‘bitealderen’. Det er m.a.o intet møbel- og knapt noe klesplagg igjen som ikke bærer preg av at vi har en valp med ‘tannkløe’ i hus. Kattemafiaen gir derimot blanke i både inventar og tekstiler, men når det også står haler og ører på angrepslisten, så vanker det vitterlig potespark for å sette den alltidslogrende nykomlingen på plass. Selv for Knert er grensen nådd når det kommer et regelrett luftangrep mot hale og ører i det han ligger og sover og aner fred og ingen fare.
En kan m.a.o trygt si det er full fart og stormende jubel i ‘casa Henriksen’ om dagen!
Hverdagsbildet er en fortsettelse av konseptet som er kjent under ‘Dagens bilde’, rett og slett fordi det nye navnet syntes mer treffende. Dette er rett og slett et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept, bestående av at blogg-dagen avsluttes med et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt.
Det har i skrivende stund gått fem dager siden lille Leah ankom ‘casa Henriksen’, og en kan vel trygt kunne slå fast at hun allerede er så husvarm som det lar seg gjøre å få blitt. Kort oppsummert er hun som en Duracell-kanin på speed, i det hun fyker rundt i ‘nitro-speed’ med kattemafiaen som målløse tilskuere til denne nyankomne galningen.
Men om de så syntes hun er et aldri så merkverdig- og tidvis regelrett irriterende vesen, har de nok en gang forbløffet ‘big-time’, da de umiddelbart visste at hun hørte til her fra det øyeblikket hun satte poten innenfor dørterskelen for første gang. Mens Knert ble bestekompis fra første sniff, har Tufsa tatt på seg en oppdragerrolle hinsides det hun utviste ovenfor sine egne unger, mens Rusken vokter sin flokk med tilsvarende ekstrem omhu som den gang det var Knert som tok sine første steg ut i den store verden. – Og Dolly kjefter og smeller som seg hør og bør i det hun har fått en Knert nummer to å hanskes med.
Kort oppsummert, har altså konseptet galehus blitt tatt til et helt nytt nivå.
Hverdagsbildet er en fortsettelse av konseptet som er kjent under ‘Dagens bilde’, rett og slett fordi det nye navnet syntes mer treffende. Dette er rett og slett et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept, bestående av at blogg-dagen avsluttes med et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt.
Tenkte jeg fikk trå til og få lagt ut en hakket mer seriøs utgave fra åres julebilder med mutter’n enn det som ble lagt ut rett etter jul..
De siste årene er det nemlig blitt en slags tradisjon dette her med å ta julebilder med mitt kvinnelige opphav. – Og tradisjonen tro, er de også denne gang tatt på selveste julaften, hvilket vel antagelig fremkommer ganske greit av bildet, da vi unektelig er hakket mer pyntet og stylet enn vanlig, for å si det sånn.
Men når det er sagt, blir dette etter alt å dømme siste året vi vil figurere i finstasen, da det ble enstemmig vedtatt at fra neste år av, blir fam. Henriksen uniformert i julepysjer grunnet behovet for en større grad av komfort etter den overspisingen som rammer denne familien hvert eneste år.
Hverdagsbildet er en fortsettelse av konseptet som er kjent under ‘Dagens bilde’, rett og slett fordi det nye navnet syntes mer treffende. Dette er rett og slett et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept, bestående av at blogg-dagen avsluttes med et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt.
I skrivende stund, har jeg akkurat forlatt Oslo S til fordel for lokaltoget som frakter meg himmat. Og nå skal jeg benytte meg av muligheten til å være sånn pissirriterende influencer som i hht årsaken til den respektive farting, kun sier A, i form av at det er noe skikkelig kult, men lar B henge i luften, da dette er noe dere først vil få vite senere (forhåpentligvis bare om noen få dager). – Så stay tuned, folks!
Vel.. Enhver familie har jo alltid dette ene utysket som bevisst herper ethvert håp om å kunne få tatt et nydelig, idyllisk familiefoto..
I vår familie, har vi så dette utysket som figurerer i all sin gru til venstre i bildet som snublet i dørkarmen i det hun var i ferd med å tre inn i de voksnes rekker..
Men istedet for å herpe samtlige bilder, går hun altså istedet ‘all in’ for å VIRKELIG få trashet dette ene som de øvrige familiemedlemmer føler seg noenlunde OK på. – Her representert ved det sorte fårets mor (God have mercy on her soul..)
Kunne ikke annet enn å flire for meg selv da jeg brått fikk et gjensyn med dette bildet i det jeg forsøkte å få gjenopprettet en viss orden i ‘fotoboksen’ på tlf.
Det du ser her, er nemlig utkommet av at datteren til bossen forsøkte å lære meg hva som trender på selfiefronten blant den norske ungdommen anno 2023. Noen toppkarakter i så måte fikk jeg vel strengt tatt ikke for hva som ble utkommet av dette intensivkurset som fant sted paralellt med at jeg holdt fortet i restauranten etter å fullført dagens sjerv i puben så min kollega fikk spist litt i ro og mak. Men jeg fikk nå i det minste et ‘greit nok’, hvilket slettes ikke er verst for en ‘fossil’ å få fra en 13 åring..
Når det er sagt, må jeg dog ærlig innrømme at jeg til d.d overhodet ikke kan se poenget med dette horisontale V-tegnet forran nedre del av ansiktet. Fra mitt ståsted, gir det ingen mening what so ever, med mindre en har et kviseutbrudd på haken, eller noe i den duren!
Årets Gryxen-awards er altså i full gang, dog i en endret utgave enn de foregående to sesonger. Dagens bilde er altså av prisen for årets fotograf (hvilken altså ble vunnet av Margrethes Ut i friluft), – hvilken var den første av årets sesong, og dermed også den første noensinne som ble utdelt under det nye konseptet.
Tidligere, har jo dette her i bunn og grunn kokt ned til ikke å være stort mer enn en fremsnakk av egne venner og favoritter med en aldri så liten twist. I år har GRYXEN-AWARDS imidlertid tatt form av å bli en prisutdeling, i ordets fulle betydning. Sluttstreken er m.a.o satt for eget enevelde, samt at dette ene jurymedlemmet, aka adm.dir, og hele arrangementkommiteen altså har blitt fordoblet, i det Gryxen-administrasjonen nå består av Verdande & meg.
Men fordoblingen il tross; Vi gjør ikke annet enn å styre showet, mens det er dere, -publikum som både nominerer kandidatene innen de respektive kategorier og stemmer frem vinnerne.
Uforutsette ting skjer hele tiden. Også GRYXEN-administrasjonen har måttet takle de utfordringer som har fulgt slike såkaldte ‘force major’ hendelser som stikkker kjepper i hjulene for en. På den annen side, føler jeg vi også har fått vist oss kapable til å finne gangbare, konstruktive løsninger , slik som f.eks denne ‘honorable mention’ -utmerkelsen til Kari etter at det viste seg at ordet mening var gitt to betydninger av de som stemte for årets meningsblogger.
Noe rusk i maskineriet har det selvsagt vært, med tanke på at dette er første gang noen av oss drar igang noe slikt i bloggs form. Dessuten har vi hatt en aldri så liten ‘hick-up’ grunnet uforusette omstendigheter i begge leire. Men ikke desto mindre, har responsen samlet sett vært overhveldende. Det har vært et engasjement som mildt sagt har vært rørende for en Gryxen-grunder *hehe*.
Tross alt har jo den underliggende agendaen rundt denne Gryxen-greia vært å kunne få en reell pris ut av det til slutt. -Og det enorme engasjementet, antallet avgitte stemmer, tilbakemeldingene, og ikke minst hvordan prisene er blitt mottatt så langt, så er vi iallefall kommet pokker så mye lenger på vei, for å si det sånn!
Jeg vil derfor rette en stor takk til alle dere som har bidratt til å løfte GRYXEN-arrangementet på dette viset, og håper på ytterligere økning etterhvert som vi nærmer oss klimaks; Altså årets æresgryxen. – Så skal Verdande & jeg gjøre vårt ytterste for at det hele skal bli en så minnerik event som overhode mulig.
Dagens bilde ville nok blitt titluert ‘Pusen med sølvpelsen’ av en hakket mer poetisk versjon av selv, for her har han virkelig visst å finne den ideelle lyssettingen for en posering! Til tross for at det er noen uker siden bildet ble tatt, slik at sommerens snauklipping fremdeles er synlig, er pelsen hans regelrett praktfull.
Nå har vi imidlertid begynt på den perioden hvor den langhårede vinterpelsen er på sitt aller flotteste. Hodet er omkranset av den reneste løvemanken, og tykkelsen gjør at han fremstår enda et hakk større enn den 8 kilos ruggen han er. – Og jeg mistenker faktisk at han vet det selv, da han om mulig opptrer enda mer diktatorisk i det han sprader rundt på området her med en mine som får alt av firbeinte i omegnen til å skygge banen..
På hjemmebane er det imidlertid de sedvanlige potespark i husholdningens øvrige lodne bakender som holder stand. Hvorvidt det er imot husreglene å klaske ned de som måtte befinne seg på hans utpekte sted på dette viset, kunne han vel ikke gitt mer blaffen i.
En ting er iallefall sikkert; ‘Casa Henriksen’ ville vitterlig ikke vært det samme uten Ruskegutten.
Dagens bilde består (som den observante leseren allerede kan tenkes å ha fått med seg) av en collage bestående av fire enkeltbilder, – ett for hver årstid, tatt på et så tett opptil eksakt samme sted som overhodet mulig.
Noen av dere drar kanskje kjensel på de, da samtlige i sin tid er blitt presentert i denne spalten, slik at det dermed ble naturlig å avslutte denne smått diffuse ‘spalten i spalten’ ved å vise de alle fire på et brett.
Planen med det hele, er å få de utskrevet på fotopapir, for så å ramme de inn- og henge de opp som en bildecollage på veggen. I utgangspunktet var jeg usikker på hvorvidt de skulle settes sammen til et stort- eller enkeltvis i fire mindre bilder, men i skrivende stund, heller det altså mot sistnevnte alternativ.
MEN..
– For det er jo nær sagt bestandig et ‘men’..
Om så dette fremstår aldri så mye som en komplett ‘straight forward’ prosedyre der det etter alle solemerker skal bare være å slå på PC’en for å få omsatt ord til handling, så er realiteten den at det meget vel kan lure en durablig hindring der inne mellom de nevnte ord og handling; Nemlig meg, og min evinnelige perfeksjonisme på steroider når jeg først gidder noe. Jeg kan skilte med regelrett røntgensyn når det kommer til å spotte feil ved egne verk, og i dette tilfellet er ‘hang-up’et at vinterbildet bør dras en tanke ut til høyre..
Siden vinteren faktisk står for døren, tillater jeg meg imidlertid å ‘ta’ den, men så er det pokka nødt til å bli med det om ikke hele greia skal være kjørt. – Så da gjenstår det bare å se..
I bunn og grunn er jo hele dette pirket på steroider borderline et paradox, med tanke på hvor langt det er mellom hvert tilfelle hvor jeg gidder! For det er liksom ikke noe midt i mellom; Enten er det null interesse, eller så er det kun perfeksjon/best som gjelder. – Og med hhv best og perfeksjon, mener jeg ‘best’ og ‘perfeksjon’ i ordenes fulle betydning. Sånt som ‘kjempebra’ og den slags superlativer holder ikke by a long shot i forbindelse med de områdene hvor jeg har fått det fore å ‘gidde’, -det er ensbetydende med fullstendig ubrukelig! – Hvor dette her kommer fra måtte gudene vite, men det har regelrett tattovert seg inn i personligheten, og dermed bare noe jeg har måttet akseptere..
Jeg har jo, som jeg vil tro en god del av dere har fått med dere, lagt ut en rekke fotoreportasjer og lignende fra den flotte Askimparken. Denne skiller seg altså ut som en regelrett severdighet i denne ellers særs lite severdige lille ‘harrytassen’ av en småby som en lanterne i novembermørket. Absolutt alt fra andedam til beplantning- til skate-park er ytterst smakfullt, i tillegg til at beliggenhetens samsvar med hva som var maaarkedsplassen til de lokale vikinger i sin tid er gitt sin rettmessige plass på grøntarealet.
M.a.o har vi en regelrett oase av smakfullhet i en ellers fint lite flatterende drabant til Oslo. Og i mine øyne ville det neppe vært menneskelig mulig å dra noen skarpere grense mellom ‘innenfor’ og ‘utenfor’ dette parkområdet enn med det makkverket av en skulptur som er plassert rett på utsiden gjerdet. Nå er jeg riktignok hva som best kan betegnes som kunstnerisk tilbakestående, men cocky som jeg er, anser jeg snarere dette som et tegn på et realistisk virkelighetsbilde med en ditto dømmekraft m.h.t hva jeg faktisk ser enn som et lyte. Nå husker jeg ikke akkurat hva denne opphausede metallsnurr var titulert, men ikke desto mindre skal det forestille flygemønsteret til ett eller annet insekt (jeg har en fornemmelse av at det var enten bie eller humle). – Og jeg mener.. Det er jo uansett samme faen om det så skulle være ei flue, møll eller veps, da intet kan gjøre noe fra eller til på det totale idiotiet som denne angivelig uforskammet anerkjente kunstneren så ‘raust’ har forært byen.
Seriøst.. Enhver rørlegger lager da flerfoldige (insekt)-flyvningsmønstre hver eneste dag, uten at jeg noensinne har hørt det har blitt tilkjennegitt å skulle forestille noe som helst fra den kanten! De bare utfører sitt håndtverk med den ypperste ekspertise, for så å plassere de respektive rørganger fra de respektive toalett- og sluk og ut i kloakken der de hører hjemme. – No fuzz, what so ever!. .
