Hverdagsbildet er rett og slett et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept, bestående av at blogg-dagen avsluttes med et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt.
Årets julebilder med mutter’n ble så visst ingen braksuksess. Årsaken til fiaskoen var først og fremst at vi ikke fikk satt lyset slik vi har fått til i de foregående år. I retrospekt kan jeg imidlertid ikke skjønne hvordan ingen av oss tenkte så langt som til å finne frem fjorårets for å se hvor- og hvordan vi var plassert. Jeg mener.. Såpass mental kapasitet burde jo vitterlig være innen rekkevidde for to hoder, men den gang ei!
På den annen side.. Dersom vi hadde fått til lyset, ville vi jo imidlertid vært strippet for unnskyldninger for en bildeserie hvor dette her faktisk later til å være det beste (altså hvor vi ser mest normale ut), og det sier jo det meste. I tillegg gjør jo det dårlige lyset sitt til at det hele blir litt tåkelagt, -hvilket ikke nødvendigvis er et onde i dette tilfellet, når jeg tenker meg om.
Vi får vinne på sjarmen, for så å satse på å reise kjerringa på julebildefronten i 2025. Vi har vel strengt tatt ikke noe annet valg..
Hverdagsbildet er rett og slett et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept, bestående av at blogg-dagen avsluttes med et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt.
Hvorvidt et referat fra selveste julaften er hjemmehørende under tittelen ‘hverdagsbildet’ er jeg langt i fra sikker på, men om ikke julaften er en hverdag, er det nå i det minste en dag, og dette er et bilde. – Og to av tre får holde når det er snakk om verdens vakreste lille ‘vofs’.
I utgangspunktet var planen at Leah skulle ha på seg den flotte strikkegenseren sin. Den var vel det aller første som ble pakket ned i sekken før avreise til hhv mor og ‘mormor’. Men dum som jeg var, klarte jeg å gi uttrykk for min usikkerhet angående Leahs samarbeidsvilje hva det å påføres en genser angår. – En genser som seg hør og bør både skal over hodet- og har ‘armer’ til forbeina.. Jeg har jo kjent mutter’n såpass lenge nå at jeg umiddelbart innså at en sådan glipp var synonymt med den vennlige- men bestemte mamma-tonen som har den samme effekten på avkommet som 70-åring, -eller 80, for den saks skyld, som det hadde da arvingen var i barneskolealder. Og som forutsett kom den; «Neimen, Gry, da.. MÅ du dra på henne den der, da?.. *dernest halvveis mumlende* Det er så tullete de derre hundeklærne, så..»
Jeg kunne glatt ha sverget på at Leah forsto hvert ord av denne replikkvekslingen, da det første jeg ser etter å ha innsett at det ble en genserfri julaften på den lille spirrevippen var at hun satt midt på sengen i den mest triumferende positur som tenkes kan.
Men for all del.. Jeg er da et voksent, tilsynelatende oppegående menneske som foretar mine egne avgjørelser! – Hvilket jeg til fulle fikk vist i det jeg fant frem julesløyfen som opprinnelig var tiltenkt eget bruk, og fikk ihopes en riktig så søt julesløyfe så snart mutter’n hadde forlatt rommet..
Hverdagsbildet er rett og slett et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept, bestående av at blogg-dagen avsluttes med et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt.
Dagen vi nå har lagt bak oss, har vært dyrebutikk-dag her på berget. Da fylles det opp med mat, gnagepinner og godterier for de kommende ukene. I tillegg måtte Leah ha ny sele igjen, samt at særdeles harde levekår krever en jevnlig tilførsel av tøydyr og dukker for at en viss bestand skal kunne opprettholdes, og vi, ikke minst, kan unngå ytterligere ‘likskjending’ av de vatt- og bomullstømte slaktofrene som er en del av naturens gang i ‘Casa Henriksen’. For kattene sin del, som verken bryr seg om snacks eller leker (da sånt rett og slett er under deres verdighet), er det dermed kun tørrforbeholdningen som fylles opp på dyrebutikkdagen. De krever imidlertid jevnlige forsyninger med bløtmat, og får dermed mange mini-festdager, mens Leah altså har en til to festdager a-la jul og bursdag i form av disse dyrebutikkdagene.
Og i tillegg til den godte- og lekeorgien som avstedkommer på disse dagene for Leahs del, har vi også selve opplevelsen. ‘Dyrebutikken’ for vår del, er nemlig en sånn liten, uber-koselig butikk hvor de kjenner kundene sine. Vi snakker m.a.o den gode gamle nærbutikk-viben som jeg var så heldig å få oppleve den siste krampetrekningen av før de store kjedene tok over. Og ut i fra de samtaler jeg har hatt ang. dette med mine jevnaldrende, har disse butikkbesøkene fra våre første leveår tattovert seg inn i bevisstheten, og ført til at gjenkjennelse er uslåelig i hht å vinne oss som kunder. En skal iallefall for min del forbannet høyt opp på prisnivået før det i det hele tatt kan vurderes opp i mot det å bli sett! Når jeg så dukket opp alene ved det forrige selekjøpet til Leah, og de ikke bare dro kjensel på den her ‘trynesnylta’, men faktisk husket at jeg hadde en ett år gammel Jack Russell, så var jo jeg solgt og byttelappen kastet, for å si det sånn.
Her sees altså den lille spirrevippen i det hun i kjølvannet av gildet til slutt gikk rett i vater på sofaen. Så her ligger hun altså, rett ut med beina i været, midt i haugen av leker og tyggebein som hun har vekslet imellom de siste timene.
Hverdagsbildet er rett og slett et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept, bestående av at blogg-dagen avsluttes med et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt.
Langhårede Pepsi har en svært så brusende og flott hale å skyte i været der bak, det er det ingen tvil om. Problemet er bare at det virker som om hun har minimal- til nada kontroll over hvor den halen befinner seg i alle andre sammenhenger enn når hun altså kommer en i møte med denne pelspryden rett til værs.
Spiser hun, vil halen på ett eller annet vis bli lagt i maten (egen- eller en av de andres), vannskålen, eller begge deler. Siden hun liker å halvt sitte-halvt ligge på fanget med beina i været, er det tidsvis et svare styr med å få dandert den halen for å oppnå optimal comfort. Men det mest forsmedelige for en kattemor, er at den gjerne henger etter som et sånt påheng hun ikke helt later til å skjønne vitsen med, med det utkommet at hun soper med seg uforholdsmessig mye ‘dritt’ som så, like ubegripelig, må fjernes fra pelsen ved hjelp av den famøse børsten..
‘The pels’ angels’ er nemlig særs merksnodige når det kommer til den børsten. De kan nemlig kose max, -inntil de ser at det faktisk er den som er i bruk! Da er det bråslutt på kosen, for å si det sånn; Da går det nemlig direkte fra kosepus til ‘bloody murder! -Ring dyrebeskyttelsen, rabiskjerring er løs’.
Allikevel er det nok den ettårige Jack Russell -terrierens formening om at den flotte bbrusehalen er et leketøy som gir ‘Peps’en aller mest ‘hale-bry’..
Hverdagsbildet er rett og slett et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept, bestående av at blogg-dagen avsluttes med et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt.
Rundt hver tredje til fjerde uke, er det dags for en tur til dyrebutikken for å skaffe nye forsyninger, og da får Leah være med. Dyrebutikken er i leahs øyne, er nemlig først og fremst gnagepinnenes Mekka, så at ‘moder’n går for å finne maten først forgår ikke uten en grad av protest fra den lille logreren, for å si det sånn.
Når vi så endelig har fått kommet oss frem til ‘pinne-avdelingen’, hvor all verdens ulike varianter av gnagepinner og ‘rarter’ er spredt utover i hyllene fra gulv til rundt menneskelig øyehøyde, -hvilket altså innebærer et par-tre lengderoppover er innenfor Leahs rekkevidde, er det imidlertid at det virkelig krever sitt å ha med en ‘kid’ som er pokker så mye raskere enn deg selv ‘in a candy store’. Så lenge hun vet jeg følger med, oppfører hun seg eksemplarisk, men det minste lille øyeblikk oppmerksomheten glipper, er hun der som et olja lyn..
Denne gang, hadde hun imidlertid tatt seg vann over hodet, da det hun hadde sett seg ut, var ett eller annet slags bein som var omtrent like stort som henne selv, slik at hun ikke engang kunne oppdrive et gap som var stort nok for å få et grep på den.
Men det aller beste, er nok når vi kommer hjem igjen, og det kan gyves løs på posen med godsaker! Kattene, derimot, har av en eller annen grunn aldri brydd seg med sånt godteri. For Pepsi og Knert sin del, skyldes det nok i bunn og grunn at de spiser seg så fra sans og samling mette på maten at det rett og slett ikke blir plass til noen godbiter.
Hverdagsbildet er rett og slett et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept, bestående av at blogg-dagen avsluttes med et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt.
‘The Pels Angels’ har altså så ekstremt mye rart for seg. Hva kattene angår, har det imidlertid vist seg klin umulig å fä foreviget, da både öyeblikket og de selv er ‘long gone’ før en i det hele tatt rekker å få slått på kameraet. Ergo er de som poster alle disse vannvittige kattevideoene nødt til å ha kameraer gående i huset 24/7.
Ikke sänn å forstå at dette er lett når det kommer til Leah (Kjekstadmarkas Leah) heller, -for all del! Men siden hun som regel er i bånd utendörs, kombinert med at hun generelt har et lite hakk lenger ‘attention-span’ enn kattene, og ikke minst at hennes stunt langt gjerne er viljestyrte, og ikke utkommet av ett eller annet hasardiøst krumspring som feiler deretter, lar det seg i det minste gjøre å få fanget opp noe dann og vann. – Som f.eks da noe nede i et lite hull i bakken vekket den lille logreren sin nysgjerrighet så til de grader at hun går ‘all in’ for å få skviset hodet ned i dette hullet at jeg rett og slett måtte avbryte strutsetilværelsen på denne dybden da jeg var redd hun rett og slett kunne sette seg fast dersom hun skulle fätt skviset skolten enda lenger ned. Men hun kom da jaggu langt nok ned allikevel, da det eneste som er synlig, er ørene, som presses bakover i det hun oresser hodet ned i ‘sanden’..
Hva det var der nede som var så inn i hampen spennende/interresant, vil nok føye seg inn i rekken av de små og store spørsmålene som vil forbli ubesvart. – Iallefall for min del.
Hverdagsbildet er rett og slett et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept, bestående av at blogg-dagen avsluttes med et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt.
Dette skjedde altså for noen uker tilbake; Jeg rusler nedover gaten og passer i grunnen mine egne saker, da det brått dukket opp noen farger i sidesynet som ikke hørte hjemme i omgivelsene forøvrig. – Og ganske riktig; Der oppe i treet, stødig dandert på er par av de tette greinene, var det på ett eller annet vis havnet en sokk! En lilla og hvitstripete sokk som på øyemålet virket å være rundt min størrelse. – Altså ikke en typisk barnesokk som hadde blitt tatt fra en gympose eller noe for å kastes opp i treet av klassens moroklump, men en sokk tilhørende et eldre barn/ungdom eller en voksen med kvinnestørrelse.
Dermed var jo nysgjerrigheten min vekket ang. hva i heiteste som kan være foranledningen til at en enkelt sokk finner veien opp i et tre!? Dessverre vil nok svaret på dette spørsmålet la vente på seg, selv om jeg vitterlig kunne gitt mye for å få vite hvordan noe slikt kan skje, for det er jo bare pokka nødt til å ligge en god historie bak noe sånt.
Hverdagsbildet er rett og slett et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept, bestående av at blogg-dagen avsluttes med et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt.
Som typisk er, er Rusken den av ‘the pels’ angels’ som har den vanskeligste pelsen kombinert med at han er den dårligste på egenpleie. Når sant skal sies, er denne husets mjauende herre en regelrett slusk om vi legger normal kattestandard til grunn. Han holder seg ren sånn til vanlig, men med en gang det blir noe litt utenom det vanlige, må han i dusjen. – Og å få vasket ren en 8 kg pusegutt som ikke ser nødvendigheten av dette i det hele tatt krever sitt, for å si det sånn!
Heller ikke børsting/kjemming, klipping av knuter, eller hva det ellers måtte være av nødvendig stell blir utført uten en grad av oppsetsighet av denne karen, hvilket selvsagt er nærmest uforenelig med at han har en pelstype som knytter seg som et teppe helt innerst i rekeperioden i løpet av noen få timer dersom ikke ethvert tilløp til knute tas umiddelbart.
At vi skal klare å komme oss igjennom uten litt skamklipp hist og her, har vi bare måttet innse er urealistisk, så målet hvert eneste år, er at vi i det store og hele får bevart pelsen. I motsatt ende, har vi den store fadesen, hvilket vil si at han brått kommer inn med typ 3/4 av underpelsen sammenfiltret som ei vevd matte, slik at barbermaskinen må til pers.
2024 var et sånt år..
Etter et par år der vi har klart oss bra, slik at det har holdt med en og annen runde med saksen, ble det i år frem med barbereren igjen. Ikke over hele riktignok, men nok til at han har gått igjennom sommeren i en lite imponerende pelsdrakt. Men nå er den endelig mer eller mindre tilbake i sin fulle, praktfulle form, -og sånt må jo bare foreviges!
Hverdagsbildet er rett og slett et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept, bestående av at blogg-dagen avsluttes med et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt.
Etter sigende, er det visstnok ikke vanlig for firbeinte å ha egen PC, så selv om det dreier seg om en godt brukt en, er det vel en ganske så sikker indikasjon på at ‘the Pels Angels’ er godt over gjennomsnittet bortskjemt.. Kattene er dog ikke spesielt ivrige databrukere, de er mer interessert i slikt som laser-leken. Men Leah derimot, elsker å se dyrefilmer, -fortrinnsvis hundefilmer, på YouTube, Facebook, o.l.
Men valper er imidlertid neppe for hund og regne i følge Leah, -til tross for at hun som den ett-åringen hun er strengt tatt fremdeles er for valp å regne selv. For et par dager siden, så vi nemlig en videosnutt med det siste kullet hos Leahs oppdretter, og en kunne se av hele henne at disse små nøstene som snublet av gårde var det reneste freak-show i hennes øyne.
Så forvirret var hun over disse små vesnene at mine forsøk på å forklare at ‘for et år siden, var Leah akkurat slik som de der’ åpenbart ikke nådde inn, da det ikke lot til å ha gjort et døyt fra eller til på forvirringen..
Hverdagsbildet er rett og slett et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept, bestående av at blogg-dagen avsluttes med et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt.
I det jeg ruslet hjemover etter jobb her om dagen, registrerte jeg i sidesynet brått noe som avvek såpass fra norm at jeg tok meg brydderiet med å løfte blikket fra mobilen, for så å dreie det en anelse til høyre. – Og. avvik fra norm var det virkelig, det skal være sikkert og visst! Faktisk et så til de grader avvik at jeg vil gå så langt som til å betegne det som unikt!
For her var det nemlig noen som hadde samlet bøttevis av epler hvor folk bare kunne forsyne seg, -og det gjerne i rikt monn attpåtil, for her var det åpenbart langt fler å hente der de kom fra!
Selv ble jeg bare stående der en stund, mens jeg møysommelig tygde på eplet jeg hadde forsynt meg med. Det var nemlig noe ved dette her som virkelig traff ‘feel-good’ -nerven. I disse dyr-tider, er det jo disse eplene garantert gull verdt for de som sliter for å få endene til og møtes, samtidig som jeg generelt virkelig har sansen for det som går på å unngå sløseri. Jeg tilhører jo tross alt ‘tenk på de fattige barna i Afrika’ -generasjonen, som altså fikk dette med ikke å ta det å kunne spise seg mett flere ganger daglig som en selvfølge, -og slike verdier en har blitt flasket opp med morsmelken på har jo vitterlig en tendens til å bli værende. Og som om ikke dette var nok, ligger det jo også et gode for giveren(e) i dette her, da de tross alt slipper å bry seg med hvor de skal få kvittet seg med all den overflødige frukten!
