Hverdagsbildet er rett og slett et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept, bestående av at blogg-dagen avsluttes med et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt.
Hvordan hun har fått det til måtte gudene vite, men ikke desto mindre har den lille glad-rampen, her avbildet i det hun akkurat har funnet den ‘rarten’ som ble kastet ut for leken ‘finn rarten’, besørget sele nummer tre på samvittigheten. M.a.o er vi nå i gang med sele nummer fire på drøye ni måneder.
De skal jo angivelig tåle noen runder med ivrige valpe- og unghundtenner disse her, -hvilket de også ser ut til å gjøre i normale tilfeller, uansett størrelse og bitt på hunden. Men nå hadde vel ‘normal-toget’ forsåvidt forlatt stasjonen i god tid før det i det hele tatt var snakk om noe avbitte seletøy hva ‘yours truly’ og ‘the pels angels’ angår.
Dermed kan vi vel forsåvidt rapportere at alt er ved det normale unormale her på berget
Hverdagsbildet er rett og slett et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept, bestående av at blogg-dagen avsluttes med et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt.
Dette bildet ble tatt på ren måfå, rett inn i den bekmørke skolen, da trærne altså fikk dette merkelige lysskjæret over seg som altså gjorde at de fremsto på dette viset.
Hva jeg imidlertid IKKE var klar over, var at det avbildede treet skulle vise seg å være av den heltrolske typen! – Hvorvidt det er et troll som identifiserer seg som et tre-, et tre som identifiserer seg som et troll, eller et tretroll som enten er både troll og tre på en og samme gang, eller ingen av delene, vites ikke. Og når sant skal sies, er jeg langt i fra sikker på om jeg ønsker å vite det heller.
Men ikke desto mindre skulle det altså vise seg at det skjuler seg et troll inne i det jeg antok var et helt ordinært furutre.
Hverdagsbildet er rett og slett et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept, bestående av at blogg-dagen avsluttes med et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt.
Jeg går altså og rusler av sted med Leah og aner verken fred, fare eller noen snarlig oppkomne høytider. Det er m.a.o bare en helt vanlig tirsdag, -hverdagen over alle hverdager, for så at underbevisstheten oppfatter noe som bevisstheten er nødt til å bruke litt tid på å fordøye;
– Et julevindu. – Og det er ikke et hvilket som helst slags diskré julehentydninger heller, for dette her er snarere et julevindu på steroider!
Dette bildet yter faktisk ikke den respektive grellheten full rettferdighet heller, da det bare ble knipset med mobilen fra litt avstand, uten å ha foretatt noe som helst av innstillinger etc for å kunne bevise at jeg så det jeg så. I realiteten var det så mye blinking og lysing at det burde vært skiltet med anbefaling om ikke å se direkte i vinduet uten solbriller for å unngå å få svidd hornhinnen!
Jeg mener.. En ting er nå at slikt steroideinfisert bling-bling popper opp som paddehatter i det vi går inn i adventstiden, og vi får det første liggende snøfallet, men 15. oktober er pokker for drøyt. Vi er tross alt fremdeles på sommertid!! Sånt som dette vil jeg faktisk gå så langt som å si er ren sabotasje av reell, tidsriktig julestemning.
Hverdagsbildet er rett og slett et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept, bestående av at blogg-dagen avsluttes med et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt.
Tidsperspektivet med Leah er rett og slett fullstendig forkvaklet. På den ene siden, føles det som om hun har vært en del av husstanden i evigheter, da det er blitt umulig å forestille seg et liv uten henne i det, mens det på den andre siden, oppleves helt vannvittig at min lille valpejente er i ferd med å bikke sitt første år på planeten. Men uansett hvordan en vrir og vrenger på det, så er altså mandag den 14. oktober 2024 Leahs ett-årsdag.
‘The Pels Angels’ fødselsdager går jo selvsagt aldri ubemerket hen. Samtidig må det innrømmes at det byr på visse problemer å få disse dagene til å skille seg nevneverdig fra årets øvrige dager, da det ærlig må innrømmes at de er så til de grader bortskjemt at det fra et objektivt ståsted blir som om hver dag er en bursdag..
Men dette her har imidlertid ført til at vi har oppnådd en såpass høy stjerne hos den lokale dyrebutikken at det vanker bursdagspresanger i posten, og slike overraskelser er jo alltid like spennende. -Ikke bare for bursdagsbarnet, men for hele hurven!
Hverdagsbildet er rett og slett et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept, bestående av at blogg-dagen avsluttes med et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt.
At kattekassen ikke for lengst er på plass når vi er godt inne i oktober, er et reinspikket mirakel med tanke på at Pepsi må være så lamgt unna en ‘friluftskatt’ det er mulig å komme. Den står riktignok inntil veggen ute på verandaen, men utendørs er nå tross alt utendørs åkke som, da dette er ei frøken med en særdeles lav tolleransegrense for hva som kan tollereres av alt fra vind i pelsen til rått- og vått, til kaldt under potene. Av den grunn, går hun praktisk talt i dvale mellom september og april. Men brått har hun altså regelrett sjokkert ved å gå ut, av egen frie vilje, -hvorav hun på godværsdager til og med har strukket det så langt som til å hive seg med på tur, -til tross for at det har vært rått på bakken!!
Men direkte urovekkende ble det først da jeg en kveld gikk kveldsturen med en venninne, hvorav jeg venter ute med Leah og Tufsa mens hun er en kjapp tur innom butikken. For i det jeg står der og aner fred og ingen fare, hører jeg brått et ‘Meeeu’ i hva som for det utrente øre høres ut som en kattunge, men som, under normale omstendigheter, i realiteten er røsten til den syv år gamle pelsprinsessen Pepsi. Greia er bare at parkeringen ved den lokale Rema 100 -sjappa overhodet ikke er ‘normale omstendigheter’ hva Peps’en angår. Pepsi er nemlig ihuget motstander av all ferdsel utenfor innkjøringen til boligfeltet, hvor hun blir stående og ule de gangene hun slumper til å være ute når en faktisk MÅ ta seg en tur utenfor hjemmets lune arne. Følgelig tar det en god stund, hvor lyden kommer progressivt nærmere før jeg evner å innse det mulige i det umulige, for å si det sånn.
– Og der, ut av mørket, nærmest kryper en lettere forstyrret-, rimelig oppjaget og i overmåte forurettet pus, hvorpå det ikke var snakk om annet enn å få båret henne tilbake til sikker grunn. Men bare det at hun brått har gitt seg i kast på en rundt 150 meters utfart i veikanten til en asfaltert vei, kunne vel neppe ha vært et større karakterbrist for henne å være.
Nå er det vel brått så vi får se henne på musejakt også! Og da snakker vi virkelig krise, da dette her tross alt er en pus som er livredd for mus!!.
Hverdagsbildet er rett og slett et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept, bestående av at blogg-dagen avsluttes med et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt.
I såfall vil det ikke være så rart. Faktisk vil jeg vel gå så langt som å si jeg ville bli særdeles overrasket om du hadde vært kjent med sådanne trær, da det iallefall så vidt meg bekjent kun finnes et eneste av sitt slag på planeten. – Hvilket ’tilfeldigvis’ er utenfor pub-lokalene på jobben. Siden dette er en såkaldt ‘brun’ rockepub, -og da en rockepub med respektfor seg selv, er selvsagt lokaliteten nødt til å være gjennomført, -plantevekstene innkludert. Men hvor spesielt det nå enn er, kommer altså ei heller rocketrær utenom å farges av høsten..
Hverdagsbildet er rett og slett et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept, bestående av at blogg-dagen avsluttes med et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt.
I disse ulvetider hvor denne LHBTQ++ på steroider på ett eller annet vis har klart å fucke til det konseptet hva kjønnstilhørigheter angår som har rådet for det jordiske livet siden tidenes morgen, med den følge at vi tilsynelatende skal være begge kjønn og ingen kjønn, i tillegg til de øvrige 98 ikke-eksisterende kjønnsidentiteter vi i større eller mindre grad er avkrevd å skulle forholde oss til som om de faktisk var reelle, var det ikke annet å gjøre enn å finne frem til mitt mannlige ‘selv’..
Nå er det jo imidlertid så at det ikke lar seg gjøre å skifte kjønn just like that. Vi må bare late som om det går an. Av den grunn, finnes ei heller ‘Gary’ i virkelighetens verden, da han er egenprodusert i photoshop. – Eller, dvs. ‘Gary’ finnes ikke i den utgaven du ser her, -men samtidig er han den glatte sosseversjonen av virkelighetens Glenn (aka broder’n) som han selv aldri ble (dog med et sett ‘dårevipper’ som neppe ville vært påsatt av Gary om han hadde vært en virkelig person).
Hverdagsbildet er rett og slett et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept, bestående av at blogg-dagen avsluttes med et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt.
Etter å ha måttet stake opp- og vaske ned toalettene i event-lokalene for etterlatenskaper i forbindelse med klargjøring for fredags-quizzen på jobb x-antall ganger, fløy jeg nærmest i flint da jeg sist torsdag ble servert en do verre enn noensionne.
– Vel.. Kanskje ikke umiddelbart, da jeg hadde mer enn nok med å brekke meg, men dog såpass at jeg fikk avsagt både streiketrusler og eder og galle før jeg dro hjem for dagen.
Såpass rødglødende var jeg tydeligvis at bossen lot meg få legge ut om planlegte plakater med varsel om offentlig ithengning om jeg skulle finne ut hvem denne/disse ‘driteren/driterne’, som vi kaller de, er uten innvendinger what so ever.
Etter jeg fikk en lovnad om at disse toalettene ville bli avstengt for bruk av gjester i underetasjen neste gang noe slikt ble oppdahget, hadde leg fått sagt mitt der, og var dermed klar for neste trinn i utrasningsprosessen bestående av å rase av gårde akkopagnert av mumlende bannskap, som så glir over i en slags turbokreativitet. Herav ble så det nedtegnede kvad utformet, hvorav jeg faktisk har rast såpass fra meg at jeg i det minste er i stand til å se humoren i det poetiske makkverket ved hjemkomst, så jeg knoter det ned før det går i glemmeboken.
Når jeg så dagen etter skulle lage i stand en plakat eller noe, så slo det meg; Nå skal jeg jaggu smekke sammen en doplakat i samme slengen, for å se hva bossen sier!
– Og her er altså det kreative utkommet av min velrettede harme denne torsdagen.. Om den ikke akkurat egner seg på en vegg ute i offentligheten, syntes jeg dog den passer en offentlig blogg hvor det er godt over gjennomsnittet høyt under taket som hånd i hanske..
Hverdagsbildet er rett og slett et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept, bestående av at blogg-dagen avsluttes med et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt.
Mysteriet om den forsvunne leppestiften erklæres herved for løst!
Det begynner med at jeg finner noen plastbiter så isøndertygget at jeg ikke har den ringeste anelse av hva de kan avstamme fra.
Dernest finner jeg hoveddelen av hva som kvelden før var en relativt ny leppestift som etter alle solemerker lå i lommen på jakken som da hang over en stolrygg- og som nå ligger på gulvet.
Og siden en ikke skal gå mange skrittene her i huset før det strømmer til med hhv nysgjerrige ‘småtroll’, og ‘småtroll’ som kicker på alt som KAN gå i retning av noe go’mat, -og da gjerne med Leah og/eller Knert i spissen.
Derfor var hendelsesforløpet hva torpederingen av denne leppestiften faktisk klart som dagen i det jeg rettet blikket til siden for kosmetikkvraket på gulvet, og fikk se denne truten!..
Her hadde det nemlig oppstått en god ansamling av røde flekker i barten, hvis fargetone var en uomtvistelig match i forhold til den som bar ment å pryde mitt nebb, og ikke forringe hennes.
Hverdagsbildet er rett og slett et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept, bestående av at blogg-dagen avsluttes med et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt.
Denne dagens valg av bilde har rett og slett ingen annen bakgrunnshistorie enn at husets edsvorne BFFs, Knert og Leah (aka ‘Kneah’) bare er så forbannet søte!
15-20 min. kjapp morgenlufting på hver sin kant for å få gjort sitt fornødende før frokost er nok; I det den sort-hvite ‘glad-tjukken’ kommer oss i møte når vi svinger inn til boligfeltet, er det en regelrett bersjerkgang av en gjensynsglede så en skulle tro det dreide seg om både vinter og vår siden sist de så hverandre.
Som regel prøver jeg å få løsnet Leah fra båndet under disse gjensynene inne på gårdsplassen nå som båndtvangen er over slik at de ikke surrer seg inn. Men, som det forsåvidt fremgår av bildet, så var jeg hakket for treig i oppfattelsen denne gang.
