For et par uker siden delte jeg et utvalg av de mest kontroversielle meninger, holdninger og synspunkter jeg har HER. Dette innlegget skulle bla a vise seg å inspirere medbloggere til å ta for seg et par av disse emnene i separate innlegg (du kan bla.a lese Vestfrøkens refleksjoner ang. hva som faller inn under fattigdomsbegrepet HER), samt at jeg har mottatt en rekke tilbakemeldinger som påpeker viktigheten av at noen tør gå ut med slike klare brudd på dagens politisk korrekte rammer. -Så da tar jeg meg atter en gang friheten å ‘røske’ folk opp fra dvalen med en ny porsjon kontroverser!..
⇒ Jeg syntes det meste av kvinneidrett er litt kjedelig, av den enkle grunn at vi aldri får løpt like fort, løftet like tungt, kastet like hardt og langt, osv, osv som menn. Dette er overhodet ikke noe jeg er stolt av, men jeg evner bare ikke å oppdrive den samme entusiasmen når jeg vet at resultatene er nødt til å bli svakere, satt opp i mot de som råder for menn. Erkjennelsen av dette, var også en sterkt medvirkende faktor til at jeg selv i sin tid mistet den nødvendige ‘driven’ for videre satsing innen friidretten.
⇒ Mens det blandt allmuen av en eller annen grunn fremdeles råder en oppfatning om at mannen skal være eldst i et forhold, og at samfunnet derav utviser en langt større aksept for betydelige aldersforskjeller når det går denne veien enn den motsatte. Etter å ha gått dette nærmere eter i sømmene, syntes det for meg helt åpenbart at dette snarere er oppskriften på fiasko enn for lykke, og årsaken er som følger; Menn har som kjent et betydelig høyere testosteronnivå enn oss kvinner, og testosteron er det hormonet som gir menn den bestemtheten, temperamentet og myndigheten som e typisk for menn. I parforhold, fører så alt for ofte disse egenskapene til at mannen blir den dominerende parten i forholdet. Når vi i tillegg får en betydelig overvekt av livserfaring lagt til dette, er scenen satt for en massiv ubalanse i maktforholdet mellom de respektive partene. Om derimot kvinnen er den som stiller med mest livserfaring, vil den styrken hun sitter på gjennom dette gjevne ut den mannen er gitt gjennom testosteronnivået, med det utfall at partene istedet stiller med et utgangspunkt som er mer eller mindre gjevnbyrdes! Jeg har en rekke eksempler som underbygger dette fra min egen omgangskrets, mens vi i kjendisverdnen har relasjonen mellom Vendela Kirsebom og Petter Pilgaard som det perfekte eksempel å vise til.
⇒ Stikk i strid med allmennhetens oppfatning og på tross av egen ikke-eksisterende finkulturelle innsikt og interesse, digger jeg Ari Behn. Dette er virkelig en fyr som tør være seg selv, og nekter å la seg presse inn mellom samfunnets fastsatte rammer! Hvordan det i det hele tatt lar seg gjøre å fremstå eksakt like dan i selskap med Europas kongelige og i møte med hjemløse på gaten i Oslo, er i mine øyne unikt ut av denne verden.
⇒ Jeg mener hensynet til å redde liv burde veie tyngre enn de pårørendes sentimentalitet når det kommer til organdonasjon, og at de derav ikke skulle hatt muligheten til å motsette seg dette. Den reduksjonen hva angår organmanglen dette ville medføre, ville dessuten redusert etterspørslen etter illegale organer. Her kjøpes det i ‘beste’ fall nyrer m.m av nødlidende for en slikk og ingenting, mens de i værste fall stjeler de. Videre drepes faktisk folk rundt om i verden ‘left, right & center’ av organtyver, da det er en særdeles høy kurs for slikt som hjerte og lunger slik som det er i dag. Som sekundær argumentasjon, kan jeg heller ikke se noen religiøse aspekter som skulle ha noe å si her, for det er en ting vi alle er skjønt enige om, hvorvidt en er kristen, muslim, ateist, eller buddhist, for å si det sånn; Personen det dreier seg om, befinner seg ikke lenger i den respektive kroppen! Hva jeg kaller bevisstheten, og som andre refererer til som sjelen har enten forlatt kroppen, eller døde sammen med den. Uansett er kroppen i det øyeblikk hjernedød inntreffer kun et ‘skall’ dens respektive eier har etterlatt seg. Kort oppsummert, kan jeg ikke komme opp med en eneste ting som forsvarer det å la livgivende organ få råtne- eller brennes opp av hensynet til de etterlattes sentimentalitet..
⇒ Som den svorne liberalist jeg er, mener jeg folk burde hatt full frihet til å råde over eget liv og legeme såfremt det ikke er til skade for andre, eller medfører at andre utsettes for en uforholdsmessig risiko. Dette innebærer også at den enkelte blir gitt det fulle og hele ansvar for sine handlinger, og derav det de måtte forårsake av skade som følge av denne friheten. At dette faktisk fungerer som et betydelig mer effektivt botemiddel mot uønsket adferd enn den forbudslinjen som stadig tar for seg av vår individuelle frihet her på berget, fremkommer tydelig i de land hvor dette prinsippet råder i hht promillekjøring. I de nasjoner hvor det ikke finnes noen promillegrense som sådan, men hvor en får hele ansvaret for den skade som måtte ha blitt forvoldt dersom ulykken skulle skje og en får påvist promille, er kjøring med promille faktisk tilnærmet ikkeeksisterende..
Jeg må innrømme at jeg er mye uenig med deg her, men jeg synes ikke du tar feil heller. Mest beundrer jeg deg får å tørre å komme med det. Jeg må gjemme meg bak karakterer i romaner får å få presset ut mine egne syn …
Jeg syntes det er viktig at de av oss som har vår styrke i det å kunne stå støtt i de stormer som kan følge av å skjære så til de grader ut av de gjeldende politisk korrekte rammer. For selv om jeg ikke har noe problem med å ta det som måtte komme, forstår jeg utmerket godt at det ikke faller seg så lett for andre. Det som imidlertid skremmer meg, er at stadig fler syntes å skremmes til taushet, for å si det sånn. Grunnet de massive angrepene som vi alle har sett blitt utført mot folk som går mot strømmen, våger stadig fler ikke å utfordre opinionen ved å danne seg meninger på selvstendig grunnlag, og skvises istedet innenfor stadig trangere rammer for hva som er ‘lov’ og ‘ikke lov’ å mene. Derfor føles det som et rent ansvar å ta den eventuelle støyten jeg som kan, for med det forhåpentlig å kunne bane vei for en og annen for å tore ta steget ut i selvstendigheten, for å si det sånn.. 😉
Er du så liberalistisk at du mener folk skal bestemme fullt og helt over seg selv, så må du også godta at enkelte ikke vil at organene deres skal anvendes etter døden. Men dersom en person har sagt ja på forhånd, synes jeg ikke pårørende skal kunne si nei når vedkommende er død.. Vi har jo allerede hatt litt trøbbel med definisjonen av “død” ( Leger ville ha svar på når er man død?) da kirurger kom for å høste organer på et sykehus her i landet, og andre leger reagerte. Det er litt skummelt dersom myndighetene skal bestemme alt. Plutselig avlives noen “som likevel skal dø om en dag eller to” fordi man skal ha tak i ferske organer. Det er jo slik at organer må tas veldig fort, ellers er de ubrukelige. Død hjerne, mens maskiner holder annet i gang..da kan man bruke dem. Død i trafikkulykke..kan ikke brukes. Det er derfor det er sånn mangel på organer..folk død på feil sted som regel.
Ellers: Ja, jeg er for organdonasjon, må si det. Men imot at staten plutselig skal mene at et lik tilhører staten!
Jeg er helt på det rene med det kontroversielle i dette her, og dette er definitivt ikke et ‘sort-hvitt issue’. Jeg har full forståelse for de faktorer som taler for å opprettholde dagens ordning, for her foreligger det tungtveiende argumenter på begge sider. At jeg har endt opp med et syn som går i mot dagens ordning, er utkommet av at de nevnte argumenter er blitt veid opp i mot hverandre, og hvor hensynet til at flere liv vil kunne reddes i mine øyne viste seg å veie tynger enn hensynet til de pårørendes sentimentalitet.
Fra hva jeg har kunnet forstå, er det ikke så mange som har utfordret den ordningen som foreligger på dette området da det tross alt ikke har vært fremmet i noen offentlig debatt så vidt jeg vet. Årsaken til at det ble et issue hos meg, var rett og slett at jeg så en Nat Geo -dokumentar om det illegale markedet som ikke bare inneholdt en endeløs rekke av kvalmende tall, men som samtidig etterlot meg med vissheten om at jeg ville vært fullt kapabel til å benytte meg av dette markedet dersom timeglasset var i ferd med å renne ut for meg selv eller mine nærmeste.
Når en så blir minnet på at dette får holde det gående slik det gjør pga manglen på donorer, hvilket pårørende som setter seg på bakbeina har en betydelig del av ansvaret for, endte jeg med å innta dette noe kontroversielle synet..
– Jeg skjønner imidlertid ikke hvor du mener mitt liberalistiske syn på individets rett til å bestemme over eget liv og legeme kan komme i konflikt med at jeg syntes de pårørende skulle fratas retten til å motsette seg organdonasjon..(?)
For uansett slektskap, dreier jo ikke en beslutning en tar som pårørende seg om eget liv og legeme, da avdøde er og blir tredjeperson uansett relasjon! Om det derimot var avdøde som hadde avsagt et ønske i sakens anledning, ville de vært noe ganske annet.. Som sagt følger det jo aldri bare gleden eller bare sorgen ved de valgmuligheter en har, uansett hvor opplagte de er. I en verden som ble styrt etter min pipe, ville en avdøds ønske om å motsette seg organdonasjon derav måtte etterfølges som en av de uungåelige (potensielle) negativer som følger denne ideologien som alt annet.
Men som sagt, jeg skjønner at dette er kontroversielt, men dog noe det er verdt å tenke over, for så muligens å kunne komme opp med egne forslag på løsninger?.. 😉