Enkelte ting irriterer meg grenseløst, til tross for at jeg er fullstendig klar over at de er bagateller det er helt meningsløst å la seg affisere av. – Like fullt, evner jeg bare ikke å la være..

⇒  Gramatikkfeil:  Dette går meg fullstendig på nervene både når det forekommer i norske/skandinaviske tekster og i engelske. Når jeg kommer over tekster hvor f.eks alt som uttales ‘å’ skrives med en ‘å’, hvor engelske utgivelser flommer over av feil former av ‘to be’ og den slags, setninger begynner med liten bokstav, hvor det utvises null forståelse m.h.t bruken av da og når, osv, og rett og slett dårlig språk i utgivelser fra folk som har skriving som profesjon. Stavefeil ser jeg som regel glatt gjennom fingrene med, da dette ofte skyldes dette idiotiske auto-spell -herket enhver telefon og nettbrett er infisert med. Gramatikkfeil derimot, er selvforskyldt.

⇒  Faktafeil:  Uansett hvilken type utgivelse eller sending det dreier seg om, kjennes det ut som om jeg har en innvendig trykkoker på bristepunktet når jeg oppdager faktafeil. Dette topper seg fullstendig i de tilfeller hvor de respektive faktafeil legges til grunn for den videre redegjørelsen og/eller hypotesefremleggingen. Det fikser jeg rett og slett ikke! I det jeg kommer over hypoteser/redegjørelser basert på faktafeil, er jeg bare nødt til å få meldt fra om dette, og har faktisk gått så langt som til å ringe en utgiver ved et tilfelle dette var eneste mulighet for kontakt..

⇒  Dubbing og idiotiske oversettelser av familie- og barnefilmer/serier:  Jeg er hellig overbevist om at den tidligere så mye mer utbredte praksisen av å tekste tegnefilmer o.l har en betydelig del av æren for at jeg, og mange med meg, har tilegnet oss en flytende engelsk. Argumentet om at de minste ikke er i stand til å få med seg teksten, mener jeg faller på steingrunn ved at handlingen gir seg selv i brorparten av disse filmene. Iallefall hadde ingen av de jeg vokste opp med noen problemer i så måte.. Det er en kjensgjerning at mennesket har en begrenset periode i de tidlige barneår med en helt unik, once in a lifetime evne til å tilegne seg språk. -Ergo; En strøken engelsk er betinget av at innlæringen begynner så tidlig som mulig. Det irriterer meg grenseløst at de saborterer denne muligheten for innlæring gjennom dubbing, i tillegg til at det gjerne har en ødeleggende effekt på selve produktet.

Det aller mest irriterende er alikevel når de begynner å oversette navn og fantasiord som ble gjort til Harry Potter -filmene. Jeg mener.. Hva pokker er poenget med å oversette slikt som f.eks Gryffindor til et norsk ord som heller ikke finnes i virkelighetens verden!? Det tjener jo overhodet ikke til annet enn å skape forvirring!

⇒  Samfunnsdebatter som unnvikes av redsel for betente tema:  Når innvandring og innvandrere blir bragt på bane, gjør jo sammenhengen det åpenbart for alle og enhver at dette ikke dreier seg om svensker og engelskmenn! Når politikerne så kjører på som om de er fullstendig fremmed for at det kan være noen forskjell på innflytting innenfor Schengen og IS-styrte områder i midtøsten, koker det nærmest over innvendig. Jeg mener.. Uansett hvor en står i denne debatten, så er en fullstendig på det rene med at dette dreier seg om fremmedkulturelle innvandrere, og for meg oppleves det dermed som grenseløst provoserende når problemet unnvikes ved å te seg som om det var snakk om innvandring pr. definisjon. For å få en konstruktiv og fruktbar debatt, er første bud å ta det onde ved roten, for å si det sånn. -Kall en spade for en spade, for guds skyld!

⇒  ‘Båser’ og unyansert menneskesyn:  Videre irriterer jeg meg til bristepunktet når folk stemples og plasseres i ‘båser’ med gitte egenskaper og kvaliteter. Da dette gjerne kommer fra personer som fremstår like endimensjonale som selvhevdende, er det så jeg føler trang til å rive av meg håret i frustrasjon over hvor enkel og blottet for perspektiv det er mulig å få blitt..