Vi alle har vel visse svakheter som hefter ved vår personlighet, og her kan jeg røpe hva som er mine.. 

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

• Jeg er alltid ute i siste liten: Selv de gangene jeg evner å ta meg skikkelig sammen, og begynner å gjøre meg i stand i rimelig tid før jeg skal avgårde, klarer jeg å somle det til slik at jeg alikevel må haste avgårde til slutt. Det krever seriøs innsats for i det hele tatt å komme seg tidsnok på jobb og til avtaler, så jeg aner virkelig ikke hvordan jeg eventuelt skulle kunne klare dette med god margin.
• Jeg har et konkurranseinnstinkt fra helvete, og er en særdeles elendig taper: Konkurranseinstinktet har så langt i fra bare negative sider, men det er et sant ‘dråg’ når det inntrer sammen med aversjonen mot å tape i forbindelse med ubetydelig lek, som kortspill, o.l. Eksempelvis kan nevnes at jeg ikke lenger spiller kortspill som Amerikaner, bridge, osv, da en feil/feilvurdering som fører til tap av runden gjerne fører til at jeg blir liggende våken den påfølgende natten og forbanner meg selv for å ha kunnet gjøre denne bommerten..
• Jeg eier ikke selvdisiplin: Jeg betrakter mine medmennesker som evner å legge om kostholdet o.l fordi det tjener de i det lange løp med nesegrus beundring. For det jeg kan huske, har jeg enda til gode å gjennomføre noe som innebærer å frata meg selv noe som innebærer velbehag der og da. At jeg faktisk har evnet å holde ‘skrotten’ i en rimelig god form, skyldes gode gener i kombinasjon med at jeg som hundeeier tvinges ut for å kunne ta vare på ham på forskriftsmessig vis. Videre medfører gudsjelov jobben i resturantbransjen i tillegg til bloggingen at jeg ikke behøver stå opp om morgenen, og dermed kan bli sittende oppe mesteparten av natten uten fatale konsekvenser.
• Jeg har vanskelig for å innrømme feil: Av den grunn, sørger jeg etter beste evne for å være sikker i min sak før jeg påstår noe, men helt vanntett kan imidlertid heller ikke dette systemet bli.. Det er med andre ord ikke til å unngå å ta feil en og annen gang, og de fleste klarer da å stå for dette selv om det sitter langt inne. Jeg derimot, kan brått finne på å tviholde på mitt ‘to the bitter end’ i et desperat forsøk på å unngå å innrømme at jeg har tatt feil..
• Jeg er ute av stand til å holde inne med hva jeg mener: Å være meningssterk er i seg selv langt fra å betrakte som negativt, men det er nå engang enkelte sammenhenger det i beste fall er fullstendig formålsløst, og i værste fall direkte ødeleggende for en å ytre sin mening om dette og hint. Folk flest evner i slike tilfeller å bite tennene sammen, mens det for meg føles som om det fysisk er noe som vokser innvendig helt til det bare må ut, om jeg vil eller ei.

Så hva med dere? – Er det kanskje noen som deler noen av mine svakheter?..