Klikk her for det sist utgitte bildet i dette konseptet!
En ting ved ‘the furry 5’ som etter alt å dømme vil forundre meg til evig tid, er hvordan de evner å snappe opp at jeg befinner meg nøyakig der- og der i terrenget fra lange avstander, og på steder der såpass med folk passerer at det umulig kan la seg gjøre å stedfeste meg med 100% nøyaktighet, for ikke snakke om bombesikkerhet, ved hjelp av luktesansen. En spororhund ville kunne skille ut en fra mengden, for så å følge sporet etter vedkommende til det ender, men jeg kan ikke skjønne annet enn at selv disse iallefall hadde stanset opp for iallefall å være på den sikre siden om at sporet endte akkurat der, og at de derav har funnet rette vedkommende. Men disse ‘pelsbollene’ her, hvorav de fleste av de på toppen av det hele skyr mennesker de ikke kjenner som pesten, bare feier ‘rett inn fra venstre’ i hastigheter, hvorav de på brøkdelen av et sekund går fra å ikke være å se- til å befinne seg rett ved beina mine. Spesielt Rusken er helt ekstrem når det kommer til dette her. Han er nemlig ikke bare den som i størst grad skyr ‘fremmedfolk’, så det er ‘no chance’ at han ville løpt den minste av risiko for å feile i hht dette her, og brått sprettet frem til feil person(er). – Han er også den som brått kan sprette frem fra skråninger, skogholdt, og gud vet hva på de utroligste steder. – Og da mener jeg steder han aldri i verden ville funnet på å gå alene, for å si det sånn. Ergo er han 100% sikker på at det er meg i det han setter av sted fra utgangspunktet.
Så vidt jeg evner å begripe, er dette rett og slett nødt til å ha sin forklaring i at de på ett eller annet vis hører at det er meg på gangen! Nå hender det de spretter frem når jeg kommer på sykkel- eller sparkesykkel også, men da befinner de seg åpenbart i nærheten slik at de har kunnet spotte meg ved hjelp av syn- og luktesans. Det er kun når jeg går at spesielt Rusken brått kan sprette frem på et hvilket som helst fortau e.l
Katter kan “sense” 😉 Kanskje har de utviklet en sjette sans i tillegg til de sansene vi alle normalt er utstyrt med.
Ja, de har definitivt evnen til å fange opp mer enn hva vi kan. Jeg bodde en gang i et hus hvor det spøkte, -ikke så veldig hos oss, men i leiligheten over var det så hun ene som bodde der faktisk måtte flytte pga at hunden hennes rett og slett ikke kunne bo der. Hun hørte jo det kom og gikk folk fra ‘åndeverden’ i et sett, så det stresset henne selvsagt veldig. Den samme tendensen kunne vi merke på hunden vi hadde, -Ferrari, da han også gikk etter tilstedeværelser som lå utenfor min sanseevne, men hos oss var det imidlertid ikke verre enn at det var til å leve med.
– Vi hadde jo også Rusken den gang, men jeg koblet aldri dette til ham på den måten, da han ikke lar seg affisere en tøddel av hverken fyrverkeri, eller hva det måtte være av skrål utenfor- så vel som innenfor. Men katter og hunder er jo like sånn sett, så den manglende reaksjonen skyldes jo snarere evnen til ikke å bry seg enn at han ikke snappet opp det samme som Ferrari gjorde 🙂
Huff, trasig når de døde ikke “vil gi slipp”. Noen mennesker som har slike evner har også evnen til å skru på og av, etter som de vil være mottakelige eller ikke, om du skjønner. Kanskje også dyr kan skru litt “av” og “på”. Rusken høres i alle fall ut som en trygg og god katt. 🙂
Ja, han er virkelig roen selv når han er hjemme. – Bortsett fra å herje litt med de andre for å vise hvem som er ‘bossen’, da, gjerne i form av diverse potespark i bakenden *hehe*
Tøffing! 😀