Dame med ‘baller’

Vinneren av årets fredspris er altså kåret, -og den utvalgte, den Iranske rettighetsforkjemperen Narger Mohammadi, vil være blant det mindretallet som etter alt og dømme vil ‘tatovere’ seg fast til minnet på permanent basis. For denne dama har mer ‘baller’  (dog metaforiske) enn jeg vil tro det finnes en mann på planeten som i det hele tatt er i nærheten av. – De eneste som utviser et mot som i det hele tatt er sammenlignbart med Mohammadis’, er Irans øvrige kvinnelige befolkning.. 

 

Har en egentlig noe valg??  

 

Etter NATOs styrker trakk seg ut av Afghanistan, hvorpå Talibanerne praktisk talt gjenerobret makten, med alt hva dette innebærer av konsekvenser for den kvinnelige delen av befolkningen, over landet etter at kvarteret var gått, synes det dessverre uungåelig at den eneste veien til endring, er at de må være villige til å dø for det. – Dø er vel, når sant skal sies, ikke et dekkende begrep her, da denne døden vi refererer til her, vel må sies å være så langt fra human en død kan få blitt..

Like forbannet, er det en kjennsgjerning som er klinkende klar i så måte; Et folk er ubønnhørlig avhengig av å inneha en kvinnlig befolkning i tillegg til den mannlige for å kunne bestå utover noen få tiår, hvilket betyr at det er svært begrenset hvor mange som faktisk kan elimineres. Følgelig, ligger nøkkelen til frihet altså i at nasjonens kvinner går sammen i krigen, for å si det sånn.

Men dette er selvsagt langt lettere sagt enn gjort, -faktisk langt vanskeligere enn ‘normal’ krigføring. Her har man tross alt ingen tilgang til plattformer som når ut til den kvinnelige befolkning over det ganske land, så hvordan skal en da kunne samles om slikt som å kaste bhurkaen?? Følgelig, kan de ei heller klandres for å følge den rene skjære selvoppholdelsesdriften ved å underkaste seg dette galskapens reglement, da utkommet er at hver enkelt i det store og hele blir stående for seg selv. – Hvilket gjør det manglende opprøret fullt forståelig , spør du meg.

 

Årets fredsprisvinner, den iranske rettighetsforkjemperen Narger Mohammadi [foto: AFP / Narger Mohammadi fondation]

 

Stikk i strid med denne logikken, har vi imidlertid de tilsvarende undertrykte kvinnene i Iran. Det begynner å bli en god stund siden det først gikk opp for meg at kvinnene i denne befolkningen er i besittelse av en helt unik, altomgripende besluttsomhet- og offervilje som gjør meg hellig overbevist om at det kun er et tidsspørsmål før de kommer seirende ut av undertrykkelsen. – Det råder m.a.o en innstilling blant iranske kvinner som tilsier at de er beredt til å utstå hva som helst i sin kamp for frihet. Og i front for dette ultimate motet, finner vi altså den utkårede for Nobels Fredspris, 2023, Narger Mohammadi.

Tragisk, men dog så til de grader illustrerende for den kampen hun leder an i, så vil Mohammadi neppe få opplevelsen av å få overrakt prisen, med all den stasen som følger med, for hun sitter, som kjent, innesperret i et helvete av et iransk fengsel. – Og jeg har svært vanskelig for å se for meg at det styrende presteskapet der nede fører en praksis som innebærer innvilgede permisjoner i anledning en pris vunnet for å være en frontfigur i hht å få regimet deres avsatt, for å si det sånn! Men i følge hennes familie, har hun i det minste fått vite hva hun er blitt til del, noe som unektelig gir kampviljen fornyet kraft.

Det er i øyeblikk som dette jeg kjenner på en slik enorm stolthet over å være norsk. – Å være en del av det folket som sørger for at en hel verden retter fokus mot det som faktisk er en REELL kvinnekamp i 2023. Samtidig murrer selvsagt den pinlige berørthet jeg ærlig må innrømme å føle over den som mange norske kvinner føler seg berettiget til å kauke om her på berget. Jeg mener.. Hva er en, i mine øyne, bagatellmessig lønnsforskjell satt opp i mot det å idømmes pisking og fengsel for å bli offer for en overfallsvoldtekt, for å tvinges til å gå med heldekkende, gjerne mørke klær i 40-50 varmegrader, å nektes alt fra et minstemål av skolegang, og i det hele tatt forlate huset uten anstand??.. Ikke sånn å forstå at vi ikke må passe på å bevare det vi har oppnådd her på berget, men her syntes det dog åpenbart at også vi har et ansvar bestående i å få hodet såpass ut av egen bakdel at vi evner å se såpass at også den norske kvinnekampen anno 2023 vitterlig bør settes inn på å støtte de som faktisk har en kamp å utkjempe. Og det er her Nobelkommiteen har vist seg enestående i denne kåringen av verdens mest prestisjetunge pris.

 

 

 

 

 

4 kommentarer
    1. Er da svært få kvinner i Norge som tar til ordet mot islamsk undertrykking.. egentlig er det vel ganske tvert imot, eller taust.. i Iran bruker de forresten ikke burka, men chador og hijab.. 🐰

      1. – Jeg vet. Bhurka’en var nevnt i forbindelse med situasjonen i Afghanistan 😉
        – Ja, det er rett og slett på høy tid å få hevet blikket slik at en evner å se hva som foregår utenfor egen navle, for å si det sånn.. For jeg kan jo ikke si annet enn at jeg blir pinlig berørt over norske kvinner som hyler om at sånt som en gudegitt rett til amming i plenum- og tilsvarende fjas må settes på dagsorden når det er de som kjemper for å kunne gå ut døren uten å risikere å bli sperret inne i et torturkammer av et fengsel, at det å bli offer for en overfallsvoldtekt- liksom det å vise håret i offentligheten straffes med døden ved henging, osv. 😛

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg