Gjevnlig kommer jeg over enkle oppfordringer i hht orden, hygiene og/eller effektivitet/tidsbesparelse ute i det offentlige rom, slik som f.eks oppfordringen om å koste vekk smulene i butikkens brødskjærer etter bruk, om å ha betalingen/kortet klart ved påstigning på buss og andre offentlige transportmidler, om å ta av seg skoene i gangen på helsestasjonen, for ikke snakke om å benytte seg av håndspriten i det en entrer butikken.  – Dette er alle oppfordringer hvis brudd -eller som følge av brudd det store flertall irriterer seg hinsides over, men hvor urovekkende mange av de som skriker høyest, av en eller annen grunn mener seg berettiget til å snike seg unna!.. 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det blir dermed så ironisk at det nærmer seg paradoksalt når man legger til at politisk ukorrekte, særs tilbakelente og tidvis kontroversielle individer som meg selv, som på toppen av alt utgjør selve inkarnasjonen av husmoremnet fra helvete følger nær sagt samtlige av disse oppfordringer. For i motsetning til de selverklærte moralens voktere, politisk korrektheter- og kulturelle prefekter som fronter et glødende engasjement for alt relatert til orden og blodhygienisk adferd, gir jeg for min egen del fullstendig faen i de fleste av disse tingene. Når det da alikevel er mennesker tilhørende den førstnevnte allmuen som (alle) later til å ha fått det fore at de innehar et unikt fritak fra disse allmennhensyn, så anser jeg det å ta hensyn til ens medmennesker i det offentlige rom som en del av det å være en sivilisert person. Derfor har jeg enda til gode å forlate brødskjæreren med smuler liggende igjen på platen (uansett hvordan den så ut ved ankomst) selv om jeg for egen del driter langflatt i hvorvidt maskinen er ren for smuler eller ei. Videre, er det jo vitterlig ingen hemmelighet at jeg er en edsvoren motstander av smittevernstiltakene som er blitt ført her til lands og kunne for egen del ikke gitt mer blaffen i dette influensaviruset. Men siden det offentlige rom jeg beveger meg i er fullt til randen av mer eller mindre livredde mennesker, trykker jeg konsekvent en dæsj sanitizer i hånden, og trosser lukten av gammel fyllik mens jeg smører guffen utøver håndflater og fingre.

Videre kunne det ikke engang falt meg inn å trosse et utesko-forbud, og tar dermed lydig av meg skoene, -selv i de tilfeller hvor kombinasjonen trøtthet, kronisk tidsnød og generell distréhet har ført til at det sokkeparet som nå åpenbarer seg slettes ikke er et sokkepar, men snarere to representanter fra hvert sitt!

Likeså, venter jeg trofast og tolmodig, -uansett vær og føreforhold, til avstigende passasjerer er vel ute før jeg entrer buss, tog og t-bane. At jeg alltid er parat med betalingen i hånden ved påstigning, samt så snarlig som råd er dumper ned på plass i første og beste ledige sete, faller imidlertid utenfor i den her sammenhengen, da det å besørge at det gitte fremkomstmiddel forblir i rute i aller høyeste grad er i egen interesse. Men særs mye av alt det andre hensynstagende det enten oppfordres til eller pålegges, syntes for mitt  vedkommende sånn rent personlig enten å være overdrevet eller rent frem noe jeg ikke kunne brydd meg mindre med. Men i motsetning til de som er glødende opptatt av disse henstillingene, følger jeg de til punkt og prikke fordi jeg er nå en gang et sivilisert menneske, hvilket innkluderer vissheten om at vi er mange som skal leve og virke innenfor det samme området, og for at dette skal forløpe seg noenlunde knirkefritt, er slike små hensynstagende en nødvendighet. – Og ei heller jeg, lik som alle andre, innehar noen form for opphøyet stilling som gjør oss berettiget til å heve oss over de sedvaner som eksisterer i det samfunnet vi er en del av!