Mens noen føler størst usikkerhet rundt kropp og utseende, mens det for andre hovedsakelig er knyttet til prestasjoner. Det sies å skulle ‘gå seg til med tiden’, men gjør det egentlig det?..
Vel.. På en del områder, blir en jo unektelig mer trygg på seg selv med årene. En vet rett og slett hvem en er, og hva en står for, noe som faller gunstig ut både m.h.t den usikkerhet som går på det ytre så vel som det indre, om en kan si det på den måten. Men selv føler jeg vel alikevel at det er et stykke igjen til det fjellstødige menneske jeg forestilte meg ville (som det ble sagt) vokse frem med årene. – For om jeg setter meg ned og tar en tur ‘down the memory lane’, til den gang jeg var 14-15, 20-25, og er 100% ærlig med meg selv; Hva, og hvor mye har egentlig årene som har gått eliminert av datidens usikkerhet?.. Har de egentlig eliminert stort i det hele tatt??..
Hva de ekstreme utseenderelaterte kompleksene jeg slet med i pubertetstiden angår, kan jeg i det minste fastslå at det er skjedd en radikal endring. Men når det er sagt, er jeg langt mer usikker på hvor mye årene og voksentilværelsen har av æren for denne forandringen, og hvor mye som rett og slett skyldes at utseendet faktisk forandret seg til det bedre. For det skal også sies at det som henger i gjen av ‘rusk’ i hht utseendet, i bunn og grunn dreier seg om de aksakt samme tingene som da jeg var i tenårene..
Meningssterk har jeg imidlertid bestandig vært, og selv i den mest marerittaktige perioden hva selvfølelse angår, var jeg aldri tilbakeholden med å ‘åpne kjeften’ i timene på skolen, og min rolle som en av de førende i enhver diskusjon forble uendret fra start til den dagen jeg forlot GVS iført russedress med six-packen med øl klirrende i sekken. Samtidig var jeg utvilsomt langt mer ettergivende i oppveksten enn jeg er nå. Dette er faktisk det området jeg selv føler den største ulikheten mellom den unge-‘selv’ og dagens ‘selv’ ligger.. – Og denne endringen kan på sett og vis også dateres til da jeg i første halvdel av 20-årene engang var på chartertur til syden, og vi pga en feil ble innlosjert på et luksushotell istedet for leilighetskomplekset vi skulle ha blitt innlosjert på. På velkomstmøtet ved ankomst, hadde jeg fått nok av et reisefølges klaging på absolutt alt det var menneskelig mulig å klage på, hvorpå jeg sang ut min hjertens mening om hva jeg syntes om slik oppførsel. Det kan dermed godt være at det bifall som fulgte fra reiselederen og medreisende etter den utblåsningen har gjort sitt til at jeg har fortsatt i det samme sporet så til de grader jeg har gjort..
Den største usikkerheten a-la i dag, er imidlertid knyttet til hva som på godt norsk blir omtalt som prestasjonsangst. – Ikke når det kommer til de områder jeg har min styrke fra naturens side, men praktiske ferdigheter og gjøremål innen områder hvor det ikke ligger noe talent i bunnen, og jeg stiller til opplæring på bar bakke.. Dette vil si at f.eks det jeg bedriver akkurat nå, -å skrive, er kjemisk renset for alt som heter usikkerhet rundt egne evner til å levere og prestere. Derimot blir jeg gjerne fullstendig ubruklig dersom sjefen min på jobben observerer meg utføre nye/relativt nye oppgaver, o.l. Her har det, når sant skal sies ikke skjedd en dritt siden den gang det å stå for tur til å bli fulgt opp av formingslærerne eller skolekjøkkenlærerinnen, hvorpå de sto bak og tittet på hvordan vi arbeidet, var ensbetydende med at jeg klumset til ett eller annet jeg ikke ville gjort når jeg ikke ble observert.. Her er det med andre ord betydelig tilvoksing og ikke minst egeninnsats som gjenstår for at jeg skal bli den fjellstødige klippen av en voksen jeg fikk inntrykk av at jeg automatisk skulle bli!..
