Så sent som i 2009, blir menneskeheten introdusert for et paranormalt fenomen som samtlige (med unntak av små barn) vil ta del i så snart de blir fenomenet bevisst; Det dreier seg om globale feilminner som er så alt for detaljert- og deles av så alt for mange til at de kan avfeies.

Vi snakker om fenomenet som går under betegnelsen Mandela-effekten.. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Creepy!

Vel.. Vi får vel begynne med begynnelsen, -som faktisk var tilnærmet så ‘jalla’ som parallelt univers-teorien lyder;

Det hele begynte altså med at forfatter Fiona Broome ikke bare ble seg bevisst på at hun i årevis hadde båret på et feilminne bestående av at anti-apartheidaktivisten Nelson Mandela døde i fengsel på slutten av 80-tallet, og ikke i 2013 som han faktisk gjorde, men at hun delte det eksakt samme feilminnet med et uhorvelig antall andre mennesker spredt utover hele verden. Og når først dette kollektive feilminnet kom for en dag, har det formelig rast på med tilsvarende globale feilminner.

Fenomenet består altså kort og godt av falske minner som av en eller annen uforståelig grunn går igjen hos en uforholdsmessig stor del av befolkningen. Nå var imidlertid ikke Broomes delte feilminne ang. Mandelas død det første av sitt slag, men det var det som slo igjennom hos vitenskapen. I dette tilfellet lot det seg nemlig simpelthen ikke gjøre å forklare det med ting og tang som hefter ved menneskehjernen, slikt som f.eks at den har en lei tendens til å tilpasse det som sees og høres etter hva den syntes passer. I så tilfelle, måtte nemlig det respektive feilminnet om Mandelas død ha stoppet der. I utgangspunktet er det nemlig ikke SÅ rart at man husket feil i dette anliggendet, da mannen faktisk må sies å ha hatt en fot i graven på det respektive tidspunktet. Men når så det kollektive feilminnet strekker seg til detaljerte minner fra den (angivelig) TV-sendte begravelsen til avisoverskrifter, etc, så hadde det hele brått gått langt utover alle proposjoner der det kunne forklares med menneskehjernens nedarvede ‘bugs’.

Selv var jeg imidlertid blant de som hadde minnet om Mandelas livsløp på stell. Men som sagt, slo dette fenomenet ned som ei bombe i vitenskapens verden, slik at det i kjølvannet av at det nevnte globale feilminnet ble kjent er blitt avdekket en rekke andre feilminner av samme uforklarlige unisone rekkevidde, hvorav også jeg skulle få mine WOW -opplevelser. For det skulle nemlig vise seg at jeg innehar riktig så mange klare minner om ting og tang som aldri har funnet sted, hvilket nærmest er garantert også vil gjelde dere. Her følger et par eksempler på ting som avstedkommer det nøyaktig samme feilminnet hos en uforholdsmessig stor andel av verdens befolkning.

Dette er feilminnet som gjorde at jeg virkelig fikk øynene opp for det ‘spooky’ ved dette fenomenet. Jeg kan nemmelig enda ikke begripe at den versonen av figuren avbildet over jeg så tydelig husker i realiteten ikke har noen monokkel. Dernest fulge det på med delte feilminner også hos meg, som f.eks at Pokemon-figuren Piccachu faktisk ikke har sort haletupp, at originalfiguren av Mikke Mus ikke har de bukseselene jeg så tydelig husker at han har, og ikke minst at det berømmelige sitatet fra Snøhvit og de 7 dverger er feil.. Den onde stemoren sier nemlig ikke ‘Mirror, mirror on the wall, who’s the fairest of them all’. I realiteten sier hun nemlig ‘Magic mirror on the wall..’

Her skal det imidlertid sies at en god del av de feilminner som nå er å finne under Mandela-flagget etter alle solemerker har sin forklaring i menneskehjernens nevnte tendens til å utforme sanseinntrykk etter egen forventning. Følgelig, plasserer jeg glatt ‘Mandela-minnet’ bestående av at ‘Aqua-Lene’ synger ‘I’m a Barbie girl, in a Barbie world’ istedet for ‘..in THE Barbie world’ glatt i den båsen, og sånt som den Piccachu-greia går glatt samme vei. Noe helt annet blir det imidlertid når det kommer til at jeg, i likhet med et uhorvelig antall mennesker verden over, klart og tydelig husker å ha lært at USA er bestående av 52 stater på skolen. Selv “husker” jeg til og med å ha fått feil på min besvarelse bestående av de korrekte 50 stater, som da ble rettet til 52!!

Ei heller evner jeg å mane frem noen tenkelig grunn til at hjernen min- i likhet med den til de øvrige av  etterkrigstidens befolkning som har dette feilminnet, skal legge en monokkel til en illustrasjon, så jeg er iallefall ikke et øyeblikk i tvil om at det er noe vi fremdeles ikke har greid å finne ut av som ligger til grunn for en viss andel av disse kollektive feilminnene.

Teoriene er mange, men hittil har altså ingen klart å finne ut av hva som forårsaker disse kollektive feilminnene. Som nevnt, er det de som tror hele forklaringen ligger i hjernen, mens andre tror det kan skyldes en typ kollisjon med nærliggende univers slik at det har skjedd en utveksling av tidslinjer. Videre, er det de som antar at forklaringen finnes i kvantefysikkens merksnodige verden, mens de mest dramatiske faktisk anser dette her som en indikasjon på at hele virkeligheten, slik vi kjenner den, er i ferd med å smuldre opp.

Om jeg skulle satt penger på en teori, ville jeg vel gått for at en god del av de har sin forklaring i menneskehjernen, mens jeg for de øvrige, de jeg ser på som de virkelige Mandela-effektene, ville gått for å ha sin forklaring i de høyere dimensjonene. Men mine ideer rundt dette fenomenet er ikke noe mer vettige enn en hvilken som helst annens, så..