Selv paven har nå godtatt det faktum at menneskeheten oppsto ikke ved at Adam & Eva ble droppet ned på planetens 6 dag, men at vi, i likhet med samtlige av de arter som i dag bebor planeten, er det (foreløpig) siste leddet i en utvikling som begynte med dannelsen av celler som fant det for godt å reprodusere for egen maskin for rundt 4 milliarder år siden. Denne fremgangsrike utviklingen, har skjedd ved hjelp av prinsippet om at det er den sterkeste blant artene som overlever, og dermed får forplante seg, og derav føre genene sine videre til neste generasjon. Prinsippet har vært fulgt uavbrutt siden tidenes morgen, og frem til menneskeheten var en realitet. – En art cocky nok til å tro den kan heve seg over alt av naturlover, og dum nok til å tro den kan vinne..
Et av de nevnte prinsipper som gjelder for livet- og utviklingen av dette, er at i det bestanden av en art blir for stor, sørger naturen for å få den redusert, slik at balansen gjenopprettes, og i slike opprenskninger, er det som kjent virkelig kamp om beinet! Her er det kun de aller best rustede individene som overlever..
Menneskeheten har nå klart å trosse naturen såpass at vi har klart å få en bestand hinsides større enn hva naturen i utgangspunktet har kapasitet til å huse. Dessverre, må en vel nesten kunne si, ignorerer majoriteten det faktum at strikken kun kan tøyes til et viss punkt før den ryker, for naturen vil vinne til slutt, uansett! Med et sted mellom 7 og 8 milliarder individer, trenger man strengt tatt ikke være et geni for å innse at vi nå er kommet dit hvor den metaforiske strikken ikke kan strekkes noe lenger. Bestanden må ned!
Spørsmålet er da om vi skal ta det liggende nede, eller kjempe i mot til siste slutt.. I vårt tilfelle, er man iallfall åpenbart nødt til å la folk leve i troen på at vi kjemper for ethvert liv, da alt annet naturligvis vil føre til panikk, og derav at den enkelte ikke lenger vil la seg kontrollere av artens ypperste ledelse. – Og i det et slikt scenario utspiller seg, vil det jo ikke lenger finnes noen rangering, hvorav de på toppen av hierarkiet kan bestemme hvem som får leve og hvem som må dø, hvilket i praksis koker ned til at de gir faen, bare de selv og deres utvalgte kommer helskinnet ut av det, og uten noen svekkelse av posisjon eller privilegier..
Poenget med denne redegjørelsen av Darwinismen, er å gjøre et aldri så lite tankeeksperiment her under forutsetning av at FNs plan for å redusere bestanden er så hinsides brutal som den blir forelagt å være i følge ‘konspirasjonsteoretikerne; Hvilket vil si at jordens samlede folketall tas sikte på å være under en milliard innen 2030, og aller helst helt nede i 500 millioner..
Om så er.. Burde tilfeldighetene råde, eller burde alle få en sjanse til å konkurrere om de få ‘plassene’ ut i fra naturens eget ‘regelverk’ om den sterkestes rett? – Og i vårt tilfelle, vil jo ‘sterkeste’ i realiteten innebære ‘smarteste’, da det i bunn og grunn er vår kreative tenkeevne som er vår naturgitte styrke for å kunne overleve som art.
Her må også tas med i betraktningen at mennesket har langt på vei stanset sin egen utvikling som art ved å ’tillate’ at også de svakeste ikke vare får overleve, men også reprodusere.. Så når vi vet at et ‘blodbad’ som vil føre til en kraftig reduksjon av arten uansett er rett rundt svingen, så klarer jeg ikke fri meg fra tanken om at det faktisk ville vært en nobel form for rettferdighet dersom de mest brutale konspirasjonsteoriene rundt C19 skulle vise seg å stemme; At pandemien er første runde i en utryddelsesprosess menneskeheten har tatt styringen over ved å la naturens egne spilleregler få avgjøre hvem som kommer levende ut av det hele.. – De som klarer å tenke selv, og viser sterkest selvoppholdelsesdrift er de som vil komme seirende ut, -aka de som vil overleve..
Nå må det presiseres at et slikt tankeeksperiment krever at en legger det menneskelige til side til fordel for en rent naturvitenskapelig tankemodus der det som gjelder, er hva som vil være mest formålstjenlig for arten på sikt (hvilket i dette tilfellet betyr tusener- og millioner år inn i fremtiden). Like fullt må det presiseres at jeg på ingen måte argumenterer for at det er slik det faktisk er, -for det vet jeg selvsagt ingenting om! Men siden det ei heller kan utelukkes at det, helt eller delvis, er så, er det i det minste noe som syntes verdt å reflektere over i disse ‘agurktider’..
