Da jeg tidligere i dag tok turen innom bloggen Kjerringtanker, og scroller videre ned til kommentarfeltet etter å ha lest siste innlegg, får jeg se at noen har etterlatt seg en heidundrende tirade rettet mot at Brit (hvilket er kjerringas egentlige navn, altså) uttaler at hun har vanskelig for å forstå den sorgen og vemodet som mange foreldre uttrykker i forbindelse med voksne barn som forlater redet. Dette er jo helt naturlig, mener Brit, for det er jo ikke sånn at en mister ungene på noe vis selv om de bytter adresse. Av grunner JEG har vanskelig for å forstå, var dette både krenkende og provoserende ut av den annen verden for denne leseren, som dermed representerer en stadig økende tendens blant folk til å la seg krenke av de minste, så vel som de merkeligste ting.. 

 Den som sover krenker ikke, -eller.. vel.. forutsatt at vedkommende ikke snakker i søvne. For i det man åpner munnen, kan man jaggu ikke være sikker lenger, uansett hva det er som blir sagt.. 

I det nevnte eksemplet fra bloggen Kjerringtanker, så ville jeg sett helt annerledes på en kommentar der det ble uttrykt uenighet i følge med en begrunnelse for at en har gjort seg opp det respektive standpunktet. -Eller kanskje mer aktuelt i dette spesifikke tilfellet; Å gi en saklig forklaring på hva som kan ligge til grunn for at så mange foreldre gir uttrykk for at de syntes det er vanskelig at barna forlater redet. En slik kommentar, ville utvidet horisonten til både blogger og lesere! Selv om en fremdeles ikke er enig i det som sies, eller i dette tilfelle, fremdeles kan syntes reaksjonen til disse foreldrene er noe i overkant, sitter en uansett igjen med en økt forståelse for de tanker og reaksjoner som utgjør motpolen til eget ståsted..

Dette illustrerer også hva jeg mener ville vært en langt mer konstruktiv måte å gå frem på for de som lot seg provosere av de som løy på seg en graviditet i anledning årets aprilspøk. Om de istedet for å fyre løs på de respektive spøkefuglene med alt fra beskyldninger om ‘klikk-horeri’ til og overøses med en haggelbyge av adjektiver av det slaget som er gjengangere for de som befinner seg i det psykopatiske spekterets øvre gemakker.

Er det noe jeg føler meg sikker på, er det at ingen av de som f.eks gjorde graviditet til sin aprilspøk hadde onde hensikter. Liksom tanken på at noen kunne oppleve dette som en enorm belastning ikke engang streifet meg som leser, har det etter alt å dømme heller ikke streifet de som spøkte med det. Jeg vil også tro dette ville gått opp for de rammede dersom de hadde latt det gå noen timer slik at de fikk roet seg før de kommenterte. Da tror jeg ordlyden hadde vært en ganske annen, i det man på saklig vis fikk forklart hvordan og hvorfor slike spøker opplevdes som vanskelig, for så å rette en henstilling om å unngå akkurat dette i fremtidige spøker.

Vi kan bare ikke ha det sånn at man må gå som på nåler i hht hva vi sier, gjør og fleiper med av redsel for å støte noen. For til syvende og sist, så vil det bestandig finnes noen som lar seg krenke av ethvert emne det spøkes om, liksom det vil være de som vil vil støtes av enhver meningsytring. Derfor kan en heller ikke ta hensyn til alle, uansett hvor legitime grunner de måtte ha for å reagere på dette og hint. Ulempen ved å leve i et samfunn med ytringsfrihet (hvis en kan kalle det det), er at man faktisk må tåle uttalelser som en finner både usmakelig, traumatiserende, fornærmende og provoserende. For om en skulle åpne for slike begrensninger; Hvem skulle da bestemt hvilke meninger som var tillatt og hvilke som ikke skulle være tillatt, hvilke emner som var tillatt å spøke med, og hvilke en måtte styre unna!? Følgen av noe slikt, ville vært en diktaturstat, og det ville iallfall jeg opplevd som en krenkelse!