Folk ofrer villig vekk både O2 tilgang og sin mentale helse på pandemiens alter, men et sted går grensen; Spriten i glasset og tippekampen på TV, får de faen aldri!.. Følgen blir jo dermed som seg hør og bør et åpent polutsalg et i nærmest hermetisk lukket samfunn, der samtlige arrangementer er avlyst eller utsatt med unntak av at fotballen ruller og går i de europeiske ligaer. Men her følges såvisst smittevernreglene, må vite, til punkt og prikke! – Og det helt frem til spillerne tar oppstilling for å entre banen!..

Fotballen er seg nemlig sitt ansvar bevisst -helt inntil siste minutt før dommeren blåser i fløyta og kampen er i gang!

Kampene utspiller seg jo, som seg hør og bør, på de respektive lags enorme stadion-anlegg, dog med nært opptil tomme tribuner. Under hele reisen til og fra de respektive hjemme- og borteoppgjør, det være seg om denne foretas med buss, fly eller begge deler, er både trenere, ledere og spillere forskriftsmessig sosialt distansert, der de sitter med sine polstrede ansikter. Vi har kommet dithen at enhver klubb med respekt for seg selv har besørget at de respektive ansikter polstres med klubbens egne munnbind, og dermed blitt inkludert i reiseantrekket!

Vel fremme, forlater så de maskerte spillerne og det likeså maskerte støtteapparatet bussen, og går på rad og rekke, -og ikke i flokk og følge som er kutymen i koronafrie tider, inn i garderoben for en siste pep-talk, og skifting/klargjøring til kamp. Under hele deres opphold i de respektive garderober, gis det i det minste et klart inntrykk av at maskerte fjes og mellommenneskelig avstand overholdes til siste slutt.. Her er man seg sitt samfunnsansvar bevisst, må vite, liksom spillernes sikkerhet er av høyeste prioritet!

Men så skjer det noe!.. For i det spillerne tar oppstilling ved porten, på samme vis vi husker fra barneskolen, hvor A- og B-klassen stilte i to rekker ved siden av hverandre utenfor inngangsdøren til ‘småskolen’ i det klokken ringte inn til første time, er det som om vi entrer et paralellt univers! For i det de respektive lagene stiller seg i to rekker der utenfor spillerporten, -ofte leiende på en liten pjokk ikledd en ditto miniutgave av en fotballdrakt som sin ledsager, opphører alle pålegg og restriksjoner; Fra dette øyeblikket, og til de atter igjen skal forlate stadion etter endt kamp, så er alle restriksjoner ikke-eksisterende; I det dommeren blåser kampen i gang, venter hva som strekkes ut til drøye to timer med klemming, kyssing, hva vi i sin tid kalte ‘mølje’ (Les; hopper opp på hverandre, og danner en menneskehaug), og skriking i hverandres- og dommeres ansikter så spyttføyken står. De samme menneskene, altså, som kvarteret før var pålagt å maskere ansiktene og ha metervis i mellom seg i sin omgang med hverandre, har altså brått fritt leide til å utveksle både spytt, snørr og svette, inntil de forlater spillegarderoben etter endt brudulje, hvor de atter igjen blir farlige for hverandre igjen i det de med polstrede ansikter entrer den ventende spillerbussen med trygg avstand seg imellom.

– Forstå det den som kan, for her følges åpenbart en logikk som ligger alt for høyt for meg!..