Sosiale medier flommer over av quotes og slagord som går på at en kan oppnå absolutt alt en måtte sette seg fore her i livet bare en jobber hardt og målrettet. Vel.. Det er vel ikke helt sånn det fungerer.. 

Jeg beklager den negative innstillingen her, men uten et viss talent som utgangspunkt, er det desverre ikke råd å nå til topps innen det respektive området.  

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

For all del.. Om ikke øvelse bestandig kan gjøre en til mester, kan det gjøre en habil, om ikke noe særskildt foreligger som setter en stopper for dette. Men å nå toppen, krever gjerne mer enn som så. Da er en faktisk nødt til å ha et talent i utgangspunktet.

Min første karriæredrøm her i livet, var å bli keramiker, hvilket syntes ganske naturlig, med tanke på hvordan jeg elsket leire så til de grader at det eneste som røpet min etniske opprinnelse når jeg ble ropt inn for kvelden var øyenfargen. Men keramikerdrømmen var faktisk seigere enn som så. Den forble faktisk værende på listen over aktuelle yrker frem til 8. klasse på ungdomsskolen. Åttende klasse var nemmelig det første året med valgfag for mitt vedkommende, og med kjeramikk oppført blandt fagene som kunne velges, var det ikke noe å lure på for min del. Vi hadde visstnok hatt litt kjeramikk i formingstimene tidligere også, men da kun begrenset til dørskildt, boller, vaser og askebegre av ymse slag. Nå var det snakk om litt mer avansert leirkunst, hvilket skulle vise seg å innebære at klinten, desverre for min del, ble skildt fra hveten.. Greit nok at tiongene som ble laget dette året holdt en betraktlig høyere standard enn hva mine foreldre tidligere var blitt holdt moralsk forpliktet til å ha fremme, men samtidig kunne det ikke stikkes under en stol at jeg falt rakt igjennom sammenlignet med de av mine medelever som hadde talent. Til tross for at jeg etter alt å dømme er den eneste som noensinne har øvd på innlært keramikkteknikk med modelleire hjemme, tok det ikke mange månedene før jeg innså at det hele var fåfengt. -Jeg ville aldri kunne bli noen successfull keramiker.

Enda mer åpenbart er det at jeg, uansett nasjonalitet og trening, aldri hadde kunnet oppnå noe som helst innen turn. – Ikke sånn og forstå at jeg noensinne har tenkt i de baner, men som barn, var nå engang turn mitt første steg inn i barneidrettens verden. Steget fikk imidlertid en av mine mest traumefylte bråstopp da jeg i 10-12 årsalderen en gang av en eller annen grunn deltok i klubbkonkurransen. -Og til tross for at jeg slettes ikke gjorde det så værst på bommen, så gikk det som jeg nå i ettertid ser at det antagelig måtte gå; Jeg kom på sisteplass.. At arrangører for et barnestevne kunne finne på ikke bare å plassere den nederste halvdelen, men i tillegg offentliggjøre de, er over min fatteevne, og ble mitt endelige forvel til turnsporten. Men det faktum at jeg er blottet for talent, betyr ikke at jeg så indelig skulle ønske det var annerledes. Den dag i dag, elsker jeg å se verdenseliten boltre seg i disse apparatene, for ikke snakke om hvor kult det hadde vært å kunne utføre en aldri så liten salto.. Men når ens sportstalent er løp, innebærer det noen markante fysiske forskjeller, slik som høyde, som rett og slett umuliggjør å være noe annet enn en håpløs gymnast..

En liten periode under oppveksten, var jeg også inne på å gå inn i politiet som drapsetterforsker. -En karriæremulighet som ble skrinlagt umiddelbart med viten om at dette innebar en aspirantperiode hvor jeg faktisk måtte håndheve de lovene jeg syntes var idiotiske på samme måte som de jeg så nytteverdien av. -Og på dette området kjente jeg tydeligvis meg selv godt på et svært så tidlig tidspunkt, for jeg ville virkelig hatt problemer med å skulle håndheve de lover og regler jeg ikke er enig i..

I likhet med keramikken som i de tidlige barndomsår ble praktisert i blåleiren, var også sang en konstant utført barndomslidenskap som aldri kunne blitt noen profesjon for min del. -Og nå snakker vi enda mer utelukket enn keramikken… På de ulike talentshowene som idol, osv, svarer nær sagt samtlige av intervjuvobjektene at de sang før de snakket, og at de sang non-stop. -Vel.. Det samme gjorde jeg.. Satt jeg i en bil, var mine stakkars foreldre og bror hensatt til å høre meg synge, non-stop, fra motoren startet til vi var fremme på bestemmelsesstedet; Fem minutter, en time, 6 timer.. – Jeg sang like fullt av full hals. Min stakkars farmor fikk dessuten oppleve å reise med buss til sørlandet med meg som konstant syngende reisefølge.. Ikke desto mindre, utviklet en høyst ordinær barnestemme seg beklageligvis i retning av Henriksen-siden av familien, hvilket vil si til det aldeles skrekkelige..

Heldigvis, må en jo bare si, har jeg aldri næret noen interesse for biler og bilkjøring. Jeg har visstnok lappen, men når det kommer til bilkjøring, innser jeg faktisk at jeg har mine begrensninger som alle, meg selv innkludert, er best tjent med at jeg tar visse hensyn til. Selv om jeg har evnet å lære det å kjøre en bil fra A til B, samt hvordan jeg skal opptre i trafikken i hht de ulike trafikkregler, har jeg nada fra naturens side når det kommer til slikt som avstandsbedømning og/i forhold til bedømning av bilens størrelse. I praksis innebærer dette at jeg har innsett at slikt som f.eks lukeparkering er synonymt med ingen parkering for mitt vedkommende, samt at kjøring i sentrum av større byer, liksom sterkt trafikkerte flerfeltsveier (spesielt ikke hvor flere av-og-på kjøringer skal foretas) heller ikke er noe jeg bør gesjeftige meg med om det kan unngås.. Solberg-familien og jeg er altså født med så ulike forutsetninger når det kommer til dette med å mannøvrere en bil at en knapt skulle tro vi tilhører samme art. Såpass ekstrem er min tilkortkommenhet når det kommer til håndtering av motoriserte kjøretøy at jeg i sannferdighetens navn ikke kan si meg mindre smålig enn at jeg setter pris på den selvfølelsesmessige oppreisningen som blir meg til del ved at de nevnte elitesjåfører blir intervjuet på engelsk etter hvert løp. 😉