I disse pandemi tider, er merkelappen ‘egoist’ i vinden som aldri før hva hersketeknikk angår. Å la hensynet til seg selv gå foran det til andre, er betraktet som udelt negativt i dagens samfunn. Selv vil jeg imidlertid hevde begrepet har en lei tendens til å benyttes der det strengt tatt ikke hører hjemme, da ‘egoist’ slettes ikke er synonymt med det å ivareta egne behov, for ikke snakke om egen helse..
Sammen med ulike varianter av dum, er ‘egoist’ et særs effektivt verbalt virkemiddel for å ‘kneble’ de som måtte våge seg frempå med synspunkter som strider mot den strengt politisk korrekte kutyme. Jeg vil faktisk gå så langt som til å hevde at merkelappen ‘egoist’, sammen med ‘dum’, er den som i størst grad får folk til å vegre seg gå mot strømmen. Dette skyldes åpenbart den nærmest synonyme betydningen betegnelsen har til de trekk som kjennetegner den alvorlige personlighetsforstyrrelsen narcissisme.
Men mens en egoist, i den betydning folk flest ilegge ordet er en som rett og slett gir blaffen i andre, deres følelser og deres behov, er det i mine øyne et grovt overtramp å benytte dette ovenfor de som faktisk ser nødvendigheten i det å la hensynet til en selv få prioritet der dette syntes nødvendig. Det er virkelig ikke uten grunn at kabinpersnalet understreker det prekær i å foreta de nødvendige grep i hht egen overlevelse før en bistår noen andre i forkant av flyginger. – Som de så sant sier i disse formaningene, hvilke til og med pålegger en å prioritere en selv før ens egne barn, så er ens egen overlevelse/funksjonsevne intet mindre enn en betingelse for det å kunne bistå andre. I motsetning til den rådende hverdagspraksis, gjelder faktisk dette prinsippet like fullt i alle livets settinger og situasjoner; Jo mer en neglisjerer egne behov, dess dårligere blir ens yteevne ovenfor andre. Det er faktisk så brutalt som at ens primære person å ivareta, er og blir en selv..
Overført til pandemi øyemed, innebærer dette at det faktisk må være lov å ta til orde mot gjeldende kutyme i form av at en rett og slett syntes prisen vi betaler er for høy. Folk er ikke nødvendigvis blinde for andres lidelser og behov selv om de motsetter seg tiltak som forringer deres egen helse. Dessuten hører det overhodet ikke hjemme i en demokratisk nasjon der selve fundamentet er bygget opp rundt borgernes ytringsfrihet at folk vegrer seg for å stå frem med sine synspunkter. For en tid tilbake, hadde VG helg et flere siders intervju med en helsearbeider som kunne fortelle at hun så langt i fra var den eneste motstanderen av den rådende praksis med lock-down og påbudt sosial distansering innen helsevesenet! Det hun imidlertid var ganske så alene om, var å gå ut med dette synspunktet i det offentlige rom, da det gjengs over i hennes bransje rådet en redsel for å miste jobben eller tap av anseelse om en gikk i mot allmennheten. – Og da er jeg redd vi er nær ved å ‘face’ noe langt farligere enn corona: Nemlig tap av ytringsfriheten medfølgende offentlig sensur..