Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

[Almost] Back to normal..

I det jeg kun fikk knotet ned spalteinnlegget for så at resten av gårsdagen i sin helhet ble viet til ferdigstillingen av den etter hvert svært så omtalte julemenyen, så har jeg ikke engang giddet å sjekke dagens liste. Besøkstallene viser hva som kan forventes på en dag med et spalteinnlegg som eneste utgivelse, kombinert med et totalt fravær hva nettworking angår. Og da jeg knapt har fått satt fot på andre blogger eller nettsteder på over en uke, så kan en vel ikke annet si enn at en lønnes som fortjent, for å si det sånn!

Forside til besvær; Å snekre sammen en texture som er tro til den sølvskriften som firmalogoen har på sin skinnende gråsorte bakgrunn, samtidig som den skulle fremkomme tydelig og klar i det den i juleversjon skulle overføres til et hvitt bakteppe, har vært prosjektets hodebry, for å si det mildt! Hvor mange fargenyanser, effekter og styr, og ikke minst hvilke som er blandet inn i den mixen som endelig skulle tilfredsstille alle krav, har jeg ingen anelse om! Iallfall, er det kun den siste perfeksjoneringen av småfeil og ujevnheter som gjenstår før den går i trykken i begynnelsen av neste uke.

Men nå er i det minste ‘det store juleverket’ levert ‘bossen’ for korrektur, og jeg sitter igjen med opplevelsen av det hele som en udelt positiv greie, i det jeg kan si meg fornøyd med utkommet! For selv om det at noe blir hektisk aldri har påvirket opplevelsen min av et prosjekt som gøy og/eller givende, så fremt jeg kan si meg fornøyd med det sluttresultatet som kan legges frem, så har dette med hektiske tider og sprengjobbing fått en helt ny og uant verdi etter å ha levd i drøye halvannet år til ende med tilhørighet i den hardest rammede bransjen i landsdelen med de desidert strammeste smittevernstiltakene.. Det er vitterlig intet som er så galt at det ikke er godt for noe når selv den galskapen vi nå har vært igjennom, og spesielt de av oss med tilhold i Oslo og omegn, faktisk later til å ha avstedkommet med noe positivt. Men ikke desto mindre, har dette med å bli stilt krav til, liksom slikt som å få være til del arbeidsdager der stressfaktoren har lagt på 100-og-helvete fra begynnelse til slutt blitt for intet mindre enn en sann velsignelse å regne.

Ikke for dét.. Jeg har vel alltid hatt en greie for dette med mestringsfølelse, og derav det å kunne se tilbake på en arbeidsdag som en prestasjon, for ikke snakke om at jeg bestandig har vært en sann ‘sucker for credit & admiration’. Men før jeg fikk erfare følelsen av den totale ørkesløshet med absolutt nada nytteverdi, så var disse gode følelsene forbeholdt ettertiden, for å si det sånn; Altså det å kunne konstatere at en hadde lykkes der oddsene for at noe skulle feile underveis lå greit over gjennomsnittet, eller å kunne ferdigstille et prosjekt en var stolt av tross et tidspress ut av en annen verden. Men jeg følte imidlertid ikke noen glede i det jeg befant meg i stormens midte, i det jeg da kun så frem til at det hele var vel overstått. Post COVID, er jeg imidlertid blitt i stand til å gledes over det å ha i iverkant mye som skal utføres innen en arbeidsdag- eller en deadlines utløp! – Og det er faktisk en berikelse å regne med, for å si det sånn, og definitivt noe jeg ser meg tjent med å være meg bevisst, og at den derav blir værende..

Når det er sagt, så er det selvsagt godt å få et slikt prosjekt ferdigstilt, da det som sagt har krevd det meste av døgnets våkne timer mens det har stått på. Siden bloggen jo er mitt daglige virke ved siden av stillingen som  ‘restaurantpotet’, så er det jo selvsagt denne som har blitt forsømt i disse dagene, hvorav den første kimen til nag over det ikke å kunne levere og prestere etter ønske og målsetting dukker opp allerede etter første dagen! – Altså innehar jeg så absolutt en solid dose ‘flink pike-syndrom’ jeg også, selv om det kun gjør seg gjeldende i prestasjonsøyenmed. Hadde dette også gjort seg gjeldende hva slikt som hus, hjem, hage, og gud vet hva, slik som jeg har inntrykk av er ståa for en temmelig høy andel av mine medsøstre rindt om, så ville jeg seriøst befunnet meg i et mentalsykehus’ øvre gemakker med gitter for vinduene på permanent basis for lenge og vel siden!..