Sosiale medier flommer over av quotes og slagord som går på at en kan oppnå absolutt alt en måtte sette seg fore her i livet bare en jobber hardt og målrettet. Vel.. Det er vel ikke helt sånn det fungerer.. 

Jeg beklager den negative vinklingen her, men på de fleste områder, så kreves det dessverre også at en innehar et talent innenfor det respektive satsningsområdet for å kunne nå helt til topps..

Annonsørinnhold

Ekstra hyggelig pris: Julekalenderne mannfolk ønsker seg

For all del.. Om ikke øvelse bestandig kan gjøre en til mester, kan det i det minste gjøre en habil, om ikke noe særskilt foreligger som setter en stopper for dette. Men å nå toppen, krever gjerne mer enn som så. For på de fleste områder, er nemlig det å kunne nå helt til topps betinget av et godt utgangspunkt å jobbe ut i fra, for å si det sånn. – Hvilket vil si at en innehar et talent innen det respektive satsningsområdet..

Mitt eget liv rommer plenty av velegnede eksempler for å illustrere dette;.

Det første som slår meg i så måte, er min første karrieredrøm her i livet; Å bli keramiker! Som barn, elsket jeg nemlig leire så til de grader at det eneste som røpet min etniske opprinnelse i det jeg ble ropt inn for kvelden var øyenfargen. Men keramikerdrømmen var faktisk seigere enn som så. Den forble faktisk værende på listen over aktuelle yrker frem til 8. klasse på ungdomsskolen. Åttende klasse var nemlig det første året med valgfag for mitt vedkommende, og med keramikk oppført blant fagene som kunne velges, var det jo ikke noe å lure på en gang for min del!

Vi hadde visstnok hatt litt keramikk i formingstimene tidligere også, men da kun begrenset til dørskilt, boller, vaser og askebegre av ymse slag. Nå var det imidlertid snakk om litt mer avansert leirkunst, med den følge at klinten, dessverre for min del, ble skilt fra hveten. – Og det så til de grader også!..

. Greit nok at de tingene som ble laget dette året holdt en betraktelig høyere standard enn de makkverk mine foreldre tidligere var blitt holdt moralsk forpliktet til å ha fremme, men samtidig kunne det ikke stikkes under en stol at jeg falt rakt igjennom sammenlignet med de av mine medelever som hadde talent. Og her skal det på toppen av det hele legges til at jeg, etter alt å dømme, er den eneste som noensinne har øvd som en gal på innlært teknikker fra keramikk valgfag hjemme! Men selv daglig og målbevisst blodtrening med hhv modelleire- og barndommens blåleire kunne altså forhindre at denne pubertale versjonen av ‘selv’ gikk på sin første smell av betydning hva knuste drømmer angår. For etter hva jeg kan huske, så gikk det ikke mange dagene ut i det andre semesteret før jeg innså at det hele var fåfengt. -Jeg ville aldri kunne bli den leirekunstens mester jeg hadde satt meg fore..

Enda mer åpenbart er det at jeg, uansett nasjonalitet og trening, er sjanseløs mht å kunne oppnå noe som helst innen turn. – Ikke sånn og forstå at jeg noensinne har tenkt i de baner, men som barn, var nå engang turn mitt første steg inn i barneidrettens verden, liksom det er blant mine absolutte favorittidretter å se på. Dette første steget fikk imidlertid et regelrett traumatisk bråstopp da jeg i 10-12 årsalderen en gang av en eller annen grunn fikk det fore at jeg skulle delta i klubbens apparatkonkurranse. -Og til tross for at jeg slettes ikke gjorde det så verst på bommen, så gikk det som jeg nå i ettertid ser at det måtte gå; Jeg kom på sisteplass.. At arrangører for et barnestevne kunne finne på ikke bare å plassere den nederste halvdelen, men i tillegg offentliggjøre de, er over min fatteevne, men ikke desto mindre, utgjorde dette nederlaget min endelige sorti fra turnsporten.

Men det faktum at jeg er blottet for talent, betyr ikke at jeg så inderlig skulle ønske det var annerledes. Som sagt, elsker jeg å se verdenseliten boltre seg i disse apparatene, for ikke snakke om hvor kult det hadde vært å kunne utføre en aldri så liten salto.. Men når ens sportstalent er løp, innebærer det noen markante fysiske forskjeller, slik som høyde, som rett og slett er uforenelige med å være noe annet enn en håpløs gymnast..

I likhet med keramikken som i de tidlige barndomsår ble praktisert i blåleiren, var også sang en konstant utført barndomslidenskap som aldri kunne blitt noen profesjon for min del. -Og nå snakker vi enda mer utelukket enn keramikken… På de ulike talentshowene som idol, osv, svarer nær sagt samtlige av intervjuobjektene at de sang før de snakket, og at de sang non-stop. -Vel.. Det samme gjorde jeg!.. Satt jeg i en bil, var mine stakkars foreldre og bror hensatt til å høre meg synge, – non-stop, fra motoren startet til vi var fremme på bestemmelsesstedet; Fem minutter, en time, 6 timer.. – Jeg sang like fullt av full hals. Min stakkars farmor fikk dessuten oppleve å reise med buss til Sørlandet med meg som konstant syngende reisefølge.. Ikke desto mindre, utviklet en høyst ordinær barnestemme seg beklageligvis i retning av Henriksen-siden av familien, hvilket vil si til det aldeles skrekkelige..

Heldigvis, må en jo bare si, har jeg aldri næret noen interesse for biler og bilkjøring. Jeg har visstnok lappen, men når det kommer til bilkjøring, innser jeg faktisk at jeg har mine begrensninger som alle, meg selv inkludert, er best tjent med at jeg tar visse hensyn til. Selv om jeg har evnet å lære det å kjøre en bil fra A til B, samt hvordan jeg skal opptre i trafikken i hht de ulike trafikkregler, har jeg nada fra naturens side når det kommer til slikt som avstandsbedømming og/i forhold til bedømming av bilens størrelse. I praksis innebærer dette at jeg har innsett at slikt som f.eks lukeparkering er synonymt med ingen parkering for mitt vedkommende, samt at kjøring i sentrum av større byer, liksom sterkt trafikkerte flerfeltsveier (spesielt ikke hvor flere ‘av og på’ -kjøringer skal foretas) heller ikke er noe jeg bør geskjeftige meg med om det kan unngås.. Solberg-familien og jeg er altså født med så ulike forutsetninger når det kommer til dette med å manøvrere en bil at en knapt skulle tro vi tilhører samme art!

Såpass ekstrem er min tilkortkommenhet når det kommer til håndtering av motoriserte kjøretøy at jeg i sannferdighetens navn ikke kan si meg mindre smålig enn at jeg setter pris på den selvfølelsesmessige oppreisningen som blir meg til del i det de nevnte elitesjåfører intervjues på engelsk etter hvert løp.. Jeg mistenker faktisk at denne intervjusekvensen, som i sin engelske form fører oss over i et område der det er jeg som befinner meg like langt foran dem som deres sjåførkunster er hinsides mine, er av stor betydning for at jeg ikke har erklært meg selv for en vandrende feilvare for lenge siden!..