På lørdag gikk første episode av sesong to av Maskorama av stabelen på NRK1 til hva som syntes å være alle og enhvers elleville begeistring. – Med unntak av meg, som ikke evner verken å fatte eller begripe hva som i det hele tatt er severdig med å gjette hvilken kjendis som utfører et sangnummer iført et kostyme i ‘Labbetuss’-format.. – Og dette programkonseptet er slettes ikke det eneste det later til at en hel nasjon er samlet om å elske, og jeg tilsynelatende er den eneste som ikke skjønner bæret av..  

 

 

Her følger derfor de programkonsept som pr. dags dato er blitt sanne landeplager der alt fra hele landet til praktisk talt hele den vestlige verden syntes å være med på moroa, med unntak av meg, som er blitt stående på sidelinjen uten å skjønne en dritt av de andres latter og begeistring..

 

[foto: NRK]

* Maskorama:  Her vil jeg nok si at forklaringen på min fall-out når det kommer til dette konseptet er grunnet i at jeg aldri har sett det morsomme i å kle meg ut. – Selv ikke som barn! Eksempelvis kan jeg huske jeg var glad vi ikke feiret Halloween her til lands (- dette har jo først blitt en greie her på berget de siste 10-15 årene), for i mine øyne, var en deltagelse i den trick or treat -greia som ble vist fra USA sånn ca like fristende som de skiturene fatter’n dro oss ut på; En lidelse som faktisk ble ansett stor nok til å overgå det godteriet som utgjorde belønningen. I voksen alder, kan jeg kun huske å ha vært på en kostymefest; Her løste jeg droget ved å kle meg ut ved rett og slett å stille som den dronningen av Crazyville jeg er, med tyll og silkekjole kjøpt på Gjenbruk og den tiaraen som utgjør den eneste negativen jeg kan se ved ikke å gifte seg.. Hva jeg imidlertid ikke evner å finne noen mulige forklaringer på, er hvordan hva som syntes å være alle andre kan syntes dette programmet er synonymt med den ultimate underholdning! Så dersom det mot formodning skulle vise seg at jeg har noen likemenn der ute; Gi meg et pip!

 

 

[foto: tv2]

*  Legomasters:  Selv om jeg både lekte med lego selv i barndommen, og kan forstå hvordan dette her kan utvikle seg til å bli en hobby i voksen alder, så er hva som kan være underholdende med å se folk konkurrere om hvem som evner å fremskaffe det beste byggverket ved hjelp av disse klossene langt utenfor min forstand.. Selv ikke i den mest understimulerte lock-down tilstand ville jeg vært i stand til å mane frem noen følelse av spenning og facinasjon rundt dette her..

 

[foto: tv2]

*  Jakten på kjærligheten: Dette likte jeg for så vidt de første par sesongene, men etter utallige runder der det ville vært umulig å skille den ene sesongen fra den andre dersom det ikke var for at deltagerne har ulike navn (for de SER jo til og med klin like ut), så mister du definitivt meg! Et snev av egenart er i mine øyne et absolutt betingelse for at noe i det hele tatt skal kunne betraktes som ‘sebart’ i mangel av noe bedre..

 

[foto: discovery+] 

*  Masterchef:  – Og alle andre program i denne genren, for den saks skyld.. Greia er at jeg overhodet ikke kan finne noe underholdende i å se på folk lager matretter med fryktelig liten tid, for så at sluttproduktene blir bedømt av et dommerpanel bestående av kjendiskokker. Ja disse er selvsagt eksepsjonelle når det kommer til kokkelering, men at disse skal kunne smake seg til en avgjørelse av hvilken kreasjon som er best på generelt grunnlag, den går jeg i midlerid ikke med på. Nok et program, altså, som i mine øyne er like kjedelig som å se maling tørke, men som folk benker seg til TV-skjermene for å følge i år etter år..

 

** Dersom du vil lese om flere merksnodige sider ved yours truly, avsløres flere av disse i bla.a DETTE  innlegget!